Posts Tagged ‘selvfølelse’

You don´t have to try so hard

Dette innlegget sto på trykk i Uhørt-spalten til iTromsø lørdag 1. november 2014. Illustrasjon: Odd KLaudiussen. 

Senja-jenta Maria Haukaas Mittet og Marthe Valle fra Harstad var blant kjendiskvinnene som lot seg avbilde i bare undertøyet i siste utgave av bladet Kamille. Hensikten med reportasjen var å bidra til et sunnere og mer ærlig skjønnhetsideal. For det idealet vi strekker oss etter i dag er det jammen ikke enkelt å holde tritt med. Hvorfor finnes det i det hele tatt noe ideal? Kvinnekroppen kommer da i så mange ulike varianter. Hadde det ikke vært bedre om vi var opptatt av god helse, både fysisk og psykisk, i stedet for å være så innmari utseendefokusert?

Selv pleier jeg å spøke med at jeg slett ikke er misfornøyd med vekta mi. Jeg er bare ikke fornøyd med hvordan den er fordelt. For kroppen min buler liksom ut der den burde vært flat, og er flat der den burde bule ut. Tenk om jeg kunne ha tatt litt fra midtpartiet og dyttet det opp mot de øvre regioner. Det hadde vært noe! Men så slår det meg, magen er riktignok litt dvask, men den har tross alt gitt bolig til tre nye verdensborgere. Og de beskjedne puppene forsynte nevnte verdensborgere med morsmelk i månedsvis. Så kroppen fungerer. Er ikke det det viktigste?

Av en eller annen uforståelig grunn går vi kvinner rundt og tenker at bare magen var litt flatere, puppene litt fyldigere og huden litt glattere, da hadde livet vært sååå mye enklere. Ja, jeg snakker av erfaring. Dette er tanker som surrer rundt i topplokket også på undertegnede. Irriterende nok.

Her for litt siden ble jeg invitert til å holde et faglig foredrag for et spennende publikum. Foredraget skulle gå av stabelen en onsdag. Og vet du hva spontanreaksjonen min var etter å ha blitt spurt? Jo, jeg tenkte at det var da som pokker å få et sånt oppdrag på en onsdag, når jeg hadde frisørtime påfølgende fredag! Er det mulig? Som om folk meldte seg på foredraget for å vurdere sveisen min. Heldigvis kom jeg meg gjennom seansen med æren i behold, sterkt fremtredende ettervekst og slitte hårtupper til tross.

Nå har jeg ingen tro på at vi kvinner noen gang kommer til å gi slipp på det vedtatte skjønnhetsidealet. Vi kommer fortsatt til å shoppe shampoer og hudpleieprodukter i dyre dommer. Sminke kommer også fremover til å være en viktig del av morgenstellet. Og vi kommer fortsatt til å trakte etter flotte klær, helst med en kjent merkelapp. Og det er egentlig helt greit. Det ligger mye selvtillit i å føle seg vel. Neste gang endrer jeg kanskje den frisørtimen om det klaffer dårlig med et viktig jobboppdrag. For man kan style seg til en ekstra ryggvirvel eller to, det er det ingen tvil om. Men det finnes en grense. Og den skal vi vokte oss vel for å trå over. Særlig vi som er mødre.

Selv er jeg mamma til tre jenter. Jeg håper de klarer å heve seg over det kroppsfokuset og det kjøpepresset de garantert kommer til å utsettes for i årene fremover. At de finner balansen, og ikke går i bakken fordi de ikke ser ut akkurat sånn eller fordi den teite mammaen deres nekter å bla opp tusenvis av kroner for den nyeste Marc by Marc Jacobs-veska. Hva ei ungjente skal med ei sånn veske er nemlig en gåte for meg. Men man skal aldri si aldri. Plutselig står jeg der med skjegget godt plantet oppi postkassa. Den tid, den sorg.

Helt til slutt har jeg lyst til å tipse om en låt jeg har hørt mye på i det siste. «Try» med Colbie Caillat treffer meg midt i hjertet. Melodien er nydelig. Og teksten? Bare lytt. Sangen burde vært pensum for jenter i alle aldre. Få med deg musikkvideoen under. For den forteller en viktig historie. «You don´t have to try so hard».

2 Comments

F**k komfortsonen!

Du vet hvordan det er. Du bekymrer deg for noe. Gruer og stresser deg opp. Og så går det helt fint likevel. Sånn har jeg hatt det den siste uka. Grudd meg fælt for en greie som vist seg å bli både gøy og givende. Og jeg konkluderer med at sitatet jeg har blitt så glad i: «Life begins at the end of your comfort zone», i aller høyeste grad gjelder. Utenfor komfortsonen er det jammen mye spennende som skjer!

Hva var det jeg gjorde som var så fælt gøy da? Jo, jeg holdt foredrag under et frokostseminar på det nye gründerhuset i Tromsø, FLOW Norway. Foredraget hadde jeg kalt «Digital merkevarebygging – av deg og din bedrift». Jeg skulle si noe om det å bygge både bedriftens og sitt personlige brand via sosiale medier, og samtidig si litt om min egen gründerreise. Jeg hadde en halvtime til rådighet. En liten halvtime, likevel ga den meg altså ekstremt mye hodebry i forkant. Spør bare mannen min. Jeg var ikke bare enkel å ha i hus uka i forveien. På tuppa og vel så det.

Nå er jeg ikke ukjent med rollen som verken kurs- eller foredragsholder. Tvert imot. Gjennom Reddi har jeg holdt en rekke kurs og foredrag i landsdelen det siste året. Og jeg stortrives med det! Jeg liker å dele. Liker å treffe nye folk og å høre deres tanker om det jeg brenner mest for, nemlig de mulighetene nettet gir. Men denne gangen lot jeg meg altså stresse. For jeg visste at i salen kom det til å sitte et ekstremt kompetent publikum. Gründere som har holdt på lenge. Som har lyktes. Næringslivsfolk jeg ser veldig opp til. Og bare for å toppe det hele, en førsteamanuensis som skriver doktorgrad om sosiale medier. Tro meg, når du som lekperson (jeg nekter å skrive lekmann) skal holde foredrag, er det ikke akkurat en boost for selvtilliten at det sitter en på første rad som skriver doktorgrad om temaet.

Men heldigvis, to minutter ut i innlegget kjente jeg roen komme. Alle tvangstanker om alt fra snubling til ikke å huske en dritt av hva jeg planla å si til hver enkelt foil i presentasjonen slapp taket. Og jeg kunne kose meg. Selvsagt ble det litt krøll på tunga innimellom. Har du for eksempel hørt det kjente uttrykket «å spre seg som ild i tørt vann»? Nei? Men sånt er bagateller. Tro meg, det er bare du selv som husker det etterpå. Alle andre driter i småglippene. Dessuten er det ingen som kjenner manuset ditt. Så om du glemmer å si noe kan du slappe helt av. Ikke en kjeft i salen legger merke til det. Jeg  husker jeg glemte å oppgi søknadsfrist for deltakelse i et prosjekt jeg ledet for snart to år siden. Under kick-off. Men til og med det gikk bra. For søknadsfristen lå på nettsida.

Hva vil jeg med dette innlegget? Siden jeg verken skriver om personlig merkevarebygging eller gründerliv. Jo, to ting. Det første er å normalisere det å grue seg. Alle gruer seg i forkant av noe som dette. Skal man ta steget utenfor komfortsonen er det naturlig å kjenne sommerfuglene danse rundt i magen. Jeg tror det er sunt. Det betyr at man skjerper seg. At man ikke tar for lett på det. Og det andre? Å fortelle at det som regel går bra. Det kan til og med være kjempegøy! Flere burde prøve. Du burde prøve! Tenk som Nike: Just do it!

Foto: Kim Daniel Arthur

1 Comment