Posts Tagged ‘familie’

Påskeferie i en bag

shutterstock_homesweethome-1200x628

For åtte år siden fikk vi en glup idé om å flytte hjem igjen. Til hjemstedet vårt, for å komme nærmere familien. Det fungerte vel sånn passe. Ikke fordi familien var så vrang, men fordi jobbmulighetene på hjemlige trakter ikke akkurat er noe å rope hurra for. To år etter at vi med sommerfugler i magen tok fatt på en ny hverdag der hjemme, lusket vi oss tilbake til Tromsø igjen.

Det er fordeler og ulemper med alt, også valg av bosted. Alt i alt var det nok klokt av oss å returnere til byen. Men nå som påsken står for tur, kjenner jeg på en av ulempene med det valget vi tok: At vi stort sett lever i hver vår bag både i påske- og juleferiene.

Jeg vet godt at vi ikke er de eneste som har det sånn. Å reise til familien i feriene er veldig vanlig. Men de to årene vi bodde hjemme, kjente jeg på en annen virkelighet. En med base i egen bolig. Da kunne vi både dra på og ta imot besøk, men likevel tilbringe store deler av dagen hjemme hos oss selv – bare vi fem. Etter påskens skiturer med familie og venner, dro vi hjem og slang fra oss sekker, termoser og våte uteklær i vår egen gang, mens vi ruslet rundt i stillongsen i vårt eget kaos resten av dagen. Sånn er det ikke nå lenger. Nå er det noen intense dager hver ferie, mens vi farter imellom for å rekke å besøke alle. Er det rart jeg drømmer om hytte?

Jeg har skrevet om dette med valg av bosted før. På tide å finne roen, kanskje?

Illustrasjonsfoto: Shutterstock.com

0 Comments

Lukten av en annen tid

shutterstock_grandparent_hand

I dag tok jeg en tur ned memory lane. Da jeg kom tilbake satte jeg meg ved datamaskinen. Ut over tastaturet trillet mitt mest personlige blogginnlegg så langt. Innlegget gir sannsynligvis mening bare for meg. Men jeg deler det likevel, som en hyllest til bestemor og bestefar. 

Minnene strømmet på i det jeg slo opp fjøsdøra. Lukten slo imot meg. Lukten av en annen tid. Trillende barnelatter hørtes i det fjerne. Min latter. Fra den gang jeg var lita jente og fikk være med bestefar i fjøset. De hadde ikke dyr i fjøset da jeg vokste opp. Men fjøset var en oase av spenning for ei lita frøken likevel. Jeg hadde desse under fjøstaket, må vite. Bestefar lagde den selv. Den dessa ga meg mye moro. Men også noen traumer. En gang husker jeg at desseplanken skled av tauet og jeg deiset i bakken med et smell. Jeg slo bakhodet i gulvplankene og gråt mine modige tårer. Da vanket det rikelig med trøst. Først av bestefar der og da i fjøset, så fra bestemor inne på kjøkkenet. Tar jeg ikke helt feil stakk bestemor til meg noe godt å bite i etter hvert som hulkingen stilnet. Det var mye av den slags hos bestemor og bestefar. Godt å bite i. Det var bestemor som introduserte meg for kombinasjonen brunost og sukker. Det spiser jeg den dag i dag når jeg får lyst på noe ekstra søtt på skiva. Og så lukker jeg øynene og minnes nybakt brød med brunost og sukker ved kjøkkenbordet hjemme hos verdens beste bestemor.

Så heldig jeg er som fikk vokse opp bare et steinkast unna bestemor og bestefar. De var liksom alltid der. Jeg løp bare opp bakken, stormet inn døra og de tok imot med åpne armer. Bestemor var ei sånn bestemor du ser for deg når man snakker om bestemødre. Lita og litt rund med svart krøllete hår. Og så vagget hun litt når hun gikk, akkurat som sånne gamle bestemødre skal. Bestefar var en grom kar med grått hår og store ører. Er det ikke rart at ørene våre aldri slutter å vokse? Bestefar ble en gammel mann. Men ikke gammel nok, spør du meg. Jeg skulle jo så gjerne hatt han her lenger. Bestemor også. Pappa var yngst i en søskenflokk på åtte. Derfor var jeg og brødrene mine også yngst av barnebarna. Vi fikk liksom ha bestemor og bestefar kortest. Jeg trøster meg med at vi likevel hadde dem nærme. Så nærme at en gang jeg ble sendt inn på rommet med beskjed om ikke å komme ut før jeg hadde fått tenkt meg om, var det lett å slå vinduet på vidt gap og rope til bestefar som sto i åkeren: “Bestefar, hjelp! Hjeeelp!”

Jeg var 12 år da bestefar døde. Bestemor døde da jeg var student og bodde i Oslo. Jeg var 24 da hun måtte gi tapt for sykdom. Et år senere ble jeg mamma for første gang. Det at jentene mine aldri fikk sjansen til å treffe bestemor og bestefar gjør meg trist til sinns. Jeg får heller bli flinkere til å fortelle. For minnene er mange. Og enkelte dager, som i dag, er det godt å kjenne litt ekstra på dem. Når jeg kjenner meg rotløs er det godt å dra dit røttene mine er. I hjembygda. Barndomshjemmet er solgt. Men fjøset til bestemor og bestefar står oppi bakken. I dag ropte det på meg. Fjøset. Jeg heiv meg i bilen og kjørte dit hvor minnene har sitt opphav. Til fjøset for å snuse på lukten av en annen tid. Det luktet akkurat som jeg husker det. Fredfult og trygt.

Illustrasjonsfoto: Shutterstock.com

3 Comments