Til urnene!

I dag er det min tur til å ha en tekst på trykk i Uhørt-spalten til lokalavisa iTromsø. Tittel på dagens spalte er Til urnene! 

Så var vi der igjen. Valgår. Av typen stortingsvalg. Mandag 9. september har du og jeg muligheten til å være med på å bestemme hvem som skal styre dette landet de fire neste årene. Unner vi Jens & co. en ny periode? Eller satser vi på skifte? Ikke vet jeg. Jeg er ikke en gang sikker på om jeg vet hva jeg håper på. For hva er viktig for meg i år? De samme sakene som for fire år siden? Ikke nødvendigvis. Som trebarnsmor er jeg fortsatt opptatt av barne- og familiepolitikk. Og jeg vet godt hvilke virkemidler jeg er tilhenger av der. Men jobbsituasjonen har endret seg. Som bedriftseier bør jeg vel strengt tatt sette meg grundig inn i de ulike partienes næringspolitiske verktøykasse. Men for å si det sånn, om ikke formuesskatten kveler norske bedrifter, kveler den i alle fall meg! Jeg regelrett kveles av kjedsomhet bare av å høre på debatten!

For hva er det med disse debattene? Er det ikke meningen at de skal gi oss velgere svar på det vi lurer på? Hvordan i all verden har det seg da at politikerne kommer unna med svada av typen “det har vi ikke tatt stilling til ennå”? Neivel? Si nå at jeg slett ikke var interessert i å blåse av x antall milliarder på å få vinter-OL til Oslo i 2022. Hvordan skal jeg da vite hvilke konsekvenser min stemme får i akkurat den saken, når verken Jens eller Erna kan fortelle meg hva deres respektive partier mener?

Som digital entusiast følger jeg ikke først og fremst den politiske debatten via TV-ruta. Jeg får de politiske utspillene servert på Facebook. Og Twitter. Det er der jeg registrerer de ulike partienes kampsaker. I den grad de har kampsaker utover det å snakke dritt om sine politiske motstandere og deres kampsaker. Er ikke politikernes viktigste oppgave å fronte egen politikk? Fortelle oss velgere hvorfor vi bør gi nettopp deres parti vår dyrebare stemme? Den gang ei. Norske politikere velger i all hovedsak en helt annen tilnærming. De satser på skremselspropaganda! Kjære politiker. Det holder ikke at du erklærer motstanderens argument for idiotisk. Du må fortelle meg hvorfor det er så idiotisk. Og ikke minst, hvorfor ditt synspunkt er så meget bedre. Og du, hva med å ta den helt ut og faktisk spørre meg hva jeg mener om saken. Siden vi likevel snakker om sosiale medier, mener jeg. Sosiale! Som i toveiskommunikasjon, ikke propaganda.

Valgkortet mitt ligger klart. Jeg har tenkt til å bruke det. Om ikke annet så for å påberope meg retten til å klage hvis politikken ikke går min vei de neste fire årene! Men hvem skal jeg stemme på? Det er jo så mange partier å velge mellom! Akkurat her syns jeg den amerikanske modellen er å fortrekke. Enten stemmer du på kandidat A og hans parti, eller du går for kandidat B og hans parti. Eventuelle småpartier betyr nada. Her til lands snakker vi om politiske allianser. Ofte uavklarte og til tider uforståelige sådanne. Og her slår elimineringsmetoden inn. Blant partiene på min shortlist er det ene et som samarbeider med ikke bare ett, men to av partiene det aldri kunne ha ramlet meg inn å bidra til å plassere i maktposisjon. Og vips var det partiet strøket av listen. Da gjenstår bare resten.

Jeg er usikker på min egen strategi videre i valgkampen. Hvordan skal jeg klare å bestemme meg? Loddtrekning? Neppe. Det blir vel å definere noen fanesaker da, og prøve å kartlegge hvilket parti jeg i størst grad føler at ivaretar mine interesser. En ting jeg kan si med sikkerhet er at formuesskatten ikke blir avgjørende. For å si det sånn, den dagen en reduksjon av formuesskatten blir min fanesak skal jeg jammen sprette champagnen og muligens fremføre en aldri så liten seiersdans!

Godt valg!

4 Comments
Previous Post
Next Post