Tromsøbadet – en historie fra virkeligheten

Tromsøbadet – en historie fra virkeligheten

I forrige uke var jeg på frokostseminar med dyktige Rebekka Brox Liabø, som driver selskapet Rulleramp. Tema for Rebekkas innlegg var historiefortelling. Utrolig spennende, og definitivt noe jeg skal skrive mer om senere. Men akkurat nå har jeg lyst til å trekke paralleller mellom en av historiene Rebekka fortalte og en lokal historie, nemlig den om Tromsøbadet. For Tromsøbadets mulige tilblivelse er en historie, og den varierer alt avhengig av hvem som forteller.

Rebekka fortalte historien, eller lignelsen, om faren som fikk hjelp av fire blinde tjenere til å forklare sønnen hva virkelighet er. De fire tjenerne hadde alltid vært blinde, og hadde dermed ingen forutsetninger for å vite hvordan verden egentlig så ut. Faren plasserte dem foran en elefant, ba dem om å kjenne på dyret, for så å beskrive elefanten. Den første kjente på halen, og konkluderte raskt med at en elefant er som et tau. Den andre gikk rett inn i sida på elefanten, og beskrev dermed elefanten som en hard og ru murvegg. Tredjemann kjente på beina, og fortalte at en elefant er som en trestamme. Og det visste han, for han hadde akkurat kjent på fire elefanter! Fjerdemann sto foran snabelen til dyret, og fikk seg en ordentlig blåst midt i fjeset. Han konkluderte dermed med at en elefant er som en vifte som blåser ut luft. Hvem hadde rett? Alle beskrev de virkeligheten slik de opplevde den.

Nå er det mulig at jeg har videreformidlet historien bare sånn passe i tråd med Rebekkas formidling (i så fall, beklager Rebekka). Men poenget er tydelig: Vi baserer alle virkeligheten på våre egne erfaringer. Derfor blir det så banalt når en sak som Tromsøbadet debatteres som om det finnes en klar og entydig fasit. For den uinnvidde kan jeg kjapt fortelle at politikerne i Tromsø i lang tid har diskutert hvorvidt vi skal bygge et badeland i denne byen. I neste fase har det handlet om lokalisering, Templarheimen (midt oppå Tromsøya) eller i sentrum. Jeg skal ikke gå i detalj inn i debatten. Jeg syns bare det er interessant å observere noen av argumentene som brukes.

I forrige uke var saken oppe til behandling i kommunestyret. Ukene i forveien var det flust av innlegg å lese i avisene. Meningsytrerne var mange, og alle sto på sitt. «Ingen vil ha badelandet på Templarheimen», kunne vi lese i Nordlys. Neivel? Jeg syns Templarheimen er tipp topp, jeg. Jeg har overhodet ikke satt meg inn i alle aspekter av saken. Spør meg ikke om reguleringsplaner og den slags. Men som småbarnsmor tenker jeg at Templarheimen er akkurat like bra som sentrum. Jeg forstår at noen syns det er hårreisende å bruke deler av Tromsømarka og dagens skiløyper til et badeanlegg, men det betyr ikke at alle syns det. At byens hoteller og andre næringslivsaktører gjerne skulle hatt badelandet til sentrum er også forståelig. Det hadde tjent deres interesser. Men betyr det at Templarheimen er katastrofe, slik enkelte fremstiller det nå som et vedtak er fattet? Igjen, hvem sitter på fasiten?

Vi er godt kjent med politiske omkamper i denne byen. Jeg er derfor spent på om historien om Tromsøbadet noen gang får en slutt. Og blir det en lykkelig slutt? Den som lever får se. Eller som de sier i X-files: Du tror det ikke før du får se det.

0 Comments
Previous Post
fotballmammaer
Next Post
Digital mobbing – et foreldreansvar