Posts Tagged ‘barn’

Alenemor i 5 uker

shutterstock_superwoman_1200x628

«Gratulerer med morsdagen», sa han. Og stakk. I 5 uker blir han borte. May the force be with me…

Vi har visst det lenge, at mannen skulle reise bort akkurat i dag. Han fikk en spennende jobbmulighet, og i felleskap ble vi enig om at sånt må man slå til på. Jeg tror han kommer til å få det helt topp, men håper jo samtidig at han skal kjenne litt på savnet. Jeg er ikke naiv, og har ingen illusjoner om at han skal savne hverdagens kjas og mas. Du vet, galskapen som råder om morgenen, utfordringen med å få middagen på bordet mens sultne hyener vaker rundt grytene, rotet, kleskaoset og snømåkingen.

Speaking of, snømåkingen er det jeg gruer meg mest til. I moderate mengder skal det gå greit. Men hvis himmelen åpner alle sluser og det laver ned i metervis, da aner det meg at undertegnede kommer til å knekke sammen i krampegråt. Når det gjelder snømåking er jeg villig til å se bort fra kravet om likestilling. La mannfolka slite med skufla!

Jeg tipper de 5 ukene kommer til å gå fort. Allerede i neste uke er det vinterferie. Da skal de to yngste på vift til besteforeldre, mens jeg og 13-åringen skal være alene hjemme. Deretter venter tre uker med hverdag, før mannen returnerer sånn i midten av mars en gang. Så vil det vise seg da, om huset står og vi jentene i familien fortsatt er godt forlikt. Det kan fort være at mor i huset har gått fra forstanden. For jeg ser for meg at det kan bli i overkant utfordrende å få logistikken til å gå opp. Nå er jeg heldig da. Eldste kan fint trå til med både barnepass, snømåking og det som er. Og yngste er tross alt 6, ikke 2. Vi skal nok stå han av!

Wish me luck! Tipper jeg sitter igjen med nyvunnen respekt for aleneforeldre om 5 uker.

Illustrasjonsfoto: Shutterstock.com

2 Comments

Når foreldre går selfie-bananas!

Her om dagen konfronterte 10-åringen meg med følgende: “Argh, du og pappa poster så mange rare bilder på Instagram”. Jeg tror det var etter at jeg, stolt som en hane, la ut bildet under at hjertesukket kom:

Liv-Inger på Buren

Jøss, tenkte jeg. Gjør vi det? Og så begynte jeg å bla. Joda, det dukket opp litt gull her og der. På min profil lå disse for eksempel:

Ikke akkurat mine stolteste øyeblikk. Kan skjønne at sånt er flaut for arvingene.

Jeg satte min lit til mannen. Kunne hans profil rette opp inntrykket? Jeg visste vel egentlig svaret:

I et lite sekund lurte jeg på om jeg burde revurdere min egen strategi i sosiale medier, og be mannen pent gjøre det samme. Den fasaden alle snakker om er nemlig fraværende på våre profiler. Eller helt fraværende er den så klart ikke. Alt egner seg tross alt ikke i det offentlige rom. Men likevel, det koster meg ikke en kalori å poste innlegg som disse (bildeteksten er vesentlig):

Treningsklærne var på, dørstokkmila tilsynelatende overvunnet. Men fire planlagte bakkedrag ble til ett. Gikk hjem og lagde vafler i stedet.
Treningsklærne var på, dørstokkmila tilsynelatende overvunnet. Men fire planlagte bakkedrag ble til ett. Gikk hjem og lagde vafler i stedet.

 

Det ser kanskje ikke sånn ut, men jeg rydder faktisk. Boden! Av HMS-hensyn burde jeg vel tatt på hjelm... #bakdasaden
Det ser kanskje ikke sånn ut, men jeg rydder faktisk.
Boden! Av HMS-hensyn burde jeg vel tatt på hjelm… #bakdasaden

Innlegg av denne typen har jeg et klart formål med. De er ment som en motvekt til denne fasaden aller snakker om. Ikke at fasaden nødvendigvis er et problem. Jeg syns stort sett at folk skal få poste det de selv ønsker i sosiale medier. Dessuten mener jeg bestemt at ikke alt egner seg for deling, noe jeg har skrevet om før, blant annet i innleggene “Falsk Facebook-lykke. Igjen” og “Facebook – et digitalt maskeradeball?”

Likevel, dagens unge omtales ofte som generasjon prestasjon. Ifølge mediene kjenner de på et umenneskelig press fra samfunnet rundt seg. Også fra foreldrene. Det presset har jeg slett ikke lyst til å bidra til. Visst poster også jeg skryteinnlegg på nett! På mine profiler finner du både løpebilder og bilder fra fjelltopper jeg har vært på. Skrytebilder fra gründerhverdagen og stemningsbilder med stearinlys og noe rødt i glasset. Men du finner også et bilde av meg i løpetights og med smågodtposen i fanget. Undertegnede med verdens trøtteste tryne etter en natt i telt. Jeg viser frem bakst som ble alt annet enn vellykket. Og Grandiosa-eskene etter middagen. Og jeg har tenkt til å fortsette med det.

Dessuten, jeg har lyst til å ufarliggjøre det å stikke seg litt frem. Jeg syns flere, og særlig jenter, skulle gjøre nettopp det. Nei, jeg drømmer ikke om at jentene mine skal bli duckface-dronninger eller trone øverst på rosablogg-toppen. Men jeg vil ikke at de skal være redd for å la seg avbilde heller. Og ikke bare i finstasen. Her om dagen fikk jeg et bilde med denne teksten opp i Instagram-feeden min:

I am so pro selfie. There are so many bigger problems in the world than girls who think they´re pretty. One of those problems is girls who don´t think they´re pretty. #takeaselfie

Hear hear!

Tenker du over hvordan du som mor eller far påvirker neste generasjon med din opptreden i sosiale medier?

1 Comment

Ønskeliste til kunnskapsministeren

kunnskapsministeren

Dette innlegget sto på trykk i Uhørt-spalten til iTromsø lørdag 16. mai 2015. Illustrasjon: Odd Klaudiussen. 

Et skoleår nærmer seg slutten. Sommerferien skal nytes til det fulle. For når høsten kommer, da venter nye utfordringer. Det blir en spesiell høst her i gården. Vi har nemlig opprykk på alle arvingene. Eldste begynner på ungdomsskolen, mellomste på mellomtrinnet og yngstefrøkna blir skolejente. Nesten ikke til å tro. Var det ikke nettopp at jeg holdt den vordende ungdomsskolejenta i armene for første gang?

Siden vi om få måneder har tre skoleunger i huset, tenkte jeg å benytte anledningen til å reflektere litt rundt norsk skole. Jeg har rett og slett lagd en ønskeliste, med kunnskapsministeren og andre skolepolitikere som mottakere. La meg bare understreke at jeg ikke er pedagog. Jeg har heller ikke lest læreplanene fra A til Å. Jeg mener som mor, preget av egne erfaringer og preferanser. Ta det for det det er verdt.

For det første, tilpasset undervisning. Visst har det skjedd mye siden den gang jeg satt ved skolepulten med kreppet hår og Ball-genser. Men helt i mål er vi vel ikke? Evner norsk skole å ivareta de elevene som trenger mest oppfølging, samtidig som de som ligger lengst fremme får nok å bryne seg på? Klarer skolen å ivareta enkeltindividet, enten det er en såkalt skoleflink elev eller en som trives best i friminuttene? Albert Einsteins kjente sitat oppsummerer utfordringen godt:

Everybody is a genius. But if you judge a fish by its ability to climb a tree, it will live its whole life believing that it is stupid.

For det andre, kan vi pliiis fokusere på hvilke fag vi skal ha og innholdet i dem, uten å ta ett skritt frem og to tilbake? At dagens regjering har klart å krangle K-en tilbake i RLE-faget er over min fatteevne. Vi står foran store omstillinger her til lands, både i skolevesenet og ikke minst i arbeidslivet. På alle bauger og kanter snakker vi om hva vi skal leve av etter oljen. Og så bruker vi tid og krefter på å sikre kristendommen større plass i skolen? Gi dere nå da! Jeg stiller meg helhjertet bak forslaget Lage Nøst fra Grønn Ungdom lanserte i Aftenposten tidligere denne måneden, om å erstatte (K)RLE med et nytt fag: Filosofi, religion, etikk og dialog (FRED).

Og når vi snakker om fokus, hva er greia med å tvinge nynorsk på alle? Målfolket må gjerne gnåle om verdien av å bevare språket, men for meg er dette enkelt. Vi bor i et lite land. Vi er fem millioner innbyggere. Og så insisterer vi på at alle må lære to skriftspråk, som attpåtil er temmelig like? Skjønn det den som kan. Nei, bort med obligatorisk sidemål. Vi har da andre ting som burde få innpass i skolen. Entreprenørskap for eksempel, som vil ha stor betydning for vekst og sysselsetting i Norge i årene fremover. Ungt Entreprenørskap har et glitrende tilbud. Men skolene står fritt til å velge det bort. Hvor er logikken?

Sist, men ikke minst vil jeg gi relasjonskompetansen større plass. Lærer Andreas Stien-Leenderts hadde et godt innlegg på trykk i Dagbladet 12. mai. Her skriver han om relasjonen som veien til god læring. Folk vil bli sett, det gjelder også våre håpefulle. Det holder ikke å se utelukkende på prestasjoner. Lærerne må se elevene, med alle sine styrker og svakheter. Hvordan gir vi de unge den mentale ryggraden de trenger på sin reise gjennom livet? Vi foreldre har naturlig nok det største ansvaret. Men jeg mener skolen i større grad bør spille også på disse tangentene.

Sånn. Noen punkter fra meg. Da har jeg ikke en gang nevnt dette med moderne læringsverktøy og digital kompetanse. Det tar jeg nemlig for gitt.

2 Comments

#LikeAGirl – tankevekkende om jenters selvfølelse

Har du fått med deg reklamefilmen #LikeAGirl fra Always? Hvis ikke bør du se den straks og med en gang. For den har et sterkt og viktig budskap.

Always skriver selv om kampanjen at de ønsker å bidra til at jenter verden over kan beholde den selvtilliten de har fra barns ben av, gjennom puberteten og inn i voksenlivet. De vil vise at «som ei jente» er en fantastisk egenskap.

Selv er jeg mamma til tre jenter. Denne filmen traff meg midt i hjertet! Jeg kjente jeg ble både provosert og rørt på en gang. Hvorfor i all verden er begrepet «som ei jente» assosiert med noe negativt? Og enda viktigere, hva kan vi gjøre for å unngå at dagens unge jenter vokser opp i den tro at «som ei jente» betyr fjollete eller svak? Kan ikke «som ei jente» bety målrettet for eksempel? Eller tøff?

I fjor sommer skrev jeg innlegget Kick ass, damer! til Uhørt-spalten i lokalavisa iTromsø. I innlegget spør jeg hvorfor menn så uredd kaster seg ut i det store ukjente, mens kvinner tenker seg om både én og to ganger før de til slutt takker høflig nei til nye utfordringer. Årsakene er mange og sammensatte. En av faktorene forskningen trekker frem er likevel spesielt interessant, ikke minst i lys av #LikeAGirl. Kvinner har nemlig mindre tro på egne ideer og ferdigheter enn menn. Mens puberteten farer hardt med begge kjønn er det tydelig at jentene i langt større grad enn guttene tar med seg den sviktende selvtilliten inn i voksenlivet. Hvorfor?

Jeg har tenkt mye på disse spørsmålene det siste året. Irritert meg over dem. Og ikke minst, irritert meg over at jeg selv fortsatt går i fella. For også jeg kaver med idiotiske spørsmål knyttet til egne ferdigheter. Jeg har startet bedrift. Tøft syns mange! Men jeg innrømmer det, jeg er livredd både titt og ofte. For at jeg har gapt over for mye. At jeg ikke er flink nok. At jeg ikke har sjans til å stå løpet ut i konsulentbransjen. Heldigvis slipper tankene etter en liten fight mellom fornuft og følelser oppi topplokket. Men så kommer de jo gjerne tilbake på et senere tidspunkt da. Dessverre. For er det en ting vi jenter er verdensmestere til, så er det å snakke oss selv ned.

Men jeg gir meg ikke. Jeg skal fortsette å være en talsperson for at jenter må tørre mer. At jeg selv kjemper mot tvilen innimellom mener jeg kan være en bra ting. Så lenge det ikke sitter i for lenge. Og så lenge jeg ikke lar de negative tankene være det som definerer meg. Men viktigst av alt, jeg skal gjøre alt jeg kan for at jentene mine får vokse opp i et samfunn som definerer «som ei jente» som en styrke. De skal vite at de er akkurat like mye verdt som sine skolekamerater av det motsatte kjønn. At de kan sette seg hårete mål og gå for dem. For så lenge de jobber målrettet og ikke gir opp, kan de klare hva som helst! Hva som helst!

Tar du i på oppfordringen fra Always og filmregissør Lauren Greenfield? Om å redefinere innholdet i begrepet «som ei jente»? Jeg er med!

2 Comments