Jeg er glad i turer i skog og mark, men har aldri vært noen fjellgeit. Jeg har riktignok vært på den populære toppen Rødtinden mange ganger. Men det skulle liksom bare mangle. Vi bor ved foten av fjellet.
Rødtinden med sine 470 moh kan på ingen måte karakteriseres som verken luftig eller spesielt krevende. Visst er det tungt nok å gå opp, men noe sug i magen gir det ikke. Da var det annerledes med de to litt høyere toppene jeg gikk i sommer. Jeg og mannen fant nemlig plutselig ut at vi skulle gyve løs på tøffere fjell enn de vi går med ungene. Som sagt, så gjort.
Vasstinden var først ut. Med sine 900 moh hørtes turbeskrivelsen overkommelig ut. Turen var markert med rødt i “Turboka – 150 små og store turer rundt Tromsø”. Men det var Rødtinden også, så jeg var ikke bekymret. Det tok likevel ikke lang tid fra vi startet turen til akkurat det endret seg. Graden av bekymring altså. Himmel, så bratt det var! “Hva f**n har du rotet deg borti nå?”, var omtrent den eneste tanken jeg hadde i hodet.
Hjertet hamret som besatt. Og ikke bare fordi det var fysisk anstrengende å karre seg oppover bregnekratt og skau. Skrekken tok tak. Mannen ba meg senke tempoet litt. “Det er ingen grunn til å legge i vei i sånt tempo, spar litt på kreftene”. Lettere sagt enn gjort. Jeg kjørte jo på for å bli fortest mulig ferdig med skiten! Hver eneste lille pause ga rom for å kikke bakover. Nedover. Og for å grue, til nedturen. Jeg var langt unna toppen, men brukte alt av krefter på å bekymre meg for hvordan i helv*** jeg skulle komme meg NED igjen!
Etter hvert fant jeg ut at jeg måtte ta meg sammen. Fokusere på en ting om gangen. Og siden vi var på vei oppover bestemte jeg meg for å fokusere på det. På å gå oppover. Alle tanker om nedturen skjøv jeg unna. Og det funket! Nå hjalp det på at vi møtte et par som var på vei ned på ca. 350 høydemeter. “Det verste er snart unnagjort”, sa dama til oss da vi passerte. “Yeah right”, tenkte jeg. Men hun forsikret meg om at det var tilfelle. Og det var det! På 400-og-noen høydemeter ble det lettere. Terrenget flatet litt ut. Og da vi møtta ura var jeg bare lykkelig. “Herlighet, jeg vaser rundt i steinur på 6-700 høydemeter”, tenkte jeg. Ura var en stor seier. Og toppen enda større.
Toppen på Vasstinden var kjempefin. Bred og oversiktlig. Slett ikke skummel. Og nedturen? Den gikk smertefritt! Mang en gang på vei ned snudde jeg meg og så oppover. For å lagre bildet på minnet. Og huske at det ser mye verre ut enn det faktisk er!
Jeg syns denne turen var utrolig lærerik, på mange måter. I ettertid har jeg tenkt mye på det mentale aspektet, og på overføringsverdien av det. For er det ikke sånn ellers i livet også? At man bruker unødvendig masse tid på å bekymre seg for ting man tror er skummelt, men som viser seg å gå helt fint? I stedet for å takle én utfordring om gangen, sauser man alt sammen til en smørje som til slutt synes uoverkommelig. Jeg er i alle fall sånn skrudd sammen. Derfor har jeg tenkt til å bruke denne erfaringen for alt det er verdt. Og jeg skal gå flere turer. Nyte naturen. Kjenne på spenningen. Og ikke minst, lagre mestringsfølelsen.
Nå ble det ikke så mange flere turer på meg i år. Eller jeg gikk Buren da, på 802 moh. Buren var en tøffere tur. Slakere i starten, men avslutningen desto brattere. Jeg var ikke spesielt høy i hatten de siste høydemetrene. Jeg mer eller mindra krabbet meg fremover. Men jeg kom meg opp. Mestringsfølelsen da jeg sto på toppen og kunne nyte den fantastiske utsikten var formidabel! Nå er ikke jeg den som utfordrer skjebnen på toppen. Trenger ikke stå ytterst på kanten for å få det ultimate kick liksom. Men jeg nøt! Og også denne gangen gikk nedturen bedre enn fryktet. Spesielt fort gikk den dog ikke. Turfølget (mannen og en kompis) lå litt foran meg i løypa. De rakk å lese nyhetene på VG Nett og å oppdatere sosiale medier med jevne mellomrom mens de ventet på meg. Fint for dem. Jeg koste meg i mitt eget selskap.
Vinteren er i anmarsj. Toppturer kan man selvsagt gå vinterstid også. Men ikke har jeg utstyret til det, og ikke har jeg spesielt lyst. Jeg satser på at løpegleden, som jeg mistet en eller annen gang i løpet av sommeren, kommer tilbake utover høsten og vinteren. Og så blir det nye toppturer straks våren kommer. Da venter nye utfordringer. Mitt O Store Mål for neste sesong er Store Blåmann, kongen på Kvaløya med sine 1044 moh. Og så drømmer jeg om Hamperokken, som rager 1404 moh. En vakker dag skal jeg stå på toppen av Hamperokken, med et adrenalinnivå av en annen verden, men med en mestringsfølelse ulikt alt jeg noen gang har opplevd før. Det gledes!
Avslutningsvis, en liten videosnutt fra turen til Buren. Mannen filmer mens jeg kreker meg de siste meterne opp mot toppen, for å high five turkompisen vår. Som du ser er jeg fylt av en viss ærefrykt der og da, fyren står jo i motsetning til meg langt ute på kanten: