Posts Tagged ‘tur’

Rookie på tur

Jeg har gått langt og lenger enn langt med tung sekk på ryggen. Det ga mersmak.

Eller egentlig var det ikke så langt. Vi snakker en 2-dagerstur, med ca. 12 km i beina den første dagen, 7 den andre. Men for meg, som aldri har gått langt med tung sekk før, var det KJEMPELANGT. Men fy, så fint det var.

Som så mange andre har også vi kastet om på årets ferieplaner. Nå hadde ikke vi så spennende planer akkurat i år da. Et par fotballturneringer hos söta bror er det vi har ofret, til fordel for turer i nærområdet. Jeg og mannen planlegger å gå Senja på langs i august, hvis været samarbeider. (Jo, det finnes dårlig vær, jeg kommer IKKE til å legge i vei hvis det meldes drittvær.) Derfor var det altså at vi denne helga gikk fra Snarbyeidet til Tønsvika utenfor Tromsø med tung last på ryggen. For å venne kroppen til lengre dagsmarsjer med sekk. Og den tilvenninga trengs. Beina – for ikke å snakke om hoftene – verket som besatt etter første dagen. Så ille var det at det gikk ut over nattesøvnen i teltet. Men jeg kom meg likevel fint gjennom også dag 2, og er kokfornøyd med egen innsats.

At testturen ble en suksess er bra av så mange årsaker. Ikke minst fordi vi bør gå mer enn denne ene Senja-turen senere i sommer for å forsvare innkjøpet av turutstyr. Det vi har spart på ikke å reise til Sverige, har vi nemlig brukt på nytt telt, nye tursekker, nye soveposer, nye liggeunderlag, gåstaver og alskens greier som kan være kjekt å ha med på telttur. Det skal ikke stå på utstyret, for å si det sånn! Mannen gjør grundig research før det investeres. Jeg er derfor trygg på at alt vi har blåst av penger på, er både praktisk og bra. Han har til og med lagd pakkeliste til oss begge. Selv trenger jeg stort sett bare å ta med godt humør og møte opp til avgang. Veldig kjekt.

Og humøret var på topp i helga! Perfekt turvær. Sol og vindstille, men ikke for varmt. Det var tørt på stiene, litt fuktig i myrområdene – men ikke noe som var noen match for et par halvhøye Goretex-sko. Det jeg derimot ikke var helt mentalt forberedt på, var elvene vi måtte krysse på tampen av dag 1. Elvene (ja, i flertall) rett før vi skulle slå leir ved Nonsbu (for dem som er kjent i området) var høye på grunn av sen snøsmelting. Vi måtte derfor vade over to litt hissigere elver enn jeg hadde sett for meg. Hvis du er rookie, som meg, og lurer på hva det er å vade, kan jeg opplyse om at det direkte oversatt vil si å «vasse i for jævlig kald og stri elv, mens dødsangsten sakte siger inn over deg». Gåstaver er et must mens risikosporten utføres. Vi hadde med bare ett par gåstaver, kjøpt inn for å teste bruken. Jeg har nemlig aldri skjønt helt greia med gåstaver, er de ikke bare i veien liksom? Men nei, par nummer to er allerede bestilt. Sånn tur som dette krever staver. Vi hadde ikke kommet oss over de elvene uten. Og de var også fine for å avlaste armer og skuldre både oppover og nedover i terrenget.

Da vi var vel over elvene, slo vi leir. Og godt var det, for da var vi søkkvåte på beina. Men etter et realt måltid Real Turmat, og en kopp varm solbærtoddy, var livet så til de grader i vater igjen. Herregud, så deilig det er å bruke naturen på denne måten.

Nå er det bare om å gjøre for meg å knekke koden når det gjelder å sove godt i telt. For selv uten verk i beina våkner jeg tusen ganger i løpet av natta, enda jeg har både sovemaske og ørepropper. Er vel bare uvant, vil jeg tro. Men det skal jeg jo gjøre noe med utover sommeren. Turlivet, here I come. 🙂

Går det an å ikke elske dette livet?
0 Comments

Den store snøballkrigen

Snøballkrig

Når var du sist med på en real snøballkrig? Jeg var det i dag. Og det har satt sin spor på flere enn ett familiemedlem. Vi snakker fremtredende blåmerker både her og der. Men fy, så gøy det var!

Påskeaften ble mye bedre enn forventet rent værmessig. Vi pakket derfor i bilen og satte kursen mot hjemstedet mitt, hvor vi møtte vi mamma, en stykk lillebror hjemme på påskeferie, og et søskenbarn av meg med mann og tenåringsbarn. Vi tok frem ski, rattkjelker og rumpeakebrett, og la i vei! Ut på tur, aldri sur! Det hjalp nok på humøret (særlig på tenåringene) at turen var sånn cirka 200 meter. Men tur er tur, spør du meg! Vi tuslet opp i Kollen, som da er en liten høyde bak huset til mamma. Der hadde vi en prima borg til å sitte i, bål, og akebakke. Undertegnede prøvde seg i akebakken med rumpeakebrett. Men mye tyder på at det har blitt i overkant med pølser og snop i påsken, for ræva var så tung at det ikke var snakk om å komme seg nedover bakken. Bare å gi opp.

Da alle hadde fått sin andel av både pølser, kjeks og sjokolade, ble det av en eller annen merkelig grunn dratt i gang snøballkrig. Jeg har ikke helt oversikt over hvordan det startet, men la oss bare si at det utartet seg raskt. Før vi visste ordet av det fløy det snøballer i alle himmelretninger! Både små og store var med. Og for å bruke et sitat fra «Karate kid», som vi så tidligere i kveld, det var «no mercy». Siden det er mildvær var det kram snø, og dermed lett å lage snøballer. Harde snøballer. Og det lå kraft bak kastene. Jeg fikk meg noen susere både i låret, i baken og et par i hodet. Enkelte familiemedlemmer kan se langt etter både jule- og bursdagsgaver fremover, for å si det sånn!

Etter en stund ble det varslet våpenhvile, slik at vi fikk hentet oss inn igjen. Men den varte ikke lenge. Alle var nemlig gira på en runde to! Den gikk like hardt for seg. Brillene fløy av nesen på ho gamla sjøl (nei, ikke meg, min mor), tenåringsjenter gikk ned for telling da snøballene fra gapskrattende fedre traff dem i låret, og uskyldige (?) mødre måtte holde ut vill basing fra ufine døtre. Så gøy var det med snøballkrig at det definitivt bør inn som ny påsketradisjon! Kanskje reiser familien til Vardø til neste år for å være med på Yukigassen? En ting er sikkert: Har du ikke vært med på en skikkelig snøballkrig på en stund, ja da anbefaler jeg det på det varmeste!

Fortsatt god påske!

0 Comments