Rookie på tur

Jeg har gått langt og lenger enn langt med tung sekk på ryggen. Det ga mersmak.

Eller egentlig var det ikke så langt. Vi snakker en 2-dagerstur, med ca. 12 km i beina den første dagen, 7 den andre. Men for meg, som aldri har gått langt med tung sekk før, var det KJEMPELANGT. Men fy, så fint det var.

Som så mange andre har også vi kastet om på årets ferieplaner. Nå hadde ikke vi så spennende planer akkurat i år da. Et par fotballturneringer hos söta bror er det vi har ofret, til fordel for turer i nærområdet. Jeg og mannen planlegger å gå Senja på langs i august, hvis været samarbeider. (Jo, det finnes dårlig vær, jeg kommer IKKE til å legge i vei hvis det meldes drittvær.) Derfor var det altså at vi denne helga gikk fra Snarbyeidet til Tønsvika utenfor Tromsø med tung last på ryggen. For å venne kroppen til lengre dagsmarsjer med sekk. Og den tilvenninga trengs. Beina – for ikke å snakke om hoftene – verket som besatt etter første dagen. Så ille var det at det gikk ut over nattesøvnen i teltet. Men jeg kom meg likevel fint gjennom også dag 2, og er kokfornøyd med egen innsats.

At testturen ble en suksess er bra av så mange årsaker. Ikke minst fordi vi bør gå mer enn denne ene Senja-turen senere i sommer for å forsvare innkjøpet av turutstyr. Det vi har spart på ikke å reise til Sverige, har vi nemlig brukt på nytt telt, nye tursekker, nye soveposer, nye liggeunderlag, gåstaver og alskens greier som kan være kjekt å ha med på telttur. Det skal ikke stå på utstyret, for å si det sånn! Mannen gjør grundig research før det investeres. Jeg er derfor trygg på at alt vi har blåst av penger på, er både praktisk og bra. Han har til og med lagd pakkeliste til oss begge. Selv trenger jeg stort sett bare å ta med godt humør og møte opp til avgang. Veldig kjekt.

Og humøret var på topp i helga! Perfekt turvær. Sol og vindstille, men ikke for varmt. Det var tørt på stiene, litt fuktig i myrområdene – men ikke noe som var noen match for et par halvhøye Goretex-sko. Det jeg derimot ikke var helt mentalt forberedt på, var elvene vi måtte krysse på tampen av dag 1. Elvene (ja, i flertall) rett før vi skulle slå leir ved Nonsbu (for dem som er kjent i området) var høye på grunn av sen snøsmelting. Vi måtte derfor vade over to litt hissigere elver enn jeg hadde sett for meg. Hvis du er rookie, som meg, og lurer på hva det er å vade, kan jeg opplyse om at det direkte oversatt vil si å «vasse i for jævlig kald og stri elv, mens dødsangsten sakte siger inn over deg». Gåstaver er et must mens risikosporten utføres. Vi hadde med bare ett par gåstaver, kjøpt inn for å teste bruken. Jeg har nemlig aldri skjønt helt greia med gåstaver, er de ikke bare i veien liksom? Men nei, par nummer to er allerede bestilt. Sånn tur som dette krever staver. Vi hadde ikke kommet oss over de elvene uten. Og de var også fine for å avlaste armer og skuldre både oppover og nedover i terrenget.

Da vi var vel over elvene, slo vi leir. Og godt var det, for da var vi søkkvåte på beina. Men etter et realt måltid Real Turmat, og en kopp varm solbærtoddy, var livet så til de grader i vater igjen. Herregud, så deilig det er å bruke naturen på denne måten.

Nå er det bare om å gjøre for meg å knekke koden når det gjelder å sove godt i telt. For selv uten verk i beina våkner jeg tusen ganger i løpet av natta, enda jeg har både sovemaske og ørepropper. Er vel bare uvant, vil jeg tro. Men det skal jeg jo gjøre noe med utover sommeren. Turlivet, here I come. 🙂

Går det an å ikke elske dette livet?
0 Comments
Previous Post
Next Post