«The Pacific»: Uhyggelig realistisk krigsserie

«The Pacific»: Uhyggelig realistisk krigsserie

Har du fått med deg Tom Hanks og Steven Spielbergs miniserie «The Pacific»? Serien har gått på NRK1 om tirsdagene nå i vinter. Nest siste episode (9 av 10) ble vist denne uka. Jeg og mannen sverger til dekoderen (jeg er jo opptatt med «Frustrerte fruer» hver tirsdag), og så episoden nå i kveld. Fy fader, jeg satt med hakeslepp og en ekkel følelse langt inni hjerterota store deler av tida. Jeg prøvde å strikke på eldstejentas ullester mens jeg så på. Men for å si det sånn, godt uti episoden kom det fra mannen: «Du glemmer å strikke». Jeg gjorde visst det. Jeg satt nemlig som paralysert og så på ødeleggelsene som utspant seg på skjermen.

«The Pacific» handler om amerikanernes innsats på øyene i Stillehavet under 2. verdenskrig. Kringsskildringene er mørke og realistiske. Her er få helter. Desto mer angst og elendighet. Serien er kort og godt uhyggelig realistisk. I episoden som nettopp ble vist på NRK ble de siviles dødskamp skildret med en kraft som traff meg som et slag midt i magen. Vi ble vitne til en mor og en baby som regelrett ble sprengt i luften av bomben som var plassert rundt morens liv. En annen baby ble funnet i hysterisk gråt ved siden av sine døde foreldre. Er det rart jeg lot strikketøyet falle?

«The Pacific» har blitt kritisert for å være svak på personskildringer. Jeg er til dels enig. Faktisk tok jeg meg i å påpeke at flere av episodene er for lik for bare et par uker siden. Kampscenene er gjentakende. Men det slår meg at det er helt greit. Serien formidler budskapet sitt på en utmerket måte. Krig handler ikke nødvendigvis om heltene. Om saken. Krig er meningsløst og brutalt.

Nå ser jeg frem til siste episode i neste uke. Noen happy ending blir det nok ikke.

Les NRKs anmeldelse av serien

Se traileren:

 Lar du deg påvirke av de inntrykkene du får via filmer og serier? Eller klarer du å distansere deg? 

Legg igjen en kommentar

7 comments
  • Hvis det er den serien gubben rullet i gang sist fredags kveld(sannsynligvis opptak)så nei, jeg klarer ikke å distansere meg. Å se menneskeskaller brukes til å kaste stein i så blodet skvetter blir litt "to much" for meg. Resultat: kvalme og uvelhet, og jeg trasket ganske så oppbrakt i seng.
    Jeg klarer vanligvis å distansere meg fra filmer(hvis vi ser bort fra Liv Tylers simple farvel med pappaen sin før han forlater jordas overflate for å ofre seg selv for kjæresten hennes i verdensrommet), men denne serien er for brutalt laget. Typisk serier som Criminal minds kan jeg forstå er interressant, men The Pacific, slik jeg har oppfattet det de gangen jeg har sittet i sofaen og "halvsett" mens jeg tastet på PCen, er bare en neverending ekkel historie der det er om å gjøre å vise mest mulig skvip…Det blir litt ekstra når man vet at dette også er en sann historie.. Ækk… Nå ble jeg kvalm igjen.. Heldigvis har min kjære akkurat fortalt at han har mistet interressen for serien:)Dere andre må gjerne se. Hver sin smak.

  • Jeg har ikke sett the Pacific og vet ikke om jeg kan se den heller. For jeg er nemlig altfor sentimental og lever meg altfor mye inn i det som skjer.

    Vet ikke hvor mye du har sett av Dexter, men der er et godt eks i slutten av sesong 4. 😛

    Jeg sipper av alt mulig og det har bare blitt verre etter jeg fikk barn…hehe

  • Jeg har hørt så mye bra om den serien, og begynte også å se den (gledet meg masse til det). Men som gravid og overfølsom funket det svært dårlig. Det ble for sterkt. Jeg skal dog se den – om et tre, fire måneder! Er vanligvis ikke ei slik pyse:)

    God lørdag!

  • Hver sin smak ja, Gunn Bodil. "The Pacific" fenger ikke fordi det har spesielt stor underholdningsverdi å se de ekle detaljene. Den fenger nettopp fordi vi vet at dette er realistiske skildringer. Faktiske mennesker, unge menn, har opplevd dette. Uskyldige sivile ble usatt for de verste overgrep. Og det er faktisk ikke så lenge siden. Seriens styrke er nettopp at den ikke glorifiserer. "The Pacific" kan ikke sammenlignes med "Criminal Minds" og andre spenningsserier. Det er ikke spenningen knyttet til hva som venter i neste episode som driver seeren. Det er vissheten om at disse grusomhetene er reelle. Det setter i gang en del refleksjoner, i alle fall hos meg. Og det på mange plan. For eksempel diskuterte to soldater dette med religon i en av episodene. Den ene var troende, den andre ikke. Den troende var sikker på at Gud ville hjelpe amerikanerne til seier. Den andre påpeker da at Gud, hvis han eksisterer, også har skapt japanerne. Det sier noe.

    Marita, sesongavslutningen på "Dexter" sesong 4 var forferdelig. Jeg utbrøt et stort og rungende "neeeeeei" da det var over. Gleder meg sååå til sesong 5!

    Sikkert lurt å vente litt med "The Pacific", Mammadamen. Vel verdt å få med seg. Men kanskje ikke for gravide og følsomme sjeler 🙂

  • Har (dessverre) ikke fått sett "The Pacific" denne runden. Mannen i Huset begynte å ta opp de første episodene for å se, men så startet han uten meg, og da ble jeg litt snurt ;o) Enden på visa ble at episodene ligger klare på dekoderen får felles tv-titting, en gang i fremtiden. Når jeg klarer å få sett de to første…

  • Det er nok nettopp derfor jeg reagerer som jeg gjør. Dette er sant. Jeg vet at alle de groteske scenene er sånt som faktisk har skjedd. Jeg ville bare gråte når jeg så den scenen med steinkasting og ble ganske uvel. Ja jeg er nok en smuuuuule ømfintlig.
    Jeg klarer(så vidt) å se på at de åpner ei brystkasse i criminal minds for å finne dødsårsaken. Haha… Jeg aner ikke om de gjør det i den serien? Jeg tenker kanskje på CSI? (Det er ikke mye jeg ser på slike serier gitt…) Jeg vet ikke hvorfor jeg takler det bedre. Kanskje er jeg for "kunnskapshungrig" og klarer dermed å overse den "touchy" sida mi?

    Og ja, serien er sikkert bra. Og lærerrik. Jeg skjønner godt at mange lar seg fenge. Jeg er mest glad i sanne-historie-filmer/serier. Og jeg elsker å høre historier fra krigens dager. Men det går bare ikke med The pacific. For mye bivirkninger, rett og slett 🙂

Følg @livinger

Instagram has returned empty data. Please authorize your Instagram account in the plugin settings .

Meny

Om meg

Liv-Inger heter jeg. Jeg er blitt 46 (!) år gammel, og bor sammen med familien min i Tromsø. Jeg er gift med gymnaskjæresten min, og sammen har vi tre herlige jenter!

I bloggen min skriver jeg om det som opptar meg, enten det er politikk, sosiale medier, eller et småironisk blikk på egen hverdag.

Her kan du lese mer om meg