Sterkt om demens på Hålogaland Teater

Scene fra "Faren" ved Hålogaland Teater.

Aldri har et teaterstykke truffet meg så midt i magen som HTs Faren.

Jeg er mainstream som få når det kommer til teater, og får som regel bare med meg de store oppsetningene. Men da en god kollega foreslo å se Faren, visste jeg umiddelbart at dette måtte jeg se – vel vitende om at det kom til å bli tøft. Det er litt over tre år siden mamma fikk en demensdiagnose. Snille, gode mammaen min, som bare var 57 år gammel da den nådeløse sykdommen kom snikende.

I Faren møter vi alzheimersyke André i Kristian Fr. Figenschows skikkelse, og dattera hans Anne, spilt av Trude Øines. Gjennom størstedelen av fortellinga ligger synsvinkelen hos André. Hans fortvilelse overføres med smarte grep til publikum. Når faren ikke kjenner igjen sin egen datter, sitter publikum og er like forvirra. Er det dattera hans som står der eller ikke? Hva er nåtid i historien? Fortid? Kronologien forvirret meg, akkurat som hverdagen må forvirre en med demens.

Figenschow gjør en fantastisk innsats som demenssyke André. Han spiller med en innlevelse og samtidig en ro som på alle måter gjør rollen troverdig. Det samme gjør Øines. Når synsvinkelen flyttes over til henne, vekkes både sympati og respekt. Selv er jeg lettrørt, og var ikke sen om å ta til tårene da dattera gråt ut sin fortvilelse over situasjonen. I scenen hvor hun følger sin far til sykehjemmet, var det som om alle sluser åpnet seg. Jeg er vant til å gråte både på teater og kino. Denne gangen hylskreik jeg.

Forestillinga på HT er dessverre straks ferdigspilt. Men kjære HT, la Faren komme tilbake. Reis på turné. Historien er så viktig. Demens rammer stadig flere. Vi trenger å forstå. Å kjenne at vi ikke er alene. Og kjære publikum, får du muligheten: Dra og se Faren. Du kommer ikke til å angre.

Foto: Marius Fiskum/Hålogaland Teater

0 Comments
Previous Post
shutterstock-481706764-kattahale-1200x630
Next Post
Mamma Mia: Here We Go Again