Sykt barn – igjen??!

Sykt barn – igjen??!

Vi har vært lite syke her i huset de siste årene. *bankibordet* Men nå har vi tatt det litt igjen. For halvannen uke siden ble 6-åringen syk. Feber og forkjølelse rammet. Hun var hjemme fra skolen mandag, tirsdag og onsdag i forrige uke. Onsdag var hun feberfri og i fin-fin form, derfor sendte vi henne på skolen torsdag, i god tro. Men guess what? Torsdag ettermiddag var feberen tilbake! Gjett om jeg, eller Tårnfrid som du også kan kalle meg, hadde dårlig samvittighet! Det ble ytterligere noen dager med feber som kom og gikk. Først tirsdag denne uka var snuppa ordentlig fit for fight igjen. I mellomtida hadde både undertegnede og gubbelure ligget langflat.

Jeg og mannen har byttet på å være hjemme med sjuklingen. Det har blitt en del jobbing hjemmefra, uten at jentungen har gått for lut og kaldt vann av den grunn. Mellom arbeidsøktene har jeg lagt cirka en million puslespill, spilt Stigespillet og leste barnebøker. Og så har jeg sett et ukjent antall episoder av My little pony på Netflix! De har sluppet nye episoder, må vite! Jeg var likevel veldig fornøyd da vi kunne sende 1. klassingen på skolen igjen tirsdag, mens både jeg og pappaen stakk på jobb.

Men gleden var kortvarig. Da vi sto på badet i dag tidlig kunne 6-åringen med en viss forundring avdekke noen akk så velkjente prikker spredt rundt på mage, rygg og armer. Vannkopper! Tankene mine gikk omtrent sånn her: Pokker, har ikke hun hatt vannkopper??! Var det ikke det hun hadde den gangen…? Eller hvordan var det nå igjen? Du vet, barn nummer tre, man mister litt oversikten. Tankene fløy videre: Stakkars snuppa, syk nå igjen? Og hun som skal begynne på turn i morgen og alt. Deretter slo den inn med full kraft, den erkjennelsen som gir akk så mye hodebry, hver gang. Og jeg så det i øynene på min kjære, at han også hadde skjønt det: En av oss må være hjemme! Det ble han. I dag. Kabalen for neste uke har vi så vidt begynt på.

Man skulle tro det å være sin egen sjef gjorde sykt barn-dager mindre problematisk. Og det gjør det jo, på en måte. Utfordringen ligger i de fakturerbare timene. Dropper du et kundeoppdrag for å være hjemme og spille Uno med en feberhet liten skrott, kan du ikke godt sende faktura til kunden i ettertid uten å jobbe det inn igjen. Jeg har allerede en hel arbeidsdag å ta igjen etter forrige uke. Det skal jeg få til. Så vil det vise etter neste uke hvordan regnestykket ser ut. Men det går seg til på et vis. Det må det bare. Sykdom rår man tross alt ikke over.

 

Legg igjen en kommentar

Følg @livinger

Instagram has returned empty data. Please authorize your Instagram account in the plugin settings .

Meny

Om meg

Liv-Inger heter jeg. Jeg er blitt 46 (!) år gammel, og bor sammen med familien min i Tromsø. Jeg er gift med gymnaskjæresten min, og sammen har vi tre herlige jenter!

I bloggen min skriver jeg om det som opptar meg, enten det er politikk, sosiale medier, eller et småironisk blikk på egen hverdag.

Her kan du lese mer om meg