Posts Tagged ‘tur’

Senja på langs? Check!

Sommerens langtur (i min målestokk) er i boks: 71 kilometer over fjell og gjennom dal på eventyrøya Senja.

Tidligere i sommer gikk jeg og mannen vår første tur med tung sekk på ryggen. Formålet med jomfruturen fra Snarbyeidet til Tønsvika i Tromsø var todelt: Vi skulle teste nyinnkjøpt utstyr, og ikke minst sjekke om langtur i det hele tatt var noe for oss. Og det var det, heldigvis! Som nyfrelste teltentusiaster, gledet vi oss derfor til å legge i vei mot sommerens store mål: Senja på langs. Det eneste vi satte som kriterium, var at været måtte spille litt på lag. Vi trengte ikke strålende sommervær. Men 8 grader og regn var utelukket! Hva tror du vi fikk da vår siste ferieuke kom, og vi etter planen skulle legge ut på tur? Nettopp! 8 grader og regn.

Siden det fristet lite å telte i det været som slo til da vi egentlig hadde planlagt å gå, utsatte vi ferien et par dager – mens vi leste værmeldinga til både Yr og Storm omtrent hvert femte minutt, og krysset alt av fingre og tær for at det måtte lette. Til slutt fant vi ut at det så greit nok ut å gå onsdag til lørdag i uke 34. Værmeldinga var ikke optimal, men vi bestemte oss for å legge i vei og ta det som en treningstur – både fysisk og mentalt. Og så var vi enig om at det er ingen skam å snu! Eller snu og snu, som om vi hadde gått tilbake til start. Ingen skam å bryte, tenker jeg vi sier.

Som sagt, så gjort: En onsdag i midten av august overlot vi hus og heim – som vil si unger, kattkreket, en lånehund og en hamster i bur – til svigers, og tok fatt på vår største turutfordring så langt.

Dag 1: Lysvatnet–Ytre Svanvatnet

Første etappe av Senja på langs starter ved kraftstasjonen ved Lysvatnet. Ca. 18 kilometer ligger foran deg. For vår del ble det litt lengre, siden vi valgte å gå over et fjell i stedet for gjennom en dal ved etappens slutt. Hvor smart det var, vites ei.

Klar til start. Her snakker vi grugledings. Helt ærlig, jeg hadde ingen aning om hva som lå foran meg.
Du trenger ikke å gå langt før du skjønner at du er på vei inn i natur som til tider kommer til å ta pusten fra deg. Her poserer mannen ved Helveteselva, få minutter fra startpunktet.

Turen langs Heggedalsvatnet er billedskjønn. Vi var attpåtil heldig med været, så gliset på undertegnede gikk omtrent helt rundt. Mannen tok alt ansvar for kart og etter hvert kompass (noe annet skulle tatt seg ut), så jeg gikk bare rundt i mitt eget tankesurr og nøt naturen rundt meg.

Lunsj dag 1 inntok vi ved Heggedalshytta. Menyen besto av brødskiver med baconost. Og kaffe.

Etter at lunsjen var inntatt, bevegde vi oss ut av første del av Heggedalen. Dermed sto vi foran et veivalg. Enten gå videre gjennom del 2 av Heggedalen. Ryktet forteller at denne er et pjesk å gå, mye opp og ned i krevende terreng. Vi valgte derfor å legge turen over Bratthaugen (731 moh), en tur som innebærer rundt 400 ekstra høydemeter for å slippe unna. I etterpåklokskapens navn er vi usikker på hvor lurt det egentlig var. 400 høydemeter merkes når du sliter deg oppover fjellsida med tung sekk på ryggen. Vi brukte laaang tid opp. Da vi først var oppe, var det greit nok. Men så kom tåka. Og regnet. Og vi gikk og vi gikk – og plutselig skjønte jeg hvor innmari skummelt tåke egentlig er. Vi så målet fra fjellet før tåka kom. Men retningssansen ble fullstendig slått ut. Vi hadde et GPS-spor vi fulgte på mannens telefon. Men da vi gikk i den retninga vi mente var rett, havnet vi lenger og lenger unna sporet. Vi gikk i ring. Mannen tok til slutt opp kompasset, og staket ut kursen. Selv om magefølelsen sa at dette var feil, var det altså rett. Vi nådde målet til slutt, takket være en godt forberedt turgeneral. Etter et par timers kaving nedover ei tåkelagt og våt fjellside, kunne vi endelig slå opp teltet nede ved Ytre Svanvatnet. Vi var søkkvåte! Da vi la oss den kvelden så jeg mørkt på resten av turen, det innrømmer jeg lett.

Vi tok ingen bilder da vi soset rundt i tåke og regn. Her står jeg ved veiskillet mellom de to delene av Heggedalen, lykkelig uvitende om timene som ventet.

Dag 2: Ytre Svanvatnet–Bumannsvatnet

Dag 2 startet med desperat tørking av klær og utstyr. Nytteløst, klestørkingen måtte fortsette mens vi gikk.
Sånn tørker man klær underveis. På sekken!
Outfit dag 2. Regnbukse selv om det ikke regna. Turbuksa var klissvåt, og hang til tørk bak på sekken. Sånn går det når man ikke er kjapp nok med å skifte til regnbukse straks regnet setter inn. Lesson learned!

Værmessig var dag 2 helt topp. Perfekt turvær, egentlig. Oppholdsvær og ikke for varmt. Ikke så lang etappe, rundt 13 kilometer. Vi vurderte en stund om vi skulle gønne på, og fortsette over Istinden for å komme litt frampå. Vi visste at dag 4 ville bli våt, og var fristet til å korte ned den etappen. Men vi droppa det, og det er jeg glad for. Vi tok i stedet en rolig kveld ved Bumannsvatnet, og kom oss tidlig i seng. Skrottene var slitne etter en lang og strabasiøs dag 1. Såpass var det at jeg heiv to Paracet i svelget da jeg la meg. Det verket overalt! Ikke bare i musklene, vi snakker verk langt inn i marg og bein.

Om du skal gå Senja på langs, og står foran den samme vurderinga som oss, vær klar over dette: Skal du forlenge etappen og gå over Istinden, bør du starte tidlig fra Senjabu-området. Vi derimot sov lenge dag 2, og var ikke i gang før godt utpå formiddagen. Istinden er krevende, og du må litt ned på andre sida også før du kan slå opp teltet. Med andre ord, du bør regne med 3-4 timer ekstra om du velger å gå videre fra Bumannsvatnet.

På starten av andre etappe passerer du Senjabu, Senja Turlag si hytte.
Du beveger deg raskt inn i vakre Tromdalen.
Vi møtte på dette beistet av en øyenstikker underveis. Heldigvis satt den i ro på steinen sin.
Etter Tromdalen bar det litt oppover i terrenget. Mannen tørker klær på sekken, han også.
Det er noe med naturen som er så – befriende! Gjør underverker når du må nøste opp i topplokket.
Balsam for sjelen.
Camp Bumannsvatnet.

Dag 3: Bumannsvatnet–Åndervatnet

Dag 3 startet med litt for mange høydemeter, spør du meg. Istinden skulle passeres. Du trenger ikke gå helt til toppen, men skal likevel opp til rundt 800 moh. Bumannsvatnet ligger på ca. 350, vi snakker med andre ord bortimot 450 høydemeter. Selv om jeg er fersk når det kommer til langturer, har jeg gått en del fjell de siste årene. Men aldri med en grisetung sekk på ryggen. Det var – grisetungt. De siste 50 høydemetrene var jeg sånn passe shaky. Da befant vi oss i stor ur, og jeg kjente jeg ble ustødig med den tunge sekken. Vi måtte også lange ut over et snøparti som var litt for bratt etter min smak. Men jeg kom meg velberga over, siden mannen tråkka gode spor. Snakk om gentleman!

Her har vi tatt farvel med Bumannsvatnet øverst i Kaperdalen, og er på vei oppover Istinden.
Fornøyd med å ha karra oss opp Istinden.
På vei ned fra Istinden hadde vi fantastisk utsikt – som opplagt ikke lar seg gjenskape gjennom kameralinsa. Men vi så altså helt til Andøya.

Etter hvert bevegde vi oss lenger og lenger ned av Istinden. Vi tok av fra den oppmerka løypa og ned mot vann 244 – ei rute som også viste seg å være særdeles godt merka. Så godt merka var den at vi lurte på om løypevalget er endret? Uansett, god sti hele veien, selv om vi måtte ned en litt bratt skråning og over i overkant mye ur langs starten av vannet. Men det var verdt det. For turen derfra og til mål var heeelt nydelig! Ånderdalen nasjonalpark leverte varene. Og da vi kom til endestasjonen for etappe 3 ved Åndervatnet, slo vi leir ved Statskog si hytte. Der var det benker og bålplass med ved. Snakk om luksus! Siden det var meldt regn fra midnatt av og neste dag lå an til å bli ekstremt våt, tok vi rett og slett inn i hytta. Angrer ikke et sekund på det. Til tross for en krevende tur opp Istinden, var dag 3 etter min mening den beste dagen på turen.

Jeg ble aldeles bergtatt av Kapervatnet. Fram med kamera!
Bru er altså så praktisk! Det ble en del vading i løpet av turen, men altså ikke her.
Hvem har dødd her?
Åndervatnet! Helt greit å slå leir her på dag 3.
Ånderbu, Statskog si hytte. Her sov vi siste natta.
Hytta ligger i idylliske omgivelser ved Åndervatnet.
Kjekt med egen bålplass. Med ved!
Fordel med bål? Man kan tørke våte sko og sokker. Så god klestørk var det, at mannen rett og slett tente fyr på det ene sokkeparet sitt. Ikke tilsiktet, men men. Godt vi hadde bare én dag igjen.

Dag 4: Åndervatnet–Dragøy

Fjerde etappe visste vi hele tida at kom til å bli våt. Gleden var derfor stor da regnet kom senere enn antatt. Vi starta tidlig for å få med oss mest mulig av oppholdsværet, allerede kl. 7 la vi i vei oppover Blåfjell på ca. 500 moh. Kan du gjette hvilken sang som surra i hodet mitt der oppe? Nettopp. Blåfjell-sangen fra den gode, gamle adventskalenderen på NRK. «Kom Blåååne, kom jente, kom gutt! Snart kommer jula til Blåfjell.» Puh, hårda bud.

Siste etappe av Senja på langs er lang. 20 kilometer snakker vi fra Åndervatnet til Olaheimen, som egentlig er etappens destinasjon. Men siden vi skulle til hytta til svigerfar på Dragøy, svingte vi av litt før Olaheimen og gikk helt fram. Ruta til Dragøy er litt lengre enn den ordinære ruta, men hei – en liten kilometer ekstra eller to spiller vel ingen rolle, tenkte vi. Det gjorde det. Dessuten var det 4 kilometer ekstra – og da var det heeelt tomt i kroppen. Nå hører det med til historien at vi gjorde ei feilvurdering på maten akkurat denne dagen. Vi hadde to måltider som måtte varmes. Men siden det regna noe grønnjævlig de siste 5 timene, var det ikke snakk om å stoppe for å varme måltid nummer to. Da hadde vi frosset ihjel, verken mer eller mindre.

Det ble færre bilder på dag 4 enn ellers. Fordi regnet! Og humøret på vei inn mot målstreken. Hjelpes, jeg var sliten. Og så så plutselig det kom. På ca. 17 kilometer var jeg fortsatt ved godt mot. Så sterk følte jeg meg at jeg tenkte «høh, kan vi ikke gå litt fortere»? Men så kom smellen. På vei nedover fjellsida var det vått. Og glatt. Det surklet i skoene. Og jeg kjente jeg var våt til skinnet. Lenge var jeg ikke kald. For vinden kom fra sør. Men så, da jeg først ble kald, ble jeg så innmari kald. Men jeg kom i mål – godt hjulpet av peptalken til mannen. Og da, da var det jammen verdt alt slitet. For på hytta til svigerfar ventet en varm dusj, mat, sjokolade, prosecco og tørre klær.

Fullt regnhyre på turens siste dag.
Ett av få bilder jeg tok denne dagen.
Endelig ved veis ende! Utenfor hytta til svigerfar på Dragøy. Våt til skinnet, kald og sliten – men med en følelse av å være uovervinnelig! Stort å komme i mål.
Instant belønning: Bobler, både i jacuzzien og i glasset.

Senja på langs kort oppsummert

Hva tenker jeg så, en måned etter turen? Jeg er kokfornøyd med at jeg klarte det. Og at jeg gjorde det med stort sett godt humør, kanskje med unntak av et lite kvarter øverst på vei opp Istinden og de siste tunge kilometrene før mål. En fantastisk opplevelse, som ga ekstrem mestringsfølelse. Fytti, så heldig vi er som bor så tett på naturen som det vi gjør her nord. Jeg må innrømme at jeg syns det ble litt mange høydemeter med tung sekk på ryggen. Det hadde jeg ikke trengt. Jeg er mer der at enten går jeg topptur, eller langtur. På langtur vil jeg bare lange ut og suse rundt i mitt eget tankesurr, uten ur og bratte fjellsider. Neste gang blir det Indre Troms, tenker jeg.

Vil du se mer fra turen vår? Mannen har lagd film. Enjoy!

Planlegger du en lignende tur, og lurer på hva vi hadde med oss? Da kan du ta en titt på pakkelista mannen har lagd.

0 Comments

Rookie på tur

Jeg har gått langt og lenger enn langt med tung sekk på ryggen. Det ga mersmak.

Eller egentlig var det ikke så langt. Vi snakker en 2-dagerstur, med ca. 12 km i beina den første dagen, 7 den andre. Men for meg, som aldri har gått langt med tung sekk før, var det KJEMPELANGT. Men fy, så fint det var.

Som så mange andre har også vi kastet om på årets ferieplaner. Nå hadde ikke vi så spennende planer akkurat i år da. Et par fotballturneringer hos söta bror er det vi har ofret, til fordel for turer i nærområdet. Jeg og mannen planlegger å gå Senja på langs i august, hvis været samarbeider. (Jo, det finnes dårlig vær, jeg kommer IKKE til å legge i vei hvis det meldes drittvær.) Derfor var det altså at vi denne helga gikk fra Snarbyeidet til Tønsvika utenfor Tromsø med tung last på ryggen. For å venne kroppen til lengre dagsmarsjer med sekk. Og den tilvenninga trengs. Beina – for ikke å snakke om hoftene – verket som besatt etter første dagen. Så ille var det at det gikk ut over nattesøvnen i teltet. Men jeg kom meg likevel fint gjennom også dag 2, og er kokfornøyd med egen innsats.

At testturen ble en suksess er bra av så mange årsaker. Ikke minst fordi vi bør gå mer enn denne ene Senja-turen senere i sommer for å forsvare innkjøpet av turutstyr. Det vi har spart på ikke å reise til Sverige, har vi nemlig brukt på nytt telt, nye tursekker, nye soveposer, nye liggeunderlag, gåstaver og alskens greier som kan være kjekt å ha med på telttur. Det skal ikke stå på utstyret, for å si det sånn! Mannen gjør grundig research før det investeres. Jeg er derfor trygg på at alt vi har blåst av penger på, er både praktisk og bra. Han har til og med lagd pakkeliste til oss begge. Selv trenger jeg stort sett bare å ta med godt humør og møte opp til avgang. Veldig kjekt.

Og humøret var på topp i helga! Perfekt turvær. Sol og vindstille, men ikke for varmt. Det var tørt på stiene, litt fuktig i myrområdene – men ikke noe som var noen match for et par halvhøye Goretex-sko. Det jeg derimot ikke var helt mentalt forberedt på, var elvene vi måtte krysse på tampen av dag 1. Elvene (ja, i flertall) rett før vi skulle slå leir ved Nonsbu (for dem som er kjent i området) var høye på grunn av sen snøsmelting. Vi måtte derfor vade over to litt hissigere elver enn jeg hadde sett for meg. Hvis du er rookie, som meg, og lurer på hva det er å vade, kan jeg opplyse om at det direkte oversatt vil si å «vasse i for jævlig kald og stri elv, mens dødsangsten sakte siger inn over deg». Gåstaver er et must mens risikosporten utføres. Vi hadde med bare ett par gåstaver, kjøpt inn for å teste bruken. Jeg har nemlig aldri skjønt helt greia med gåstaver, er de ikke bare i veien liksom? Men nei, par nummer to er allerede bestilt. Sånn tur som dette krever staver. Vi hadde ikke kommet oss over de elvene uten. Og de var også fine for å avlaste armer og skuldre både oppover og nedover i terrenget.

Da vi var vel over elvene, slo vi leir. Og godt var det, for da var vi søkkvåte på beina. Men etter et realt måltid Real Turmat, og en kopp varm solbærtoddy, var livet så til de grader i vater igjen. Herregud, så deilig det er å bruke naturen på denne måten.

Nå er det bare om å gjøre for meg å knekke koden når det gjelder å sove godt i telt. For selv uten verk i beina våkner jeg tusen ganger i løpet av natta, enda jeg har både sovemaske og ørepropper. Er vel bare uvant, vil jeg tro. Men det skal jeg jo gjøre noe med utover sommeren. Turlivet, here I come. 🙂

Går det an å ikke elske dette livet?
0 Comments

Den store snøballkrigen

Snøballkrig

Når var du sist med på en real snøballkrig? Jeg var det i dag. Og det har satt sin spor på flere enn ett familiemedlem. Vi snakker fremtredende blåmerker både her og der. Men fy, så gøy det var!

Påskeaften ble mye bedre enn forventet rent værmessig. Vi pakket derfor i bilen og satte kursen mot hjemstedet mitt, hvor vi møtte vi mamma, en stykk lillebror hjemme på påskeferie, og et søskenbarn av meg med mann og tenåringsbarn. Vi tok frem ski, rattkjelker og rumpeakebrett, og la i vei! Ut på tur, aldri sur! Det hjalp nok på humøret (særlig på tenåringene) at turen var sånn cirka 200 meter. Men tur er tur, spør du meg! Vi tuslet opp i Kollen, som da er en liten høyde bak huset til mamma. Der hadde vi en prima borg til å sitte i, bål, og akebakke. Undertegnede prøvde seg i akebakken med rumpeakebrett. Men mye tyder på at det har blitt i overkant med pølser og snop i påsken, for ræva var så tung at det ikke var snakk om å komme seg nedover bakken. Bare å gi opp.

Da alle hadde fått sin andel av både pølser, kjeks og sjokolade, ble det av en eller annen merkelig grunn dratt i gang snøballkrig. Jeg har ikke helt oversikt over hvordan det startet, men la oss bare si at det utartet seg raskt. Før vi visste ordet av det fløy det snøballer i alle himmelretninger! Både små og store var med. Og for å bruke et sitat fra «Karate kid», som vi så tidligere i kveld, det var «no mercy». Siden det er mildvær var det kram snø, og dermed lett å lage snøballer. Harde snøballer. Og det lå kraft bak kastene. Jeg fikk meg noen susere både i låret, i baken og et par i hodet. Enkelte familiemedlemmer kan se langt etter både jule- og bursdagsgaver fremover, for å si det sånn!

Etter en stund ble det varslet våpenhvile, slik at vi fikk hentet oss inn igjen. Men den varte ikke lenge. Alle var nemlig gira på en runde to! Den gikk like hardt for seg. Brillene fløy av nesen på ho gamla sjøl (nei, ikke meg, min mor), tenåringsjenter gikk ned for telling da snøballene fra gapskrattende fedre traff dem i låret, og uskyldige (?) mødre måtte holde ut vill basing fra ufine døtre. Så gøy var det med snøballkrig at det definitivt bør inn som ny påsketradisjon! Kanskje reiser familien til Vardø til neste år for å være med på Yukigassen? En ting er sikkert: Har du ikke vært med på en skikkelig snøballkrig på en stund, ja da anbefaler jeg det på det varmeste!

Fortsatt god påske!

0 Comments