Vi må snakke om fitta

Man skal vokte seg vel for å bagatellisere andre menneskers skam. Men når også underlivet blir gjenstand for dagens skjønnhetsidealer, får i alle fall jeg lyst til å si «stopp verden, jeg vil av».

Sophie Elise har gitt ut ny bok. Jeg har ikke lest den, bakgrunnen for dette blogginnlegget er medieomtalen og intervjuene hun har gitt i forbindelse med boklanseringen.

Boka «Ting jeg har lært» handler om skam. Et stort og viktig tema, som det i utgangspunktet er flott at Sophie Elise retter søkelyset mot. For skam er ikke noe vi skal gå og bære på alene. Jo mindre vi snakker om skam, jo mer kjenner vi på den. Min bekymring er at unge lesere tolker budskapet som en normalisering av underlivsoperasjoner. I VG utfordres hun på nettopp dette, og får spørsmål om ikke hun er redd for å gi andre komplekser for eget underliv. Hennes svar:

– Jeg kan ikke forstå at de som ikke har «grunn» kan begynne å lete etter en grunn. For meg har de grunnene vært så utrolig åpenbare. Så jeg tenker at det er risikoen jeg får ta, at kanskje det gir andre et kompleks, men hva hadde vært alternativet da? Aldri snakke om det når det kanskje er tusenvis som føler på det samme?

Her syns jeg Sophie Elise er på tynn is. Grunn til å skamme seg over eget underliv? Jeg skjønner at jeg, ei 43 år gammel trebarnsmor med enveisbillett inn i overgangsalderen, ikke har forutsetninger for å forstå hvorfor ei ung jente i dag kjenner på skam for måten hun ser ut nedentil. Det jeg lurer på er dette: Sitter det tusenvis av unge jenter der ute og nikker gjenkjennende når Sophie Elise snakker om åpenbare grunner til å skamme seg over underlivet, eller fitta som hun kaller det?

Et raskt Google-søk gir meg svaret. Svaret er ja.

1 av 8 norske kvinner mellom 18 og 30 har vurdert intimkirurgi fordi de er misfornøyd med utseendet på underlivet sitt, viser en undersøkelse Norstat gjorde for NRK i forbindelse med dokumentarserien Innafor. Også langt yngre jenter uttaler i en rekke mediesaker at de har komplekser for hvordan de ser ut nedentil.

Det jeg leser gjør meg rystet. Her har jeg i min naivitet ikke skjønt at det eksisterer et skjønnhetsideal, ikke bare for øyebrynene, nesa, leppene, puppene og rumpa – men også for fitta.

Jeg vil gjerne anbefale en kronikk skrevet av Carina Elisabeth Carlsen, rådgiver ved Likestillingssenteret og kroppspositivist, og Ane Hedvig Heidrunsdotter Løvold, rådgiver ved Likestillingssenteret og kunstneren bak Instagramprofilen «Fittefabrikken». Kronikken ble skrevet i anledning den internasjonale jentedagen i fjor, men er ikke noe mindre aktuell nå ett år senere. Innledninga deres er verdt å lagre bak øret:

Vi tror det ligger mye god psykisk helse i å snakke om hvor ulike vi er der nede, og at vi husker på at skjønnhetsindustrien tjener gode penger på å gjøre oss usikre over egen kropp – også når det kommer til underlivet ditt.

Kanskje har Sophie Elise i realiteten gjort oss en stor tjeneste, med å minne oss på at hvor viktig det er å spre budskapet om hvor forskjellig vi alle er, også mellom beina?

VG gir Sophie Elises nye bok terningkast 5, og mener hun skriver skarpt om skam og fitte. Jeg skal jammen sette boka på leselista for vinteren. Ikke for å dømme, men for å lære.

……….

Den flotte illustrasjonen øverst i innlegget har jeg fått låne av illustratør Alice Kvalvik. Du finner flere av Alices mesterverk på Instagram. Og du, sjekk ut bærenettet hun har lagd i samme stilen. I love it!

LES OGSÅ: Vi må snakke om booty og botox

0 Comments
Previous Post
Next Post