Smittsom løpefeber

Her er jeg i farta under sommerens Midnight Sun Marathon. Fortsatt tidlig i løpet. Har derfor krefter til å løfte tommelen opp. Mot slutten lar sånt seg ikke gjøre... Foto: Northern Runners 
Her er jeg i farta under sommerens Midnight Sun Marathon. Fortsatt tidlig i løpet. Har derfor krefter til å løfte tommelen opp. Mot slutten lar sånt seg ikke gjøre…
Foto: Northern Runners

Dette innlegget ble publisert i MSM-avisa i forkant av Mørketidsløpet (Polar Night Half Marathon) 4. januar 2014. 

Løpefeberen herjer her i byen. Tromsøværinger jeg aldri hadde trodd skulle ta seg fram for egen maskin, observeres stadig vekk løpende som om de har fanden selv i hælene. Og jeg med! For det viser seg at denne feberen er smittsom. Nå løper ikke jeg som om fanden selv var etter meg. I så fall hadde jeg ligget tynt an. Men jeg løper. Så fort beina kan bære meg. Jeg er til og med observert med startnummer på brystet ved flere anledninger. Galskap!

Som en hovedregel er jeg skeptisk til gruppepress. Hvorfor skal jeg gjøre noe bare fordi alle andre gjør det? Men jeg trøster meg med at det tross alt finnes verre press jeg kunne gitt etter for. Jeg kunne ha begynt å snuse for eksempel. Det har jeg hørt er så trendy blant unge jenter. Onde tunger vil trolig hevde at undertegnede slett ikke er ung lenger. De har sikkert rett. Men da er det jo ekstra smart at når jeg først følger flokken, så velger jeg den flokken som trekker i løpetights og joggesko. Løping er tross alt bra for en aldrende skrott.

For min del startet løpinga med at jeg meldte meg på mila under Midnight Sun Marathon i 2012. Jeg meldte meg på først. Deretter begynte jeg å løpe. Målet om å løpe mila syntes nærmest uoppnåelig. Selv en løpetur på 5-6 kilometer fortonet seg som selvpining av verste sort. Men målet var satt. Jeg visste hva som måtte gjøres. For å pushe meg selv ytterligere satte jeg meg et tidsmål for distansen. Ikke bare skulle jeg komme levende ut av det, jeg skulle klare det på under timen. Og det gikk! 59:11 viste klokka da jeg krysset målstreken i mitt første løp noensinne. Gjett om jeg var stolt!

For å fortsette den positive trenden med løping i hverdagen, var det bare å sette seg nye mål. Mørketidsløpet neste! Dermed ble det løping også på vinterføre. Mens de ivrigste løperne drar på seg joggeskoene med et smil uansett vær, siger denne surleppa lenger og lenger ned i takt med at vind og snøfall øker. Jeg husker særlig en treningsøkt sammen med løpenettverket Northern Runners under oppkjøringa til løpet. Det var naturstridig! Sandnessundbrua svaiet i vinden. Likevel løp vi intervall ved flyplassen. Jeg vurderte å saksøke den jævelen som overtalte meg til å bli med (les: mannen). Men jeg lot tvilen komme fyren til gode. Han mente det godt. Trening er positivt ikke bare for skrotten, men også for humøret. Å ta kjerringa med på løpetrening er en investering i bedre hjemmemiljø.

Tidsmessig gikk ikke mørketidsløpet i fjor helt etter planen. Mila på timen var nok en gang målet. Men beina ville ikke. Jeg snublet i mål på 1:00:16. At 16 sekunder kan være så sure! Men irritasjonen gikk over. Jeg og mannen kronet nemlig løpet med hotellweekend i egen by, sammen med gode venner. Vi valgte selvsagt hotellet med jacuzzi på taket. Og hotellet er booket også denne gang. Jeg har lært at det er lurt å visualisere når man setter seg mål. Derfor ser jeg for meg hvor fornøyd jeg er når jeg etter å ha klart mila på timen senker mitt smekre legeme (man kan vel endre litt på detaljene under sånn visualisering?) ned i den varme jacuzzien og nyter et velfortjent glass musserende!

Godt løp, alle sammen!

1 Comment
Previous Post
Next Post
iStock_sint_kvinne_laptopSmall_2