Sjit helvedes bilen

shutterstock-338967107-bil-havari-kvinne-1200x630.jpg

Jeg hater, hater, HATER å bruke penger på bil. Når jeg nå må kjøpe ny bil fordi skiten vi kjøpte NY for 9 år siden ikke vil starte, da blir jeg sur! 

Husker du historien om Anton Sjåbakken fra Kåfjord, som i 1949 skrev et rasende brev til Kåfjord byggekontor fordi de krevde 2700 kroner for materialene han hadde brukt for å bygge seg en bolig etter krigen? Brevet kan du lese i all sin prakt på NRKs nettsider, men la meg sitere litt.

Og de kan kome hvad dagen som helst, og ta den sjit helvedes kåken for jeg vil ikke noe gauking av finnmarks-kontor. […] Aldri helved jeg går med at betale 2700 for det kåken.

Litt sånn følte jeg det da verkstedet fortalte hva de skulle ha for å fikse bilen vår, som vi kjøpte ny fra forhandler i 2008.

For å begynne på begynnelsen. For en ukes tid siden kunne mannen fortelle at han hadde hørt en ulyd da han skulle starte bilen. Etter litt krangling starten den likevel, og vi – eller i alle fall jeg – pustet lettet ut. Da jeg kort tid etterpå skulle ut og kjøre startet bilen så lett som bare det. Jeg slo meg til ro med at det var mannen, ikke bilen, det var noe galt med. Hvor vanskelig kan det være å vri om tenningsnøkkelen, og få motoren i gang, liksom?

Men nei, det var bilskiten. Lørdag for en uke siden var det over og ut. Vi satte oss i bilen for å kjøre til fotballkamp (som vanlig), og det var ikke antydning til at den skulle starte. I stedet harket og bar den seg så hele nabolaget spisset ørene. Vi ante uråd.

Mannen tok ansvar, og fikk bilen fraktet til verksted. De fortalte at det sikkert var startmotoren, og vi ble forespeilet en reparasjon til rundt 10 000 kroner. Jeg ringte forsikringsselskapet for å skaffe leiebil (vi har da toppdekning, må vite), men hva kunne de fortelle? Jo, motor- og maskinskader dekkes ikke på biler eldre enn 8 år. Du fikk med deg at vår er 9 år? Nettopp. Ingen leiebil på oss.

Hva skjedde så? Jo, verkstedet tok kontakt, og kunne fortelle at det slett ikke var startmotoren som var kaputt. Det var startKRANSEN. Ka farsken, har jeg kjørt rundt med en krans under panseret i alle disse årene? Nuvel, startkransen og noe annet dill var gåen, og det ble ikke billig. Vet du hva de skulle ha for å fikse skiten? 44 000 kroner! Jeg gjentar: Førtifiretusenkroner! Føkk, føkk, føkk!

Hva gjør man da? Når man plutselig må ut med 10 prosent av nybilprisen for å få en 9 år gammel bil til å starte? Man driter i hele reparasjonen, og iverksetter straks og med en gang jakten på en ny doning som kan holde hverdagslogistikken i gang. Visst er jeg tilhenger av kollektivtrafikk, og tar mer buss enn noen gang før. Men bil må man ha, så enkelt er det.

Den siste uka har vi kjørt tre lånebiler fra forhandler. En av dem blir sannsynligvis vår fra og med neste uke. Hvilken vites ei. Å kjøpe bil er aldri gøy. Å kjøpe bil fordi man MÅ er noe dritt! Verst av alt er tapet av drømmer. For selv om vi ikke kjøper ny bil denne gangen, koster det en slant eller to for en familiebil av en viss størrelse og standard. Her vinkes det farvel til oppussing, møbelshopping, og hyttedrømmen blir enda mer uoppnåelig enn før. Jeg kan komme på ganske masse jeg heller ville ha brukt et par hundre tusen kroner på enn en bil, for å si det sånn!

Ja ja, i mitt neste liv skal jeg bli rik. Jeg skal slå meg inn på en karriere i bilbransjen, nemlig. Spesialfeltet blir startkranser. Der ligger pengene, det har jeg skjønt.

Illustrasjonsfoto: http://Shutterstock.com/Andrey_Popov

2 Comments
Previous Post
shutterstock-144633986-valg-stortinget-1200x630
Next Post
shutterstock-481706764-kattahale-1200x630