Posts Tagged ‘løping’

Våryr, du liksom?!

vaar-sykkel

Planen i dag var å skrive et innlegg med tittelen «Våryr» eller noe i den gata. Om hvordan energien bobler når våren kommer. For nå er det – tro det eller ei – vårlige tilstander i Tromsø. Snøen smelter raskt, og det er bar asfalt både på veier og gangfelt. Vi vet hvor vi bor, så vi er mentalt innstilt på at det kommer et par ordentlige snøelinger til før vi kan hilse våren og sommeren ordentlig velkommen. Men akkurat nå nyter vi sola og de bare veiene.

Denne lørdagen startet tidlig, med fotballturnering for 6-åringen fra kl. 8.00. Vi hadde en fin-fin dag i fotballhallen. Den unge spilleren selv var storfornøyd. Etter fire kamper satte vi kursen hjem igjen, og var klar for en koselig ettermiddag. Jeg kjente fortsatt på denne vårgreia, og foreslo for ei venninne at vi skulle ta en løpetur senere. Hun var helt med, så vi avtalte å møtes kl. 16.30. Før den tid rakk jeg og yngste en liten sykkeltur. Eller det vil si, hun syklet, jeg gikk. Til butikken bar det, for å kjøpe is.

Vel hjemme igjen kjente jeg at den vårlige energien hadde sluppet litt taket. Jeg veltet meg ned på sjeselongen vi har stående i en krok i øverste etasje (vi bor i en treetasjes tomannsbolig), og vips var jeg borte vekk. Først en halvtime senere hørte jeg det velkjente spørsmålet: «Hvor er mamma?» Oh no, mitt fravær var oppdaget! Det var bare å vrenge opp øyelokkene, og returnere til denne verden. Den planlagte løpeturen var bare en halvtime unna, så det var uansett på tide å hoppe i løpetøyet. Vi hadde en kjempefin løpetur. Rolig tempo med rom for masse skravling! Men etter dusjen uteble liksom godfølelsen. Æsj. Resten av ettermiddagen og kvelden har jeg vært dvask i skrotten og vrang i humøret! Blæææh!

Så, da vet du hvorfor innlegget slett ikke fikk tittelen «Våryr». Jeg er ikke det minste yr akkurat nå. Tror det må bli tidlig kveld. Ny dag i fotballhallen i morgen. Kampstart på mellomste kl. 8.00, med andre ord oppmøte i otta! Straks hun er ferdigspilt har jeg vakt i kafeen. Først 14.30 stempler jeg ut. Men da, da venter middag i anledning svigermors 60-årsdag. Yum!

På bildet: Yngstefrøkna på årets første sykkeltur. 

0 Comments

Klar for en ny løpesesong!

shutterstock_kvinne-loper-1200x628

Jeg har lenge lurt på om jeg skulle melde meg på årets Tromsøkarusell eller ei. Treningsiveren har vært så der de siste månedene. Eller egentlig helt siden i høst. Jeg sliter rett og slett med motivasjonen. Klarer ikke helt å fortelle meg selv hvorfor det er så innmari lurt at jeg trener jevnlig – enda jeg vet fordømt godt at det er alfa og omega både fysisk og mentalt. Men etter at jeg og ei venninne gruset dørstokkmila i går, bestemte jeg  meg for at hell yes, klart jeg skal være med på årets karusell! Så nå er jeg påmeldt, og klar for nye utfordringer i månedene som kommer.

Hadde jeg ikke meldt meg på karusellen, hadde det vært snakk om bare ett løp for min del denne sesongen: Midnight Sun Marathon i juni. Jeg kjenner meg selv så godt at jeg vet at uten et mål i sikte blir det laber innsats. Og det kan vi jo ikke ha noe av, at sesongen skal være over i juni liksom. Nei, når junien er gått, skal hodet skrus over i halvmaraton-modus. Jeg har løpt halvmaraton bare én gang før. I september skal Håkøya halvmaraton overleves. Jepp, det er målet. Å unngå å stryke med.

Jeg vet at hverdagens kjas og mas ikke alltid tillater deltakelse i løp en helt vanlig tirsdag eller torsdag ettermiddag. Lista for deltakelse i Tromsøkarusellen legger jeg derfor lavt. Av 20 løp satser jeg på å få med meg minst 8. Jeg skal være med på Folkeparken minst én gang, Krokenmila helst et par ganger, og Håkøya halvmaraton i september (vårutgaven av halvmaraton utgår, det hadde vært selvmord). Og så krydrer jeg det hele med en 5 km her og et terrengløp der.

Løper du? I så fall er du kanskje like gira som meg over at vi nå kan løpe på bare veier – hurra!

Illustrasjonsfoto: lzf/Shutterstock

0 Comments

Påsken er over – nå skal dørstokkmila slås!

shutterstock_lopesko-knyte-1200x628

Været var uforenelig med tur i dag, i alle fall etter vår standard. Derfor ble det lat innedag i stedet for tur til skilekanlegget i nærmiljøet. Men ingen var egentlig lei seg for det. Vi har hatt noen fine turer tidligere i påsken. Å sulle rundt her hjemme var derfor perfekt avslutning på ferien. Yngste dro på besøk til ei venninne på formiddagen, vi andre har stort ligget strødd rundt i huset med hver vår duppedings. Eller vi slo til med litt kortspill innimellom, og pakket ut av en bag eller fem. Og så dro vi faktisk på bowling midt på dagen, for å få litt miljøskifte og teste ut våre bowling-skills. Det viste seg at snøballkrig setter sitt preg på kastearmen, men vi sto han av.

I løpet av ettermiddagen bestemte jeg meg for å komme i gang med treningsuka allerede i dag. Innsatsen på treningsfronten har vært heller laber i det siste. For å gjøre dørstokkmila litt enklere å slå, sendte jeg melding til to venninner og spurte om de ville være med på en løpetur. Jeg foreslo motbakkeløping i medvind! Egentlig tenkte jeg vel at de ville ha vett nok til å takke pent nei. Hun ene hadde det. Og innerst inne tenkte jeg i grunnen «yes, kanskje jeg slipper da». Men tror du søren tute meg ikke at hun andre hev seg med? Så da var det bare å få på seg treningstøyet, og snaske seg ut.

Pølser og smågodt har det blitt mye av i påsken, det var med andre ord tungt som fy å ta beina fatt. Vi kjørte fire rolige drag opp en bakke i nabolaget. Og så tuslet vi rolig ned, mens vi løste et verdensproblem eller to. Og som vanlig, utrolig deilig etterpå! Nå er det bare å fortsette i den gode tralten. Dørstokkmila skal slås! I dag løp vi på bar asfalt, med andre ord: Ingen unnskyldning fremover! Det er bare å henge i. Bare to og en halv måned til Midnight Sun Marathon. *gulp*

Illustrasjonsfoto: Shutterstock.com

0 Comments

Den fordømte dørstokkmila

VI-Blank-Template-Square-Vertical-Horizontal-5x6-MW

Jeg hadde planlagt å trene i kveld. Men så landet skrotten, eller daukjøttet som vel begynner å bli en mer passende betegnelse, i en stol. Og der ble den. Jeg har riktignok Mac-en i fanget, så jeg har fått gjort mye. Solgt tulipaner på Facebook til inntekt for eldstejentas fotballag. Jeg har jobbet litt. Og du vet, surfet litt rundt på måfå. Men trent har jeg altså ikke gjort. Og jeg innser at trening utgår i dag. I stedet skal jeg straks og med en gang smøre meg kveldsmat, og flytte daukjøttet bort i sofaen hvor jeg skal hvile øynene på gårsdagens episode av Grey´s anatomy. Takk og pris for sånne dekodere med opptaksmuligheter! Verden går fremover. Treningsiveren min i heeelt motsatt retning.

Egentlig vet jeg vel hva som må til for å snu trenden. Det krever en beslutning. En ordentlig beslutning. Ikke bare sånn halvveis. Jeg skal trene 3-4 ganger i uka, hvis det ellers passer seg sånn, er ikke godt nok. For det passer jo aldri. Eller det vil si, jeg er i alle fall utrolig god til å finne gode (?) unnskyldninger for å la vær. Som at jeg må selge tulipaner på Facebook for eksempel. En annen ting jeg er god på er hvis bare. I det siste har jeg gjentatte ganger tatt meg selv i å tenke Hvis bare vi hadde hatt tredemølle, da skulle jeg ha løpt, da! Ja, særlig! Men det funker som bortforklaring. For vi har ikke plass til tredemølle. Ergo, not my fault! Skjønner? Jeg går også rundt og gleder meg til våren. Da skal jeg gå fjellturer, nemlig! Hvis bare vinteren var over, da skulle jeg ha trent! Selvbedrag er en fin ting, hæ?

Nå på søndag tok jeg nakketak på meg selv, og hev meg med på løpetreninga til 11-åringens fotballag. Jeg er en av tre damer som bytter på å ha løpetreninger for de unge håpefulle. Denne søndagen var det ikke min tur til å lede treninga, men jeg ble altså med likevel. Det er ofte kjekt å være flere voksne når man skal løpe litt lengre distanser med flokken. Men etter søndagens løpeøkt slo det meg at shit, her har vi motsatte formkurver ute og går. 11-åringene blir bare raskere og raskere. De middelaldrende løpetrenerne derimot? Huffameg, hvordan skal dette gå? På tide med skjerpings! I morgen, kanskje. Nå skal jeg jo se på TV…

Illustrasjon: Shutterstock.com

0 Comments

En (aldrende) skrott i forfall?

shutterstock_runner_knee

De som kjenner meg vet at jeg har blitt en løper. Ja, en løper. På ordentlig. Jeg har til og med løpt hjem fra jobb opptil flere ganger (les: to). Og da snakker vi en distanse på 11 km. Ikke noe tull altså! Nei, det er ikke 40-årskrisa som er i anmarsj. Det er leeenge til jeg fyller 40 (les: 2,5 år, men la oss for enkelhets skyld runde av oppover til 3). Jeg løper fordi det er gøy (rettelse: det ble gøy bare jeg kom meg ordentlig i gang, de første løpeturene var rene nær døden-opplevelsene). Og vel, litt fordi det begynner å sige inn at skrotten ikke akkurat er ung lenger. Det er vel bare å innrømme det. Og ikke minst, ta tak i problemet (i den grad det kan kalles et problem) først som sist.

Tidligere i sommer fikk jeg for alvor øynene opp for at skrotten stiller høyere krav til vedlikehold nå enn før. En fjelltur til en topp som ruver knapt 500 meter over havet var nemlig nok til å sette knærne til undertegnede ut av spill. Jeg tror det var turen ned som gjorde det. Dagen etter fjellturen verket det som besatt. Og bak knehasene, særlig den høyre, vokste det frem en fin liten byll. Etter et par dager gikk den litt tilbake, men så meldte den sin ankomst igjen. Og sånn har den holdt på i snart to måneder nå. Et legebesøk ga diagnosen Baker cyste. Ufarlig, men plagsomt. Jeg har stort sett kunnet trent, men med langt lavere intensitet enn før. Kjipt, men sånt hører visst med. Trøsten er at jeg nå kan skryte av å ha pådratt meg en idrettsskade.

At knetrøbbel skulle inntreffe akkurat nå passer i grunnen ekstremt dårlig. Jeg har nemlig vært så korka at jeg har meldt seg på halvmaraton under Oslo Maraton 20. september, til tross for en total mangel på erfaring med lange distanser. Det lengste jeg noen gang har løpt er 15 km. Og det var ved påsketider. Jeg satser på å klare å kreke meg gjennom løypa, selv om oppladningen har vært mildt sagt håpløs. Champagne etter målpassering blir det uansett, også hvis jeg ender opp med å gå mesteparten av distansen. Bryter jeg får jeg vel drukne mine sorger i en pils eller seks. Men tenk, jeg øyner nytt håp. Takket være et tips fra en medløper i løpenettverket Northern Runners. Hun anbefalte meg å ta kontakt med en fysioterapeut, en som praktiserer dry needling. Som sagt, så gjort.

Det første fysioterapeuten gjorde var å utføre det jeg kaller en EU-kontroll. Av beina. Veldig greit egentlig, siden det er de som bærer skrotten dag ut og dag inn. Og jammen viser det seg at beina mine etter 37 år fortsatt ikke helt har fått teket på det der med å frakte overkroppen hit og dit. Fysioterapeuten kunne nemlig fortelle at jeg har leggbein som søker innover, lår som søker utover, og så har jeg (heldigvis?!) knærne i midten da. Praktisk? Not so much. At jeg har null og nada styrke i hofter og ytre lårmuskulatur hjelper jo heller ikke. Det var så dårlig stelt med styrken akkurat der at jeg fikk rent hakeslepp. At jeg har fiskeboller i stedet for armmuskler vet jeg jo. Men at hoftene var så pinglete, det visste jeg ei.

Men nå blir det andre boller. Nå blir det styrketrening, både i hverdagen og mer målrettet. Når jeg pusser tennene står jeg og hever beina ut til siden. Igjen og igjen. Ser ikke spesielt intelligent ut, men det er heller ikke meningen. Det funker! Noe annet som funker er de nålene. To ganger har jeg fått nåler rett i musklene like over kneet. Jeg trodde jo det var fint og flott at de musklene var harde. Litt sånn «jøss, kjenne der ja, DER har jeg muskler». Men det var det ikke. For de var harde fordi de jobbet livskiten av seg for å stabilisere kneleddet. Etter de nålene har det gitt seg litt. Så mandag denne uken kunne jeg for første gang på lang tid løpe i godt tempo (etter min målestokk), uten at det dundret i knærne for hvert steg. Nyyydelig! Ondt dagen derpå, men absolutt til å leve med.

Hva har jeg lært? Jo, at det er hjelp å få. Og ikke minst, at utholdenhetstrening er fint og flott, men styrketrening er et must det også. Bare synd det er så skrekkelig kjedelig…

Kryss fingrene for meg frem mot Oslo Maraton. Jeg trenger det!

Illustrasjonsfoto: Shutterstock.com/lzf

0 Comments

Smittsom løpefeber

Her er jeg i farta under sommerens Midnight Sun Marathon. Fortsatt tidlig i løpet. Har derfor krefter til å løfte tommelen opp. Mot slutten lar sånt seg ikke gjøre... Foto: Northern Runners 
Her er jeg i farta under sommerens Midnight Sun Marathon. Fortsatt tidlig i løpet. Har derfor krefter til å løfte tommelen opp. Mot slutten lar sånt seg ikke gjøre…
Foto: Northern Runners

Dette innlegget ble publisert i MSM-avisa i forkant av Mørketidsløpet (Polar Night Half Marathon) 4. januar 2014. 

Løpefeberen herjer her i byen. Tromsøværinger jeg aldri hadde trodd skulle ta seg fram for egen maskin, observeres stadig vekk løpende som om de har fanden selv i hælene. Og jeg med! For det viser seg at denne feberen er smittsom. Nå løper ikke jeg som om fanden selv var etter meg. I så fall hadde jeg ligget tynt an. Men jeg løper. Så fort beina kan bære meg. Jeg er til og med observert med startnummer på brystet ved flere anledninger. Galskap!

Som en hovedregel er jeg skeptisk til gruppepress. Hvorfor skal jeg gjøre noe bare fordi alle andre gjør det? Men jeg trøster meg med at det tross alt finnes verre press jeg kunne gitt etter for. Jeg kunne ha begynt å snuse for eksempel. Det har jeg hørt er så trendy blant unge jenter. Onde tunger vil trolig hevde at undertegnede slett ikke er ung lenger. De har sikkert rett. Men da er det jo ekstra smart at når jeg først følger flokken, så velger jeg den flokken som trekker i løpetights og joggesko. Løping er tross alt bra for en aldrende skrott.

For min del startet løpinga med at jeg meldte meg på mila under Midnight Sun Marathon i 2012. Jeg meldte meg på først. Deretter begynte jeg å løpe. Målet om å løpe mila syntes nærmest uoppnåelig. Selv en løpetur på 5-6 kilometer fortonet seg som selvpining av verste sort. Men målet var satt. Jeg visste hva som måtte gjøres. For å pushe meg selv ytterligere satte jeg meg et tidsmål for distansen. Ikke bare skulle jeg komme levende ut av det, jeg skulle klare det på under timen. Og det gikk! 59:11 viste klokka da jeg krysset målstreken i mitt første løp noensinne. Gjett om jeg var stolt!

For å fortsette den positive trenden med løping i hverdagen, var det bare å sette seg nye mål. Mørketidsløpet neste! Dermed ble det løping også på vinterføre. Mens de ivrigste løperne drar på seg joggeskoene med et smil uansett vær, siger denne surleppa lenger og lenger ned i takt med at vind og snøfall øker. Jeg husker særlig en treningsøkt sammen med løpenettverket Northern Runners under oppkjøringa til løpet. Det var naturstridig! Sandnessundbrua svaiet i vinden. Likevel løp vi intervall ved flyplassen. Jeg vurderte å saksøke den jævelen som overtalte meg til å bli med (les: mannen). Men jeg lot tvilen komme fyren til gode. Han mente det godt. Trening er positivt ikke bare for skrotten, men også for humøret. Å ta kjerringa med på løpetrening er en investering i bedre hjemmemiljø.

Tidsmessig gikk ikke mørketidsløpet i fjor helt etter planen. Mila på timen var nok en gang målet. Men beina ville ikke. Jeg snublet i mål på 1:00:16. At 16 sekunder kan være så sure! Men irritasjonen gikk over. Jeg og mannen kronet nemlig løpet med hotellweekend i egen by, sammen med gode venner. Vi valgte selvsagt hotellet med jacuzzi på taket. Og hotellet er booket også denne gang. Jeg har lært at det er lurt å visualisere når man setter seg mål. Derfor ser jeg for meg hvor fornøyd jeg er når jeg etter å ha klart mila på timen senker mitt smekre legeme (man kan vel endre litt på detaljene under sånn visualisering?) ned i den varme jacuzzien og nyter et velfortjent glass musserende!

Godt løp, alle sammen!

1 Comment