Tør du å si meningen din?

Her om dagen fikk jeg et nyhetsbrev som satte tankekverna i gang. Fra Ida Jackson. Hver mandag sender hun ut et nyhetsbrev hun har kalt for «Mandagsmedisin». Denne uka skrev hun om å tørre å si hva du mener. Om at vi voksne har påvirkningskraft, og at vi må bruke den til noe bra – selv om det er skummelt. Et lite utdrag fra nyhetsbrevet til Ida:

Jeg er alltid redd når jeg skal mene noe.
Redd for å si noe feil.
Redd for å bli avslørt.
Redd for å bli motsagt.
Redd for å bli for sint, for oppgitt, for på gråten av å bli motsagt.


Herregud, som jeg kjenner meg igjen! Dette skrev jeg om selv i innlegget «Ondt i magen av å mene» fra 2016. Om tvilen som alltid kommer snikende når jeg bestemmer meg for å rekke opp hånda. Men himmel, så viktig det er å gjøre det likevel. For som Ida skriver:

[…] konsekvensene av å være stille er verre på lang sikt enn konsekvensene av å tråkke i salaten.

Nettopp!

Og dessuten, ALLE kjenner på denne tvilen. Det finner jeg stor trøst i, faktisk. Selv har jeg sett opp til Ida Jackson i mange år. Jeg har hørt henne holde foredrag fra store scener. Hun kan faget sitt til fingerspissene, og fremstår som ei tøff dame med høy selvtillit. Og så sier HUN at HUN er redd for å mene? Da er det kanskje bare sånn det er da, at det koster litt – men så må det gjøres?

Jo, det må gjøres. La meg sitere Ida igjen:

Jeg er bekymret for å leve i en tid der gode krefter satt og lurte på om de var bra nok. Mens høyreekstremismen dundret frem.

Word!

Ta deg en sving innom et kommentarfelt eller to, så skal du se at stemmen din trengs.

Dessuten, hvilket signal gir vi ved å holde kjeft når det stormer. Når et tema som er viktig for oss er oppe til debatt. Én formulering i Idas innlegg traff meg hardere enn alle andre. En av setningene i dette avsnittet, som handler om at noen ser opp til deg:

Det kan være 1000 følgere på Instagram.
Eller 3 unger du har grodd helt selv.
Skoleklassen din.
Leserne dine.

Du gjettet rett. Det om 3 unger du har grodd selv. Jeg har 3 jenter, 2 av dem i tenårene. De rister titt og ofte på hodet av moras gjøren og laden på nett. «Mamma, hva er det du har skrevet nå?» var spørsmålet da jeg for et par uker sider skrev innlegget med clickbait-tittelen «Vi må snakke om fitta». Men selv om de himler med øynene, og muligens dør innvendig ved tanken på at vennene deres kan lese det jeg skriver – så finner de seg i det. Og så håper jeg de lagrer bak øret at det er greit å si fra. At jeg ikke er redd for å dumme meg ut. Eller det vil si, at jeg poster meningene mine SELV OM jeg er redd for å bli flirt av, korrigert, idioterklært og det som verre er. Hallo, trebarnsmor 40+ som blogger, liksom? Flaaaut!

Ved inngangen til helga leste jeg en artikkel som fikk meg til å bli enda sikrer på at dette med å tørre å mene er superviktig. Sofie Høgestøl, en av USA-ekspertene på NRK under presidentvalget nylig, var portrettert i A-magasinet. Vanvittig kunnskapsrik dame, med en unik formidlingsevne. Artikkelen hadde den slående tittelen – De flinkeste folkene tør føle seg dumme. Vips, så hadde jeg kjøpt meg et abonnement for 1 krone. Den måtte jeg lese!

I artikkelen beskriver Høgestøl nettopp denne tvilen som vi alle kjenner på. Redselen for ikke å være god nok. Til Aftenposten sier hun:

– Jeg var jo hele tiden litt redd for ikke å være god nok. At de skulle tenke «shit, vi skulle heller spurt en av de andre 10.000 USA-ekspertene Norge har å by på».

Er det ikke typisk? Og mer typisk dyktig dame enn (middelmådig) mann å tvile på sin egen kompetanse?

Dagens oppfordring fra meg: Tør å si meningen din! Ta plass! Post et innlegg om noe som engasjerer deg i sosiale medier. Si fra når du hører noen som går over streken, enten det er i et kommentarfelt på Facebook, på bussen eller på tribunen på en fotballkamp. Visst er det enklere å la vær. Men stilltiende aksept har da heller aldri skapt endring.

Si meningen din. Fordi du kan, og det er viktig.

Illustrasjon: Shutterstock.com/funnybear36

0 Comments
Previous Post