Posts Tagged ‘fotball’

Elitist-frykten i norsk barne- og ungdomsfotball

Elitist-frykten i norsk barne- og ungdomsfotball

6-åringen min begynte på turn i vinter. Lørdagsturn. Et strålende tilbud Tromsø turnforening gir til barn som står på venteliste til de ordinære partiene. Gjennom vinteren og våren har frøkna slått hjul, balansert på bommen, og prøvd seg i skranken. Vi voksne sitter på tribunen og skravler, mens vi innimellom passer på å gi tommelen opp til de ivrige gymnastene nede på golvet.

På en av de siste treningene før sommerferien, kom treneren plutselig løpende opp på tribunen mens hun holdt klassevenninna til jenta mi i handa. Mora gikk i møte, litt usikker på hva som var galt. Men treneren ville bare spørre om det var greit at jenta fikk prøve seg på treninga til partiet som trente i den andre enden av hallen. Miniaspirantene. Et parti satt sammen av de beste jentene i aldersgruppen 6-9 år.

I turn håndplukkes barna som har kommet lengst, til egne partier. De får betydelig flere treningstimer i uka, med andre trenere og en annen intensitet. Hadde det samme skjedd i fotballen, hadde det blitt et ramaskrik uten sidestykke. Som fotballmamma hadde jeg straks og med en gang sendt en ilter e-post til klubben, for sånn forskjellsbehandling går da virkelig ikke an! Eller?

Jo, det gjør det. Barn aksepterer forskjeller, bare de får dem forklart. 6-åringen min syns ikke det er det minste rart at hun ikke får trene sammen med klassevenninna fremover. Hun forstår at venninna er kommet lengre enn henne, og kan være med på andre øvelser i turnhallen. Jeg klager heller ikke, enda så unorsk dette er. For jenta mi får et tilbud hun trives med, tilpasset hennes nivå.

Som så mange andre har også jeg latt meg begeistre av Islands triumf i årets fotball-EM. For en moral, for en innsats, for et lag! Hva er det de gjør på sagaøya, som skaper resultater som dette? Skal vi tro de mange avisartiklene om temaet handler det om forskjeller allerede i barnefotballen. Lillestrøms assistenttrener og fysiske trener, islendingen Siggi Eyjolfsson, trekker frem nettopp differensiering som et suksesskriterium. Differensiering og hospitering. På fotballtreneren.no  kan vi lese:

Det handler alltid om å utvikle de spillerne du har. Vi må utvikle alle, ikke bare de beste. Det er fokus på coaching av alle, ikke bare noen. Samtidig står differensiering og hospitering sentralt. De beste flyttes opp og gis nye utfordringer på nivået over. De beste jentene trener med guttene, og alle oppfordres om å trene ekstra på egen hånd.

Hva vil jeg med dette innlegget? Ta til orde for topping i fotballen allerede fra 6-årsalderen? Overhodet ikke. Differensiering derimot må vi tørre å snakke om. Ikke først og fremst for å sikre rekrutteringen til det norske landslaget, men for å gi alle barn utfordringer tilpasset egne ferdigheter og motivasjon. Særlig gjelder dette ved overgangen til ungdomsfotballen. Nå vil mange arrestere meg og si at dette allerede er hensyntatt i ungdomsfotballens bestemmelser. Jo, det stemmer. På papiret er det lov med både topping og differensiert spilletid i ungdomsfotballen. I praksis er det den slags som gir grobunn for iltre avisinnlegg om elitisme i fotballen.

Anbefaler for øvrig dette innlegget av en spillerutvikler i Vestfold, om forskjellen på topping og differensiering, og avslutter med et sitat om hva differensiering egentlig er:

Du setter sammen spillere med utgangspunkt i ferdigheter og holdninger hvor alle er like mye verdt. Årgangstrening sikrer at venner trener sammen. God differensiering er gjensidig avhengig av klubborganisering og den gode treneren på feltet.

Noen enkel debatt er dette på ingen måte. Meningene er mange og delte. Ingen sitter på fasiten, aller minst jeg. Men at vi har mye å lære av islendingene, det er jeg sikker på. Likhetsprinsippet som råder i norsk barne- og ungdomsfotball er neppe det eneste saliggjørende.

Illustrasjonsfoto: Mikkel Bigandts/Shutterstock

2 Comments

Fotball trumfer (nesten) alt – men ikke Tag-IT

shutterstock_konferanse-1200x628

Kjapt blogginnlegg på formiddagen i dag. Sånn er det når man har sagt man skal blogge hver dag i 30 dager, og plutselig en dag egentlig ikke har tid. Som i dag. I dag skal jeg på Tag-IT, en utrolig kul IT-konferanse her i byen. Jeg har gledet meg til Tag-IT lenge. Til spennende faglige foredrag, og til å treffe dyktige folk fra bransjen.

Eneste utfordringen er at det ble kræsj mellom konferanse og fotballturnering for eldste. Sånn er det blitt. Fotballturneringene går ikke bare i helgene lenger, de strekker seg helt fra torsdag til søndag. At det skulle være turnering akkurat denne torsdagen visste jo ikke jeg da jeg meldte meg på Tag-IT. Men eldstefrøkna overlever nok uten mamma på sidelinja i dag. Som hun sa: «Du får jo sett kamper både lørdag og søndag». Hun har så klart helt rett. Jeg håper hun vet at jeg gjerne skulle ha vært der. Men i dag prioriterer mor egotid sammen med kollegaer og andre fagnerder. Så er jeg klar til innsats i heiagjengen senere i helga!

0 Comments

Nok ei fotballmamma-helg er over

fotballmammaer

Som mamma til ikke mindre enn tre ivrige fotballjenter sliter jeg på ingen måte med å fylle helgene. Denne helga har de to yngste spilt turnering. I går var 6-åringen i aksjon, i dag var det 11-åringen sin tur. Jeg trives godt i heiagjengen, men innrømmer likevel at jeg bannet stille inni meg da klokka ringte 6.45 i dag – på en søndag!

Da våre (les: 11-åringens) kamper var over, dro resten av familien hjem, mens jeg inntok kjent posisjon i kaféen – altså bak disken. Vi var arrangørklubb, det betyr dugnadstimer. Ikke superfestlig akkurat i dag, været ute var strålende! Vi snakker perfekt turvær! Men jeg skal ikke klage, jeg hadde perfekt selskap bak disken, av to andre mammaer på laget. Vi fikk kjørt oss i hoderegning, kan du tro. Jeg skulle gjerne hatt en alvorsprat med de som bestemte prisene. Hva er greia med at x antall varer kostet 15 kroner? Ting kan ikke koste 15 kroner! Den 5-eren roter til alt oppi hodet mitt! 10, 20, 30 og til og med 40 kroner kan jeg forholde meg til. Men straks den 5-eren kommer inn i bildet, går det i ball. Ja ja, jeg sto han av. Tror ikke det ble noen store regneskandaler.

Også neste helg blir det fotball på denne familyen. Da skal eldste i ilden. Turnering på hjemmebane torsdag og søndag, vinterserien på Bardufoss lørdag. Huhei, hvor det går!

0 Comments

Våryr, du liksom?!

vaar-sykkel

Planen i dag var å skrive et innlegg med tittelen «Våryr» eller noe i den gata. Om hvordan energien bobler når våren kommer. For nå er det – tro det eller ei – vårlige tilstander i Tromsø. Snøen smelter raskt, og det er bar asfalt både på veier og gangfelt. Vi vet hvor vi bor, så vi er mentalt innstilt på at det kommer et par ordentlige snøelinger til før vi kan hilse våren og sommeren ordentlig velkommen. Men akkurat nå nyter vi sola og de bare veiene.

Denne lørdagen startet tidlig, med fotballturnering for 6-åringen fra kl. 8.00. Vi hadde en fin-fin dag i fotballhallen. Den unge spilleren selv var storfornøyd. Etter fire kamper satte vi kursen hjem igjen, og var klar for en koselig ettermiddag. Jeg kjente fortsatt på denne vårgreia, og foreslo for ei venninne at vi skulle ta en løpetur senere. Hun var helt med, så vi avtalte å møtes kl. 16.30. Før den tid rakk jeg og yngste en liten sykkeltur. Eller det vil si, hun syklet, jeg gikk. Til butikken bar det, for å kjøpe is.

Vel hjemme igjen kjente jeg at den vårlige energien hadde sluppet litt taket. Jeg veltet meg ned på sjeselongen vi har stående i en krok i øverste etasje (vi bor i en treetasjes tomannsbolig), og vips var jeg borte vekk. Først en halvtime senere hørte jeg det velkjente spørsmålet: «Hvor er mamma?» Oh no, mitt fravær var oppdaget! Det var bare å vrenge opp øyelokkene, og returnere til denne verden. Den planlagte løpeturen var bare en halvtime unna, så det var uansett på tide å hoppe i løpetøyet. Vi hadde en kjempefin løpetur. Rolig tempo med rom for masse skravling! Men etter dusjen uteble liksom godfølelsen. Æsj. Resten av ettermiddagen og kvelden har jeg vært dvask i skrotten og vrang i humøret! Blæææh!

Så, da vet du hvorfor innlegget slett ikke fikk tittelen «Våryr». Jeg er ikke det minste yr akkurat nå. Tror det må bli tidlig kveld. Ny dag i fotballhallen i morgen. Kampstart på mellomste kl. 8.00, med andre ord oppmøte i otta! Straks hun er ferdigspilt har jeg vakt i kafeen. Først 14.30 stempler jeg ut. Men da, da venter middag i anledning svigermors 60-årsdag. Yum!

På bildet: Yngstefrøkna på årets første sykkeltur. 

0 Comments

Dugnadsånden lenge leve!

shutterstock_tulipaner-1200x628

I kveld har jeg og yngstejenta levert ut 29 tulipanbuketter! Om vi plutselig har startet gartneri? Neida. Fotballaget til eldstejenta har solgt tulipaner før påske de siste årene, for å få inn litt kronasje til lagkassa. Til sommeren skal gjengen til Norway cup, så denne gangen bestemte vi oss for å sette ny rekord i antall solgte buketter. Som sagt, så gjort! Takket være Facebook (jeg elsker Facebook!) er det ikke noe problem å få omsetning på blomsterkvastene. Men, så skal de jo kjøres ut også da.

Jeg var tidsoptimist, og tenkte at det ville ta kanskje tre timer, maks. Det tok fire! Når man skal hit og dit mellom Kvaløya, Tromsøya og fastlandet, da tar det sin tid. Takk og priiis for billig smågodt, sier jeg bare. Så holdt 6-åringen humøret oppe i baksetet. Mor selv i førersetet hadde så klart egen pose, skulle bare mangle! En ung og en gammel blomsterpike har altså kjørt Tromsø rundt mens vi har proppet i oss e-stoffer og grisetarmer og hva det nå er de påstår at smågodt er lagd av. Who cares, det smaker himmelsk! Og som en kollega av meg (eller kunde må jeg vel si, føles som kollega) uttalte tidligere denne uka: så får vi brukt hele dyret. Hear hear!

Siden smågodtet ble akkompagnert av Cola, måtte vi legge inn en pitstop på en bensinstasjon underveis. Ikke for å tanke, men for å kvitte oss med væske. Og for å kjøpe kveldsmat til blomsterpiken i baksetet: pølse med brød! Nei, prisen som årets mor venter nok ikke på meg. I alle fall ikke når det kommer til gode matvaner. Men jeg gjør dugnad, det skal jeg ha! De fem ukene mannen har vært borte har jeg virkelig fått kjørt meg på dugnadsfronten. Vi har hatt flaskeinnsamling på laget til eldste (Norway cup, here we come!), loppemarked for klassen hennes (som betyr innsamling av lopper + selve arrangementet), vi har solgt tulipaner, og så har vi samlet inn premier til ikke mindre enn to lotterier (fotball + klassen). Nå venter loddsalg ganger to. Huhei, hvor det går!

Det eneste kjipe med kveldens blomsterleveranse var været. Værgudene var virkelig ikke på vår side. Det blåste og snødde noe så infernalsk! På et tidspunkt tok jeg meg selv i å klage litt for høylydt, og da kom det bra baksetet: «Gleder du deg til kjæresten din kommer hjem, sånn at han kan kjøre deg rundt omkring?» Haha, frøkna har lagt merke til at vi ikke akkurat er likestilt når det kommer til sjåførgjerningen her i gården. Jeg foretrekker passasjersetet når hele bøtteballetten er på farta sammen.

Klokka viser 23:19 her jeg sitter og skriver. Jeg burde vel strengt tatt prioritert noe annet enn å blogge. Men så var det den bloggutfordringen da. Så da får det bare være at det ser ut som om en bombe har slått ned på kjøkkenet. Rotet er nok her i morgen også, ingen hast. Og da kommer mannen hjem, etter nesten fem uker borte! Mulig jeg bare lar rotet være, og i stedet utarbeider en arbeidsliste jeg kan legge frem til han. Yes, bra plan! Da kan jeg sitte her og nyte roen litt til.

Illustrasjonsfoto: Shutterstock.com

0 Comments

Barnefotballen – et sorgens kapittel?

klaudiussen-juni

Dette innlegget sto på trykk i Uhørt-spalten til iTromsø lørdag 27. juni. Illustrasjon: Odd Klaudiussen. 

Debatten om barnefotballen har rast i norske medier det siste året. Det ropes og skrikes fra alle bauger og kanter – ikke minst fra sidelinja. Det er i alle fall inntrykket jeg får når jeg leser de mange innleggene som er skrevet om temaet. At både trenere og foreldre kollektivt har gått av skaftet. Sånn er det heldigvis ikke.

Visst er det mye å ta tak i. Det viser de mange negative oppslagene med all tydelighet. Historien om 10 år gamle Jesper som i sin tredje kamp som dommer ble utskjelt av treneren og foreldre på det ene laget, er uakseptabel. Når voksne påstår at 7-åringer har blitt bortdømt tre kamper på rad, da kan man jo spørre seg hvilken planet de bor på. Treneren og foreldrene som i all hemmelighet dro på turnering til Piteå med bare noen av guttene på laget skulle vært kjølhalt – minst. Men dette er da unntakene? Eller har jeg levd lykkelig i min egen lille fotballboble de siste 7 årene?

I 7 år har jeg vært fotballmamma. Eldstejenta var 6 da hun begynte å spille, nå er hun straks 13 og førsteårs ungdomsspiller. To lillesøstre har fulgt i storesøsters fotspor. Det har blitt mange treninger, kamper og turneringer opp gjennom årene. Men fy, så moro det har vært! For både små og store. Derfor har jeg lyst til å komme med en hyllest til de mange som bidrar til å skape fotballglede over det ganske land.

Til treneren, takk for at du gidder! Det er en utakknemlig oppgave du har tatt på deg. Du skal motivere spilleren som syns fotball er omtrent like givende som å se maling tørke, men som likevel er med fordi de andre jentene i klassen er det – og det er tross alt ganske gøy å reise på turneringer. Samtidig skal du holde motivasjonen oppe hos entusiasten som gjerne hadde spilt fotball fra morgen til kveld hadde det ikke vært for skolen og andre vederstyggeligheter. Du må også forholde deg til liksom-ekspertene blant opphavet, som liker å mene om både treninger og laguttak. Nei, jeg misunner deg ikke. Vit at det står enorm respekt av den jobben du gjør. Flere dager i uka. X antall uker i året. R-E-S-P-E-C-T!

Til foreldregruppa, takk for et fantastisk godt samhold! Vi har heiet og ropt, på innpust og utpust. Vi mener det godt, selv om tenåringene ikke ser ut til å sette pris på det på samme måte som for noen år siden. Jeg tør ikke tenke på hvor mange liter vaffelrøre vi har lagd i dugnadsøyemed i årenes løp. Eller hvor mange mil vi har kjørt. Hjemmene våre er invadert av gummikuler, men vi er like blid! Vi er der når de håpefulle jubler over seier. Og når de depper etter tap. En ekstra stor takk til de mange som har tatt på seg ulike verv. Takk til lagleder og oppmann, økonomiansvarlig, dugnadsansvarlig og turneringsansvarlig. Fotballen hadde ikke gått rundt uten dere.

Spillerne skal selvsagt også ha takk. Uansett hvilket motiv du har for å være med, kan du være trygg på at fotballen har bruk for deg. Du er en viktig brikke på laget! Nyt fotballferien som nå ligger foran deg. Og måtte høstsesongen by på fotballglede herfra til evigheten, enten du går seirende av banen etter kamp eller ei.

Mitt håp er at det kommer noe godt ut av alle oppslagene om fotballens bakside. Først og fremst handler det om skjerpings blant de voksne. Nå tror jeg det er dødfødt å skulle gjøre alle til lags, enten vi snakker om spillerne eller foreldrene. Men historier som den om 10 år gamle Jesper og om hemmelig turneringsdeltakelse forventer jeg at vi slipper å lese igjen. Sånt er ikke barnefotballen verdig.

0 Comments

Må alt være likt – alltid?

klaudisu_likt

Dette innlegget leverte jeg til Uhørt-spalten i iTromsø lørdag 28. juni. Også denne gangen har selveste Odd Klaudiussen illustrert skribleriene mine. Det er så gøy! 

Tidligere denne uka kom 4-åringen min hjem og fortalte at venninna i barnehagen skulle til Disneyland i sommerferien. “Kan ikke vi også dra dit?”, spurte hun. Øynene strålte. Forventningen om Disney-prinsesser herfra til evigheten lyste mot meg. Men hun godtok svaret. Som var nei. Selv fortsatte jeg med mitt, uten å kjenne så mye som et stikk av dårlig samvittighet. Visst hadde det vært stas for frøkna å komme tilbake til barnehagen etter ferien og fortalt om Disneyland. Men hun må nok nøye seg med andre historier i år.

VG satte tidligere i sommer fokus på at ferien kan være et sårt punkt i familier med svak økonomi. En anonym mor fortalte til avisa at hun så gjerne skulle ha gitt barna sine en ferie de kunne snakke om til vennene sine. Generalsekretær Åsne Havnelid i Norges Røde Kors fulgte opp, og uttalte at barn i familier som ikke kan reise på ferie kommer tilbake til skolebenken uten å kunne dele ferieminner med klassekameratene.

Saken har heldigvis møtt en del motbør i sosiale medier. For må vi virkelig ta barna med på flotte utenlandsturer for at de skal ha noe å fortelle vennene sine etter ferien? Og er det det som er målet? At barna skal ha noe å slå i bordet med? Eller er det ferieopplevelsen i seg selv? Fine opplevelser kan man vel ha enten man reiser på badeferie til Thailand, på shopping til London eller stikker en tur ut i marka?

Jeg skjønner at det kan være sårt å aldri ha råd til å slå på stortromma. Samtidig syns jeg det er drøyt å nesten pålegge lærere å ikke invitere til snakk om ferien når skolen starter igjen i august. For å unngå at barna skal kjenne på ulikhetene. Er det så farlig da? Ulikhetene er jo der. Er det ikke bedre å lære barna å takle misunnelsen når den kommer snikende? Til å akseptere at noen ferierer i utlandet, mens andre må finne på ting hjemme. At noen har råd til merkeklær, mens andre som regel må arve. Og viktigst av alt, bør ikke vi som voksne lære barna å respektere og støtte hverandre, uavhengig av ferieberetninger og merkelappen på klærne? Lettere sagt enn gjort, jeg vet. Men verdt å jobbe med likevel. For urettferdighet kommer vi ikke unna. Sånn er det bare.

Noen ganger blir jeg helt matt av dette snakket om at alt må være likt hele tida. Vi er liksom sånn skrudd sammen, vi nordmenn. At likhet er et mål i seg selv. Til tross for at barn er ulike skal alle gjennom den samme kverna, både på skolen og på fritida. Retten til tilpasset opplæring er riktignok nedfelt i opplæringsloven. Men er vi der? Og gjelder det i så fall både de svake og de sterke elevene?

Også i barneidretten er likhet mantraet som gjelder. Og kanskje særlig i fotballen, som var gjenstand for heftig debatt tidligere i år. Klart man skal være bevisst på å ikke holde barn utenfor. På å skape en trygg arena for alle, uavhengig av hvilket nivå man er på rent sportslig. For det sosiale er uten tvil en viktig del av motivasjonen. Men glemmer vi ikke litt for ofte de barna som ligger lengst fremme? De som brenner for idretten de har valgt og som opplever stor grad av mestring? Gir vi dem muligheten til å utvikle sitt fulle potensial? Eller er det ikke viktig å skape en arena med rom for utvikling for de antatt beste? Straks man begynner å snakke om å gi disse barna ekstra utfordringer kommer protestene. Man må jo ikke gjøre forskjell! Risikerer vi ikke da at det blir disse som faller fra? Som mister motivasjonen?

“Til lags åt alle kann ingjen gjera”, skrev Ivar Aasen. Det er så sant, så sant. Og tar vi utgangspunkt i at alt skal være likt alltid beveger vi oss milevis bort fra virkeligheten.

1 Comment