Trening som merkevarebygging

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

Trening er in. I gårsdagens Nordlys kunne vi lese at interessen for mosjonsløp, motbakkeløp, sykkelritt, triatlon og skirenn som Birken og Marcialonga har eksplodert. Og ikke bare blant topptrente menn fra finansbransjen. Helt vanlige folk som du og jeg har latt oss rive med! Hvorfor? For å bli i bedre form? Fordi det er gøy? Sosialt? Nei. Fordi vi aktivt bygger vår egen merkevare, må vite!

Førsteamanuensis ved Høgskolen i Finnmark Kolbjørn Rafoss mener konkurransene for mange er en ideell arena for iscenesettelse og merkevarebygging av selvet. – Hva man har gjort, kan lett spores elektronisk i resultatlister, sier han.

Tro meg, det er ikke for å gjøre tida 01:00:16 fra min siste 10-kilometer søkbar på nett i all evighet at jeg deltok på Mørketidsløpet tidligere i år. Deltakelse i løp for min del handler om motivasjon. Jeg har innsett at trening er et must hvis man vil unngå å ese ut mer enn strengt tatt nødvendig etter hvert som årene legger seg på skrotten. Trening er et must for å hente overskudd i en travel hverdag. Og skal jeg gidde å trene jevnt og trutt må jeg ha et mål der fremme. Løp er mine mål. Hadde det ikke vært for Mørketidsløpet hadde jeg jo aldri løpt i jula for eksempel! Og ingen må komme og påstå at det var uheldig at jeg stakk ut på en løpetur eller tre mellom etegildene?!

Men alt med måte, heter det. Nordlys-artikkelen stiller spørsmål ved om enkelte strekker strikken for langt. – Når vanlige folk i full jobb og med familieforpliktelser legger ned et antall treningstimer med en intensitet som nesten kan sammenliknes med toppidrettsutøvere, så kan konsekvensen for hjertehelsen for noen etter hvert bli mer plager og sykdom enn glede og nytte. En må ta seg tid til restitusjon og hvile, uttaler Maja-Lisa Løchen, hjertespesialist og professor i forebyggende medisin ved Universitetet i Tromsø til Nordlys.

Der er jeg heldigvis ikke. Og det er ingen overhengende fare for at jeg noen gang skal komme dit. Akkurat nå, når neste løp er over fire måneder unna, må jeg tvert imot ta meg kraftig sammen for ikke å miste det lille grunnlaget jeg har klart å opparbeide meg. Mitt mål er å trene tre ganger i uka. I januar må jeg innrømme at jeg ikke nådde målet. Ikke bra. For til sommeren har jeg planer om å perse når jeg stiller til start på Midnight Sun Marathon. Det vil si bedre enn 00:59:11 på mila. Den farta jeg trenger i beina for å klare det får jeg ikke fra min base i sofaen, det er helt sikkert!

Man kan sikkert også være kritisk til hobbymosjonistene trang til å følge flokken. Mange har blitt lokket med på løpetrenden av en ivrig kollega eller nabo eller noe. Men so what, tenker jeg. Om man skal gi etter for gruppepress må vel dette være noe av det sunneste man kan hive seg med på? Dessuten er det sosialt. Til høsten for eksempel reiser jeg og mannen til Oslo for å delta på Oslo Maraton. Ikke fordi vi skal imponere verden med fantastiske resultater. Men fordi vi reiser sammen med x antall andre løpeglade Tromsø-væringer. Med andre ord, godt for både kropp og sinn! Hvis noen vil beskylde oss for å drive merkevarebygging i samme tida? Ja ja, jeg skal leve godt med den beskyldninga hengende over meg, kjenner jeg.

Trener du? Og hva tenker du om at trening betraktes som et statussymbol?

6 Comments
Previous Post
Next Post