Posts Tagged ‘uhørtspalten’

Barnefotballen – et sorgens kapittel?

klaudiussen-juni

Dette innlegget sto på trykk i Uhørt-spalten til iTromsø lørdag 27. juni. Illustrasjon: Odd Klaudiussen. 

Debatten om barnefotballen har rast i norske medier det siste året. Det ropes og skrikes fra alle bauger og kanter – ikke minst fra sidelinja. Det er i alle fall inntrykket jeg får når jeg leser de mange innleggene som er skrevet om temaet. At både trenere og foreldre kollektivt har gått av skaftet. Sånn er det heldigvis ikke.

Visst er det mye å ta tak i. Det viser de mange negative oppslagene med all tydelighet. Historien om 10 år gamle Jesper som i sin tredje kamp som dommer ble utskjelt av treneren og foreldre på det ene laget, er uakseptabel. Når voksne påstår at 7-åringer har blitt bortdømt tre kamper på rad, da kan man jo spørre seg hvilken planet de bor på. Treneren og foreldrene som i all hemmelighet dro på turnering til Piteå med bare noen av guttene på laget skulle vært kjølhalt – minst. Men dette er da unntakene? Eller har jeg levd lykkelig i min egen lille fotballboble de siste 7 årene?

I 7 år har jeg vært fotballmamma. Eldstejenta var 6 da hun begynte å spille, nå er hun straks 13 og førsteårs ungdomsspiller. To lillesøstre har fulgt i storesøsters fotspor. Det har blitt mange treninger, kamper og turneringer opp gjennom årene. Men fy, så moro det har vært! For både små og store. Derfor har jeg lyst til å komme med en hyllest til de mange som bidrar til å skape fotballglede over det ganske land.

Til treneren, takk for at du gidder! Det er en utakknemlig oppgave du har tatt på deg. Du skal motivere spilleren som syns fotball er omtrent like givende som å se maling tørke, men som likevel er med fordi de andre jentene i klassen er det – og det er tross alt ganske gøy å reise på turneringer. Samtidig skal du holde motivasjonen oppe hos entusiasten som gjerne hadde spilt fotball fra morgen til kveld hadde det ikke vært for skolen og andre vederstyggeligheter. Du må også forholde deg til liksom-ekspertene blant opphavet, som liker å mene om både treninger og laguttak. Nei, jeg misunner deg ikke. Vit at det står enorm respekt av den jobben du gjør. Flere dager i uka. X antall uker i året. R-E-S-P-E-C-T!

Til foreldregruppa, takk for et fantastisk godt samhold! Vi har heiet og ropt, på innpust og utpust. Vi mener det godt, selv om tenåringene ikke ser ut til å sette pris på det på samme måte som for noen år siden. Jeg tør ikke tenke på hvor mange liter vaffelrøre vi har lagd i dugnadsøyemed i årenes løp. Eller hvor mange mil vi har kjørt. Hjemmene våre er invadert av gummikuler, men vi er like blid! Vi er der når de håpefulle jubler over seier. Og når de depper etter tap. En ekstra stor takk til de mange som har tatt på seg ulike verv. Takk til lagleder og oppmann, økonomiansvarlig, dugnadsansvarlig og turneringsansvarlig. Fotballen hadde ikke gått rundt uten dere.

Spillerne skal selvsagt også ha takk. Uansett hvilket motiv du har for å være med, kan du være trygg på at fotballen har bruk for deg. Du er en viktig brikke på laget! Nyt fotballferien som nå ligger foran deg. Og måtte høstsesongen by på fotballglede herfra til evigheten, enten du går seirende av banen etter kamp eller ei.

Mitt håp er at det kommer noe godt ut av alle oppslagene om fotballens bakside. Først og fremst handler det om skjerpings blant de voksne. Nå tror jeg det er dødfødt å skulle gjøre alle til lags, enten vi snakker om spillerne eller foreldrene. Men historier som den om 10 år gamle Jesper og om hemmelig turneringsdeltakelse forventer jeg at vi slipper å lese igjen. Sånt er ikke barnefotballen verdig.

0 Comments

Påskeidyll? Ja, særlig!

paskeidyll

Dette innlegget sto på trykk i Uhørt-spalten til iTromsø lørdag 4. april. Illustrasjon: Odd Klaudiussen. 

Jammen er det påskeaften allerede. I forkant av noen høyst fortjente (?) fridager bunkret vi nordmenn opp som om butikkene holdt stengt i to måneder, ikke to dager. Vi er en familie på fem, men har pølser, snop og rødvin nok til å mette fem tusen. Minst! Paradoksalt nok står likevel en tur til butikken på agendaen i dag. For å supplere, må vite!

At påsken er her har satt sitt preg på sosiale medier i over en uke allerede. Glade mennesker på både bortover- og nedoverski fyller Instagram-feeden min. Det er bål. Pølser. Og Kvikk Lunsj herfra til evigheten. Jeg tror sånn passelig på idyllen. For kom ikke her og lat som om det å gjøre familien klar til skitur er en fredfull og harmonisk affære! Alle som har prøvd å finne frem skisko, gamasjer, uteklær, ski og staver til x antall husstandsmedlemmer vet at det er et aldri så lite påskemirakel at ingen må bøte med livet mens seansen pågår.

Hvert år har vi en intens leteaksjon etter familiens skisko. Enhver idiot skjønner at skisko bør oppbevares sammen. Helst i en egen boks merket “skisko” i boden. Likevel ligger de alltid på ulike steder. Når vi omsider får lokalisert alle fem parene innser vi raskt at minst ett par nye må handles inn. Å prøve å kle et par skisko fra forrige sesong på et barn i vekst er som å se stesøstrene til Askepott ta på seg glasskoen. Mye tyder på at det blir shopping av skisko i år også. Ikke til ungene. Men til meg. Jeg har endevendt huset. Skiskoene mine er som forsvunnet fra jordens overflate! Sånt setter sitt preg på påskeforberedelsene. Særlig siden det i alle fall her i huset er litt om å gjøre å finne noen (andre) å skylde på når egne eiendeler er borte.

Yttergangene i dagens boliger legger ikke akkurat til rette for god stemning i avreisefasen. Når familien skal ut på påsketur flyr alle rundt som skremte høns. At området vi flakser rundt på er ca. to kvadratmeter gjør ikke akkurat saken noe bedre. Men undrenes tid er ikke forbi. Vi kommer oss som regel avgårde. Det gjør ikke nødvendigvis alt utstyret. Ingenting er som å snu på ferden mot påskefjellet for å hente et par gjenglemte ski!

Når skiene omsider er på beina står dampen ut av ørene på minst to av familiens fem medlemmer. Som regel de voksne. Jo, og på barnet hvis solbriller vi ikke klarte å finne i tumultene. Men heldigvis, det går seg gjerne til. Inntil bålet skal tennes. Tok noen med opptenningsved? Nei? Og hvor er fyrstikkene? Jeg er sikker på vi hadde dem i fjor!

Våre barn er så store nå at pulken er pensjonert. Alle går for egen maskin. Overgangen mellom pulk og egne bein kan være tøff for en liten kropp. En 3-åring går som regel ivrig første del av distansen. Marit Bjørgen go home! Mor selv ser VM-gullene hagle. Mot slutten butter det mer imot. Trikset da er å late som om du ikke kjenner ungen. Himle med øynene og se deg rundt som om du lurer på hvor pokker foreldrene til det umulige barnet kan ha gjort av seg. Selv får jeg nok andre utfordringer i år. Husets yngste er 5 og går lett fra sin gamle mor, både på flatmark og i bakkene. Jeg blir svett bare ved tanken.

Heldigvis har vi mennesker selektiv hukommelse. Godt er det, ellers hadde det vært langt flere enebarn i verden. Når påsketuren er over husker vi ikke at vi i et svakt øyeblikk fantaserte om å stikke ut øynene på minst ett familiemedlem med skistaven. Vi husker pølsene vi svidde helt perfekt på bålet. Sjokoladen vi dyppet i varm kakao. Og latteren. Og så kikker vi på egne bidrag i sosiale medier og tenker javisst, det var sånn det var. Påskeidyll.

5 Comments

En uvitende velger blander seg

uhort_2015_28februar_1200px

Dette innlegget sto på trykk i Uhørt-spalten til iTromsø lørdag 28. februar. Illustrasjon: Odd Klaudiussen. 

Kjære politikere, dere får ha meg unnskyldt. Jeg er bare en enkel sjel. Det er ikke alt jeg forstår. Jeg tillater meg likevel å mene, selv om jeg ikke kan vise til verken paragrafer, utredninger eller plandokumenter. En klassisk velger altså, og sånne må dere tross alt forholde dere til. Selv om jeg skjønner at det er fryktelig irriterende at vi driver og blander oss. Mitt politiske engasjement har tidligere vært forbeholdt barne- og familiepolitikk. Nå har jeg tenkt til å uttale meg om et område jeg har null peiling på, nemlig samferdselspolitikk.

Vi mennesker er enkelt skrudd sammen. Vi er alle oss selv nærmest. Når noe påvirker vår egen hverdag, da våkner vi. For min del er det diskusjonen om ny Kvaløyforbindelse som har satt følelsene i sving. Jeg har bodd på Kvaløya nesten sammenhengende siden i 2002, og har dermed stanget noen timer i den køen som nå er gjenstand for politisk debatt her i byen.

Jeg har forståelse for at ting tar tid, men har trøstet meg med at det tross alt er bred politisk enighet om at ny forbindelse må på plass. Jeg satte derfor kaffen i halsen da jeg for litt siden leste iTromsø-saken «Frykter hastverk for trasévalg», hvor SV uttrykker dyp bekymring for at saken ikke skal få god nok behandling. Kall meg gjerne naiv, men er det én ting jeg ikke er det minste bekymret for, så er det at en prosess som dette ikke skal underlegges tilstrekkelig byråkratisk behandling – og vel så det. SV reagerer også på at alternativene som nå foreligger favoriserer biltrafikk. Ifølge dem bør det være mer fokus på gang- og sykkelvei og kollektiv, blant annet bybane og superbusser med egne traseer. Bybane og superbusser altså? Jeg holder ikke pusten mens jeg venter!

Undringen blir ikke noe mindre når jeg leser utspillet fra SV, Rødt og Miljøpartiet de grønne i Nordlys under tittelen «Slik skal de løse køkaoset over Sandnessundbrua». Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte. Trafikklys ved brufoten? Vi er ikke idioter her på Kvaløya. Vi praktiserer glidelåskjøring. Enveiskjøring i rushtida? Virkelig? Park and ride praktiserte jeg selv i et par måneder, da jeg var i beit for parkeringsplass i byen. Jeg sto da først i kø fra Storelva til barnehagen på Kvaløysletta, parkerte i nærheten, for så å måtte vente på bussen som kanskje kom til oppsatt tid eller kanskje ikke. Uforutsigbart og på ingen måte holdbart i det lange løp.

Rødt tar til orde for økt fysisk aktivitet blant Kvaløyas befolkning. De mener biltrafikken vil gå ned om vi bare gjør det tryggere å sykle over brua. Nei, nei og atter nei! Utfordringen er ikke å sykle over brua. Det er de x antall kilometrene før og etter brua som er problemet! Å sykle eller løpe halvannen mil hver vei hver dag for å komme seg til og fra jobb, er ikke for hvermannsen. Sånt er heller ikke forenelig med småbarnsfasens logistikkutfordringer. Beklager, men jeg tar ikke 5-åringen under armen og løper til og fra jobben. Sorry. Det manes også til mer samkjøring. Jo da, der kunne vi sikkert vært flinkere. Men igjen drar jeg småbarnsfase-kortet. Når tre barn skal leveres på ulike steder, før mor og far kjører til sine jobber på ulike steder på Tromsøya, da fremstår det ikke som veldig effektiv å skulle involvere nabofamilien med tilsvarende antall destinasjoner i morgenlogistikken.

Politikere, jeg ber dere. Utred det som utredes må. Men sett for all del ikke bremsene på. Byen vår skal vokse. På Kvaløya har vi plass. Skal det tilrettelegges for vekst kommer vi ikke utenom ny forbindelse over Sandnessundet.

Hilsen utålmodig velger.

2 Comments

Traumer i førjulstida

uhort-jul

Dette innlegget sto på trykk i Uhørt-spalten til iTromsø lørdag 6. desember. Jeg velger altså å avslutte året som spaltist med tant og fjas. Kommer sterkere tilbake med mer seriøse innlegg på nyåret. Får vi tro… 😉 

Illustrasjon: Odd Klaudiussen.

En skulle vøri fire år i romjul´n, heter det i Alf Prøysens Romjulsdrøm. En skulle vøri mann i førjulstida, spør du meg. Nå tror du sikkert jeg misunner mannfolka evnen til å drite i kravet om syv sorter og rundvask og annet tullball. Men neida. I den grad jeg disker opp med syv sorter til jul utgjør sjokolade, potetgull, rødvin og juleøl over halvparten av dem. Jeg snakker om julebordsantrekket. Mens gutta kjapt og enkelt kan dra en dress ut av skapet, slenge på seg ei strykefri skjorte og et slips med ferdigknytt dobbel Windsor fra i fjor, står vi kvinner ansikt til ansikt med klesplagget fra helvete: hold-in-strømpebuksa!

Kvinner med en viss livserfaring vet at det å kle på seg ei hold-in-strømpebukse fort tar en hel ettermiddag. Men med lovnader om at makkverket jevner ut valker og andre fremmedelementer er det jo ingen vei utenom. For hvem vil vel ikke gå ned i omkrets rundt livet og opp tilsvarende over bysten? Nettopp! Strømpebuksa i sortimentet til superstylistene Trinny og Susannah har ifølge reklamen en magisk slankende effekt på mage og rompe. Det er nesten så det er for godt til å være sant! Eller vent, det er for godt til å være sant. Jeg har i alle fall vanskelig for å se magien i at daukjøtt fra magen plutselig tyter ut over strømpebuksekanten som et hån!

Skjønner dere hva vi har å slite med, vesener av det motsatte kjønn? Har dere vett til å sette pris på det? Vi bruker altså verdifull tid på å kjempe oss inn i et klesplagg som liksom skal gi oss timeglassfigur. Særlig at ei strømpebukse kan gi meg timeglassfigur! Da snakker vi kirurgi. Type plastisk. Og det utgår med høye kneløft. Nå hjelper det jo ikke på fraværet av timeglassfigur at jeg mens jeg skriver dette innlegget trykker i meg en kokosbolle av uante dimensjoner. Men men, noen må jo holde liv i hold-in-industrien. Det kan like godt være meg.

Selv har jeg ved et par anledninger sunket så dypt at jeg har prøvd hold-in-undertøy. Jeg er tilbøyelig til å innrømme at greia har effekt. Men prisen å betale er høy. Man får nemlig pustebesvær. Men åndedrett er vel underordnet så lenge man kan stå der med timeglassfiguren sin og nippe til et glass musserende mens man nikker og smiler til de andre på julebordet? Et luretriks er å dra skiten på seg til festen starter, for så å slite den av litt utpå kvelden når synssansen til resten av festdeltakerne er noe redusert. Pass dog på at ikke vurderingsevnen også er redusert, særlig gjelder det din egen. Du bør nemlig helst dra hold-in-greia av i enerom. Glupe innfall om å sjekke opp han kjekke kollegaen din må for all del vike. Fersker han deg i det som ser ut som oldemors gamle truse har du mistet all troverdighet. For alltid!

Hold-in-problematikken får andre førjulsutfordringer til å fortone seg som bagateller. Jeg er i alle fall god til å hoppe bukk over annet stress i adventstida. Jeg baker én sort. Kakemenn. Og ja, jeg sier bake, selv om jeg strengt tatt overlater til Bakehuset å røre ingrediensene sammen til en deig. For dette kjerringemnet holder det i massevis å stikke ut kakene for egen maskin. Annen bakst dropper jeg. Ingen av oss er spesielt glad i tørre småkaker. For et par år siden startet jeg faktisk kakemennbaksten med å tømme boksen fra året før. Sånt sier vel litt om hvor god husmor jeg er. Det som bekymret meg mest var likevel hvor bra de årgangskakene så ut. Hva er det egentlig de har i den deigen? E-stoffer herfra til evigheten?

Ønsker deg ei fortsatt god førjulstid – med eller uten hold-in og småkaker!

3 Comments

En ødeleggende foreldregenerasjon?

uhort-foreldregenerasjon

Dette innlegget sto på trykk i Uhørt-spalten til iTromsø lørdag 27. september. Jeg blir fortsatt rent svimmel av glede når selveste Odd Klaudiussen illustrerer skribleriene mine. Sååå stas! 

Forrige helg gikk innlegget “Det tause opprøret” sin seiersgang i sosiale medier. Her beskriver politisk redaktør i VG, Hanne Skartveit, dagens foreldre som en gjeng strebere som stiller så høye krav til barna sine at de sliter dem aldeles ut. De unge blir etter sigende så traumatisert av foreldregenerasjonens fokus på at alt er mulig at de ender opp enten som tapere eller som utslitte flinkiser.

I innlegget skriver Skartveit at dagens unge kjenner på en rekke krav fra samfunnet rundt dem. “Fra foreldregenerasjonen. Fra voksensamfunnet, der det er viktig å være veltrent og vellykket”. Shit. Jeg løp min første halvmaraton forrige lørdag. Bragden ble behørig dokumentert både på Facebook og Instagram. For jeg var stolt som fy, og lot vennene mine i sosiale medier ta del i gledesrusen. Ga jeg samtidig et signal om hvor veltrent og vellykket jeg er? Og ikke minst, la jeg i min naivitet press på neste generasjon om at halvmaraton, såpass må man da klare?

Jeg tror vi foreldre gjør lurt i å trekke pusten et øyeblikk, og reflektere over hvor mye av kritikken vi skal ta inn over oss. For jammen er det nok av kritikk å ta tak i. “Sverting av foreldre er utrolig populært […]. Dagens foreldre får en haug av negative betegnelser”, skrev barnepsykolog Magne Raundalen i kronikken “Slipp foreldrene fri – fra båsene” i Aftenposten i sommer. Han viser til de mange karakteristikkene vi foreldre må tåle. Den ene dagen omtales vi som tigerforeldre som i vårt prestasjonsjag driver våre egne barn inn i depresjonens mørke klør. I neste øyeblikk får vi passet påskrevet fordi vi er curlingforeldre som soper foran arvingene så de seiler inn i fremtiden som mentalt daukjøtt.

Kan ikke ekspertene bare bli enige da? Hvordan skal vi opptre? Hva kan vi si til de unge håpefulle når de spør oss til råds om alt fra fritidsaktiviteter til skolevalg? Og hvordan blir de, den gjengen som vokser opp med så håpløse foreldre som oss? Skaper vi generasjon prestasjon, eller er det bomullsgenerasjonen vi må påta oss skylden for?

Selv velger jeg å ikke la meg knekke av kritikken. Jeg tenker at foreldre flest gjør sitt beste. Visst kan vi trenge noen gode råd på vår oppdragerferd. Men jevnt over kommer vi langt med sunt folkevett. Jeg syns i alle fall kritikken har gått i overkant langt når Skartveit i sitt innlegg fremstiller det som et krav fra foreldregenerasjonen at barna skal bli lykkelige. Det er ikke et krav, det er et ønske. Og det skulle da ellers bare mangle! Vis meg den mor eller far som ikke ønsker at barna skal ha det bra? Betyr det at vi er blottet for forståelse for at de unge vil møte på utfordringer på sin vei? Slett ikke.

Som foreldre kan vi bidra til å dempe de unges oppfatning av at alle andre er så lykkelige, en forestilling man lett kan danne seg når man ferdes i sosiale medier. Den digitale utviklingen stiller krav om oppdatert sosial kompetanse, også for oss voksne. Vi bør også bli flinkere til å gi råd med utgangspunkt i barnas forutsetninger og ønsker. Har du en mastergrad selv, betyr ikke det at høyere utdanning er det eneste rette for poden. Kanskje er yrkesfag riktig for barnet ditt? Eller en pause rett og slett? For jammen kan det virke overveldende å skulle gjøre sitt karrierevalg mens man fortsatt er tenåring. Kan vi til og med bli flinkere til å forklare at det ikke nødvendigvis er snakk om valg for livet? Man kan ombestemme seg. Som er helt supert, tenker jeg, som i en alder av 37 ennå ikke helt vet hva jeg skal bli når jeg blir stor.

2 Comments

Tanker ved skolestart

skolestart-blogg

Dette innlegget sto på trykk i Uhørt-spalten til iTromsø lørdag 23. august 2014. Illustrasjon: Odd Klaudiussen. 

Sommeren er på hell. Det går mot høst. Og høst betyr skolestart. Vi har ikke førsteklassing i år. Men skolestart er en stor milepæl likevel. Eller milepæl, sier jeg. Jeg mener aha-opplevelse. For oss foreldre. “Hjelpes, vi har en 7. klassing i huset”, sier jeg og mannen til hverandre. Og så rister vi begge litt oppgitt på hodet og er skjønt enige om at vi slett ikke kan begripe hvor tida ble av. Var det ikke nettopp at vår førstefødte trippet tannløs inn i skolegården som spent førsteklassing?

Årene går. Arvingene vokser til. På leksefronten møter jeg som mor stadig nye utfordringer. Enkel pluss og minus, eller addisjon og subtraksjon som lærerne insisterer på å kalle det, erstattes av prosentregning og brøk. Og ligninger. Merkelig det der. Her lærer vi barna våre at de ikke skal snakke med fremmede. Og så kommer mattelærerne drassende med både én og to ukjente! I andre fag tvinges du til å hente frem grammatikkunnskaper du ikke visste at du hadde. Før du vet ordet av det sitter du der og ramser opp tyske preposisjoner. “An, auf, hinter, in, neben, über, unter, vor, zwischen”. Der du tidligere kunne oppnå heltestatus fordi du visste at kua har fire mager, stilles det plutselig krav om å hoste opp det periodiske system. Jeg gruer meg allerede. Det periodiske system kommer ikke før på ungdomsskolen vel?

Som småbarnsmor har jeg mang en gang spøkt med at det hadde vært praktisk om ungene ble levert med bruksanvisning. Og tenk, nå finnes det sånne bruksanvisninger. I avisene! Her om dagen kom jeg over en artikkel med tittelen “Slik blir barnet ditt en skolevinner”. Artikkelen var skrevet av en ekspert. Eller var det en journalist? Uansett, bruksanvisningen var sikkert fin den. For noen. For kan egentlig sånne råd være universelle? Det som funker i én familie funker jo ikke nødvendigvis i en annen. Barn er forskjellige. Til og med søsken er noen ganger så ulike at man knapt skulle tro de var fra samme planet. At de har vokst opp under samme tak er nesten ikke til å fatte.

Selv har jeg mer eller mindre sluttet å bry meg om disse ekspertrådene. I beste fall tar jeg til meg det jeg tror passer for meg og mine. Resten lar jeg ligge. For skal man høre på alle rådene blir man fort smårar. Eller forbannet. For en tid tilbake vurderte jeg å kontakte den såkalte eksperten som uttalte seg i artikkelen “Slik får du alt-etende barn” etter at rådene feilet voldsomt i egen husstand. Hvis bare jeg hadde bodd i USA. Da kunne jeg ha saksøkt. Men men, man lærer jo litt på livets vei. Og ikke minst i overgangen mellom tilværelsen som ettbarnsmor til to- og etter hvert trebarnsmor. Man bekymrer seg mindre. Det er noe i det der med at barn nummer én bades hver dag, barn nummer to bades et par ganger i uka, mens man bare støvsuger barn nummer tre litt innimellom.

Helt til slutt har jeg en høne å plukke med handelsstanden. Siden vi nå snakker om skolestart. Bokhandlene har pushet pennal, viskelær og alskens rekvisitter til blodpriser i flere uker. Eller noen har salg. Sånn “ta 3, betal for 2”-greie. Er det bare jeg som ikke liker disse tilbudene? Jeg blir så stressa. Si nå at jeg egentlig skal ha bare to ting. Men for å utnytte tilbudet må jeg jo finne en ting til! Så da ender jeg opp med å fly rundt i butikken som et jaget dyr på leting etter et produkt jeg slett ikke trenger! Kjære handelsstand, vi forbrukere setter pris på gode tilbud. Men kan dere ikke bare senke prisene da? Dagens stalltips fra innkjøpssjefen i AS Hus og Hjem!

2 Comments

Må alt være likt – alltid?

klaudisu_likt

Dette innlegget leverte jeg til Uhørt-spalten i iTromsø lørdag 28. juni. Også denne gangen har selveste Odd Klaudiussen illustrert skribleriene mine. Det er så gøy! 

Tidligere denne uka kom 4-åringen min hjem og fortalte at venninna i barnehagen skulle til Disneyland i sommerferien. “Kan ikke vi også dra dit?”, spurte hun. Øynene strålte. Forventningen om Disney-prinsesser herfra til evigheten lyste mot meg. Men hun godtok svaret. Som var nei. Selv fortsatte jeg med mitt, uten å kjenne så mye som et stikk av dårlig samvittighet. Visst hadde det vært stas for frøkna å komme tilbake til barnehagen etter ferien og fortalt om Disneyland. Men hun må nok nøye seg med andre historier i år.

VG satte tidligere i sommer fokus på at ferien kan være et sårt punkt i familier med svak økonomi. En anonym mor fortalte til avisa at hun så gjerne skulle ha gitt barna sine en ferie de kunne snakke om til vennene sine. Generalsekretær Åsne Havnelid i Norges Røde Kors fulgte opp, og uttalte at barn i familier som ikke kan reise på ferie kommer tilbake til skolebenken uten å kunne dele ferieminner med klassekameratene.

Saken har heldigvis møtt en del motbør i sosiale medier. For må vi virkelig ta barna med på flotte utenlandsturer for at de skal ha noe å fortelle vennene sine etter ferien? Og er det det som er målet? At barna skal ha noe å slå i bordet med? Eller er det ferieopplevelsen i seg selv? Fine opplevelser kan man vel ha enten man reiser på badeferie til Thailand, på shopping til London eller stikker en tur ut i marka?

Jeg skjønner at det kan være sårt å aldri ha råd til å slå på stortromma. Samtidig syns jeg det er drøyt å nesten pålegge lærere å ikke invitere til snakk om ferien når skolen starter igjen i august. For å unngå at barna skal kjenne på ulikhetene. Er det så farlig da? Ulikhetene er jo der. Er det ikke bedre å lære barna å takle misunnelsen når den kommer snikende? Til å akseptere at noen ferierer i utlandet, mens andre må finne på ting hjemme. At noen har råd til merkeklær, mens andre som regel må arve. Og viktigst av alt, bør ikke vi som voksne lære barna å respektere og støtte hverandre, uavhengig av ferieberetninger og merkelappen på klærne? Lettere sagt enn gjort, jeg vet. Men verdt å jobbe med likevel. For urettferdighet kommer vi ikke unna. Sånn er det bare.

Noen ganger blir jeg helt matt av dette snakket om at alt må være likt hele tida. Vi er liksom sånn skrudd sammen, vi nordmenn. At likhet er et mål i seg selv. Til tross for at barn er ulike skal alle gjennom den samme kverna, både på skolen og på fritida. Retten til tilpasset opplæring er riktignok nedfelt i opplæringsloven. Men er vi der? Og gjelder det i så fall både de svake og de sterke elevene?

Også i barneidretten er likhet mantraet som gjelder. Og kanskje særlig i fotballen, som var gjenstand for heftig debatt tidligere i år. Klart man skal være bevisst på å ikke holde barn utenfor. På å skape en trygg arena for alle, uavhengig av hvilket nivå man er på rent sportslig. For det sosiale er uten tvil en viktig del av motivasjonen. Men glemmer vi ikke litt for ofte de barna som ligger lengst fremme? De som brenner for idretten de har valgt og som opplever stor grad av mestring? Gir vi dem muligheten til å utvikle sitt fulle potensial? Eller er det ikke viktig å skape en arena med rom for utvikling for de antatt beste? Straks man begynner å snakke om å gi disse barna ekstra utfordringer kommer protestene. Man må jo ikke gjøre forskjell! Risikerer vi ikke da at det blir disse som faller fra? Som mister motivasjonen?

“Til lags åt alle kann ingjen gjera”, skrev Ivar Aasen. Det er så sant, så sant. Og tar vi utgangspunkt i at alt skal være likt alltid beveger vi oss milevis bort fra virkeligheten.

1 Comment

De digitale tidstyvene

bilde_blogg_phubbing

Dette innlegget sto på trykk i Uhørt-spalten til iTromsø lørdag 24. mai 2014. 

Du ser det overalt. Mennesker som klamrer seg til mobilen som om det sto om liv. Og ikke bare når de er alene. Neida. Mobilen har førsteprioritet enten de er i møter, sitter på kafé med venner eller tilbringer tid sammen med barna sine. Jeg sier “de”. Jeg mener “vi”. For jeg gjør det selv. Tar meg i å svare bare sånn passe engasjert når ungene spør meg om noe, mens oppmerksomheten i all hovedsak er rettet mot telefonen. Jeg blir flau bare av å tenke på det.

Det å glo på telefonen i stedet for å gi oppmerksomhet til de menneskene man er sammen med er så utbredt at fenomenet nå har fått sitt eget navn. Phubbing. Begrepet er satt sammen av de to engelske ordene phone (telefon) og snubbing (det å overse noen med vilje). Enn så lenge har vi ikke noe godt norsk ord for det. Men vi kjenner oss igjen i beskrivelsen. For vi har vel alle opplevd det. Å prøve å føre en samtale med en person som er mer eller mindre sugd inn i telefonen. Det er omtrent like givende som å se maling tørke.

Phubbing foregår ikke bare sammen med familie og venner. Det skjer også på jobben. Har du noen gang vært i et møte hvor en av møtedeltakerne til tross for at vedkommende er til stede, slett ikke er med? For mens resten av dere diskuterer dagens agenda, strekker vedkommende seg stadig vekk etter nærmeste elektroniske dings med nettilgang. Hvilket signal gir det? Jo, at vedkommende kjeder seg. At hva enn det er som foregår i den digitale sfære, så er det mer inspirerende enn det som blir sagt i møtet.

Særlig vi kvinner liker å tro at vi er gode på multitasking. Men faktum er at også vi overvurderer vår egen evne til å fordele oppmerksomheten mellom ulike oppgaver. Undersøkelser viser at multitasking gjør oss både dumme, stressa og ineffektive. Kjenner du deg igjen? Du sitter med en arbeidsoppgave foran deg. Du vet at du må levere. Men så popper det opp et varsel om ny e-post. Eller en melding på Facebook. Og før du vet ordet av det har du forlatt en oppgave til fordel for en annen. Noen ganger må man sjonglere mange baller samtidig. Men som regel kan det være klokt å spørre seg selv hvilke mål man har for dagen. Hvilke oppgaver må du få unna? Hvilke bør du få unna? Og hvilken strategi har du for å håndtere alle tidstyvene som kommer inn fra høyre og venstre?

Som småbarnsmor er jeg særlig opptatt av hvordan dagens teknologi påvirker den kommende generasjon. De som er født ikke med ski på beina, men med en smarttelefon i hånda. Og spørsmålene er mange. Når er barn gamle nok til å få sin egen mobiltelefon? Hvilken type telefon skal vi kjøpe dem? Kan de arve en etter opphavet, eller er det bare den nyeste iPhonen som duger? Hvordan kan vi hjelpe dem å etablere gode mobilvaner?

Dette med vaner er viktig. Og som med all annen barneoppdragelse handler det også her i stor grad om eksemplets makt. Nøkkelen ligger ikke i hva du sier, men hva du selv gjør. Hvis du selv spiser middag med den ene hånda og taster på mobilen med den andre, hva tror du barna dine kommer til å gjøre så snart de får sin egen telefon? Skal vi etablere sunne mobilvaner blant dagens unge, må vi selv være gode forbilder. Er du et godt forbilde? Jeg er det ikke.

Illustrasjon fra Facebook-siden Stop Phubbing

2 Comments

Folkeskikk på nett

iStock_sint_kvinne_laptopSmall_2

Dette innlegget sto på trykk i Uhørt-spalten til iTromsø lørdag 1. februar. 

Kall meg besserwisser om du vil. Eller be meg feie for egen dør. Dette innlegget har jeg gått svanger med en stund. Nå må det bare ut.

Nettvett er ingen enkel sak. Jeg har tre barn. Nettvett er et tema som opptar meg. Men stadig oftere slår det meg. Er nettvett relevant bare for den kommende generasjon? Eller burde vi voksne bli litt flinkere til å reflektere over vår egen opptreden på nett? Skjønner du ikke hva jeg snakker om? Ta deg en tur innom kommentarfeltet hos en av landets nettaviser. Alle som har tilbragt et minutt eller to i den gørra der vet at det knapt finnes grenser for hva voksne folk klarer å lire av seg i det offentlige rom. Selv når de kommenterer med Facebook-profilen sin, altså med fullt navn og bilde, strør enkelte om seg med bannskap, sjikane og usakligheter du knapt har sett maken til. Det er fristende å idioterklære hele gjengen. Men kan det være at mange rett og slett mangler grunnleggende kunnskap om digital kommunikasjon?

Kommentarfeltet hos landets nettaviser er ikke det eneste stedet som flyter over av eder og galle i skriftlig form. Oppgulp av tvilsom karakter kan komme som kommentarer på statusoppdateringen til en du kjenner. I en Facebook-gruppe med mennesker du møter i hverdagen. For det er et eller annet som skjer når ellers sindige mennesker lar seg hisse opp på nett. Da går rullegardinen ned og en ordflom uten sidestykke flommer ut via tastaturet. Det er rent fascinerende.

Mange vil hevde at digital kommunikasjon slett ikke er så forskjellig fra analog kommunikasjon. Jeg er ikke uenig. Det er gjerne de samme reglene som gjelder enten du snakker med noen ansikt til ansikt eller på nett. Og det er nettopp det vi har så lett for å glemme. For i en samtale på nett mangler en rekke av signalene man tar inn over seg i en vanlig samtale. Stemmeleie. Ansiktsuttrykk. Kroppsspråk. I en samtale på nett har du bare det skrevne ord å forholde deg til. Du ser ikke mennesket du snakker med. Dermed blir det vanskeligere å tolke budskapet. Klarer du kanskje ikke å fange opp ironien i det avsenderen skrev? Leser du ting mellom linjene som slett ikke er der? Og ikke minst, hvor kjapp er du i avtrekkeren når du selv skal legge igjen ditt digitale fotavtrykk i en kommentartråd som kanskje nærmer seg kokepunktet?

En av de største utfordringene med kommunikasjon på nett er at mottakeren synes så fjern. Man glemmer liksom at det sitter et sprell levende menneske med tanker og følelser bak skjermen i andre enden. Hvor farlig kan det egentlig være om den kommentaren ble litt vel spydig? Alle skjønner vel at du ikke mente det bokstavelig da du ønsket meningsmotstanderen din god tur til et veldig, veldig varmt sted? Et godt råd er å lese kommentaren din en ekstra gang før du publiserer. Står du inne for det du har skrevet? Hadde du sagt det samme om personen du henvender deg til sto i samme rom som deg? Og hadde du uttrykt deg som du gjør om andre overhørte samtalen? For det gjør de på nett. Som mor syns jeg det er en nyttig øvelse å vurdere om jeg hadde vært komfortabel med at barna mine kom over en diskusjon jeg deltar i. Og jeg mener ikke at de ikke tåler å se at mamma har meninger. Men hvordan diskuterer jeg? Evner jeg å skille sak og person? Eller går jeg rett i strupen på personen som sier meg imot?

Kommunikasjon er vanskelig. Ikke minst på nett. Men noen ganger er det rasende enkelt. Noen ganger handler det ikke først og fremst om kommunikasjon, men om god, gammeldags folkeskikk.

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

22 Comments