 |
| Illustrasjonsfoto: istockphoto.com |
Både permisjon og ferie er over for min del. I morgen venter jobbhverdagen. Jeg har hele tiden tenkt at jeg kommer til å være überklar til å returnere til arbeidslivet etter endt permisjon. Det har jeg vært etter de to tidligere permisjonene. Men akkurat nå kjenner jeg at jeg har like lyst til å begynne å jobbe igjen, som jeg har til egenhending å sage av meg venstrearmen med en sløv og bittelitt rusten kokkekniv.
Det er snodig. For jeg ser frem til å ta fatt på faglige utfordringer igjen. Til å ta del i den voksenkontakten jobben gir. Jeg jobbet jo ti uker i vår, og syns det var helt greit. Det er ikke der problemet ligger. På mange måter kan man kanskje si at jeg gleder meg til å begynne å jobbe igjen. Selvmotsigende? Neeeei… 😉 Problemet er at det sitter langt inne å gi slippe på permisjonen. For det føles så endelig denne gangen. No more foreldrepermisjon på denne damen. Og foreldrepermisjon er jo så koselig! Ikke sant?
Akurat nå husker jeg så klart bare alle de fine stundene i permisjonen. Er det ikke rart hvordan man innimellom forherliger det man ikke lenger har? Når noe er over og savnet kommer, da glemmer man alt det negative dette «noe» innebar. Hmmm, dårlig forklart, jeg ser det. Men altså, man har en tendens til bare å huske det som var bra. For eksempel har jeg for lengst fortrengt alle våkenettene vi hadde i fjor høst. At man som nybakt mor innimellom får tvangstanker om å kaste babyen ut av vinduet er glemt. For all del, jeg har aldri seriøst vurdert å slenge verken den ene eller den andre av babyene mine til måkene. Men når man er våken mellom 2 og 5 natt etter natt får man rare ideer om hvilke alternativer man har for å få det stilt omså bare et lite øyeblikk. Som sagt. Nå husker jeg bare det som var fint. Trilleturene. Kosen. Barsellunsjene. De magiske øyeblikkene. Smilene. Milepælene. Men heldigvis, permisjonen inneholder jo flest trivelige stunder. Stunder jeg kjenner at jeg ikke helt vet om jeg har lyst til å gi slipp på riktig ennå.
Men jeg vet at dette kommer til å gå over. Fort. Heldigvis. Den nye hverdagen kommer til å sette seg før jeg vet ordet av det. Om bare kort tid kommer jeg til å se tilbake på dette innlegget og le. Men først må jeg få jobbhverdagen inn i fingrene igjen. Få bekreftet (eller avkreftet?) at topplokket fremdeles fungerer. Hvem vet. Kanskje har tre heftige runder med lavtliggende ammetåke krevd sitt? Ikke vet jeg.
Og hvis noen lurer: barnehagetilvenninga så langt går bare bra. Snuppa ser ut til å finne seg godt til rette. Mammahjertet gleder seg 🙂
Vi skal nok få dratt deg raskt & brutalt inn i jobb-virkeligheten Liv-Inger 🙂 Velkommen tilbake! Du får slå på tråden hvis du har behov for litt kvasi-faglig-halv-privat avbrekk en dag 🙂
Gina
Jeg vet så godt hva du mener, Liv-Inger. Jeg synes livet mitt har vært fullt av vemod fra jeg fikk barn. Og han var vel noen uker da jeg begynte å forstår hvorfor folk fikk fler. Å få se en nyfødt en gang til, få se det første smilet bare en gang til, det første skrittet… mmm… vi skulle aldri ha fler… så alt er her siste gang og endelig, så jeg forstår deg veldig godt.
Sender over en klem!
Haha – kjenner meg veldig godt igjen. For det var endelig for oss denne gangen også. Og jeg som du satt bare igjen med de gode minnene. Og glemt var alle de smådesperate trilleturene i tolv minus i flere uker siden han nektet å sove på dagtid. Kos deg på jobb – og lykke til 🙂
En god beskrivelse! Barselpermisjonen er den fineste tiden i mitt liv, ja var… Jeg synes også det var veldig, veldig vanskelig å komme tilbake på jobb. Det føltes absurd, og uviktig, sammenlignet med slt det andre. Og jeg må si meg så enig med, Siri! Vemodig!
Lykke til:) klem
Godt at vi er flere som har det på denne måten. Man blir litt tussete av å rives mellom iveren etter å komme i gang igjen, og panikken over at den fine permisjonstida er over.
Og Gina, jeg er alltid klar til kvasi-faglige avbrekk 😉