Påskeidyll? Ja, særlig!

paskeidyll

Dette innlegget sto på trykk i Uhørt-spalten til iTromsø lørdag 4. april. Illustrasjon: Odd Klaudiussen. 

Jammen er det påskeaften allerede. I forkant av noen høyst fortjente (?) fridager bunkret vi nordmenn opp som om butikkene holdt stengt i to måneder, ikke to dager. Vi er en familie på fem, men har pølser, snop og rødvin nok til å mette fem tusen. Minst! Paradoksalt nok står likevel en tur til butikken på agendaen i dag. For å supplere, må vite!

At påsken er her har satt sitt preg på sosiale medier i over en uke allerede. Glade mennesker på både bortover- og nedoverski fyller Instagram-feeden min. Det er bål. Pølser. Og Kvikk Lunsj herfra til evigheten. Jeg tror sånn passelig på idyllen. For kom ikke her og lat som om det å gjøre familien klar til skitur er en fredfull og harmonisk affære! Alle som har prøvd å finne frem skisko, gamasjer, uteklær, ski og staver til x antall husstandsmedlemmer vet at det er et aldri så lite påskemirakel at ingen må bøte med livet mens seansen pågår.

Hvert år har vi en intens leteaksjon etter familiens skisko. Enhver idiot skjønner at skisko bør oppbevares sammen. Helst i en egen boks merket “skisko” i boden. Likevel ligger de alltid på ulike steder. Når vi omsider får lokalisert alle fem parene innser vi raskt at minst ett par nye må handles inn. Å prøve å kle et par skisko fra forrige sesong på et barn i vekst er som å se stesøstrene til Askepott ta på seg glasskoen. Mye tyder på at det blir shopping av skisko i år også. Ikke til ungene. Men til meg. Jeg har endevendt huset. Skiskoene mine er som forsvunnet fra jordens overflate! Sånt setter sitt preg på påskeforberedelsene. Særlig siden det i alle fall her i huset er litt om å gjøre å finne noen (andre) å skylde på når egne eiendeler er borte.

Yttergangene i dagens boliger legger ikke akkurat til rette for god stemning i avreisefasen. Når familien skal ut på påsketur flyr alle rundt som skremte høns. At området vi flakser rundt på er ca. to kvadratmeter gjør ikke akkurat saken noe bedre. Men undrenes tid er ikke forbi. Vi kommer oss som regel avgårde. Det gjør ikke nødvendigvis alt utstyret. Ingenting er som å snu på ferden mot påskefjellet for å hente et par gjenglemte ski!

Når skiene omsider er på beina står dampen ut av ørene på minst to av familiens fem medlemmer. Som regel de voksne. Jo, og på barnet hvis solbriller vi ikke klarte å finne i tumultene. Men heldigvis, det går seg gjerne til. Inntil bålet skal tennes. Tok noen med opptenningsved? Nei? Og hvor er fyrstikkene? Jeg er sikker på vi hadde dem i fjor!

Våre barn er så store nå at pulken er pensjonert. Alle går for egen maskin. Overgangen mellom pulk og egne bein kan være tøff for en liten kropp. En 3-åring går som regel ivrig første del av distansen. Marit Bjørgen go home! Mor selv ser VM-gullene hagle. Mot slutten butter det mer imot. Trikset da er å late som om du ikke kjenner ungen. Himle med øynene og se deg rundt som om du lurer på hvor pokker foreldrene til det umulige barnet kan ha gjort av seg. Selv får jeg nok andre utfordringer i år. Husets yngste er 5 og går lett fra sin gamle mor, både på flatmark og i bakkene. Jeg blir svett bare ved tanken.

Heldigvis har vi mennesker selektiv hukommelse. Godt er det, ellers hadde det vært langt flere enebarn i verden. Når påsketuren er over husker vi ikke at vi i et svakt øyeblikk fantaserte om å stikke ut øynene på minst ett familiemedlem med skistaven. Vi husker pølsene vi svidde helt perfekt på bålet. Sjokoladen vi dyppet i varm kakao. Og latteren. Og så kikker vi på egne bidrag i sosiale medier og tenker javisst, det var sånn det var. Påskeidyll.

5 Comments
Previous Post
shutterstock_grandparent_hand
Next Post
kunnskapsministeren