Hjernetrøbbel

Jeg kom altså over en så morsom video i Facebook-feeden min i dag. Om hvordan menns og kvinners hjerner er skrudd sammen. Alle som har hatt en diskusjon med et vesen av det motsatte kjønn, kjenner seg garantert igjen i denne. 

MEN'S Brains and WOMEN'S brains.. Explained Perfectly!

MEN'S Brains and WOMEN'S brains.. Explained Perfectly!(Copyright to : Mark Gungor)

Posted by Dekho Bhopal on 8. mars 2016

 
Her i huset er det ikke fritt for at disse biologiske ulikhetene lager en del utfordringer. Mannebeinet har definitivt en sånn hjerne hvor alt har sin egen boks, og hvor ingen av boksene er i berøring med hverandre. Himmel, så enkelt det må være å ha det sånn! I min hjerne henger alt sammen med alt! Det er derfor ingen diskusjoner handler om bare ett tema, til mannens store frustrasjon. Han mener jeg har en egen evne til å få den minste lille ting til å handle om – ja du vet, ALT! Men jeg kan jo ikke noe for det. Vi kvinner bare er sånn. Det er hjernen vår, den motarbeider enkle løsninger!

Kjenner du deg igjen?

2 Comments

Jeg klarte det!

helg-1200

Akkurat nå spilles Dora-sangen for fulle mugger i hodet mitt. Du vet, sangen fra barne-TV-serien Dora the Explorer. Nei? Ja ja, du har ikke gått glipp av noe. Uansett, Dora har en temasang hvor frasen «Vi klarte det!» gjentas igjen og igjen. Akkurat som jeg gjør nå i hodet mitt. Hva jeg klarte? Å komme meg gjennom fem uker alene hjemme med ungene – uten å miste (all) vett og forstand!

Søndag er det fem uker siden mannen dro i vei i jobbsammenheng. I dag returnerte han. Og takk og pris for det, sier jeg bare. Det har snødd kattunger de siste dagene! Nå tror du sikkert at jeg skal legge ut om snøen som har lavet ned. Det skal jeg også, bare ikke akkurat nå. Jeg går svanger med et eget blogginnlegg om snømåkingens forbannelse. Jeg må bare få det litt på avstand først. Jeg er fortsatt lettere traumatisert.

Andre utfordringer har jeg heldigvis lagt bak meg nå. Håndtaket på blandebatteriet på kjøkkenet for eksempel, som knakk rett av knapt ei uke ut i aleneperioden! Og selvsagt på en fredag. Lørdag satte jeg kursen mot en rørforretning i byen. Du snakker om å være på fremmed territorium! Uansett, den hyggelig fyren bak disken forklarte at jeg slett ikke trengte å investere i nytt batteri. Det holdt med en reservedel. Hurra! Reservedelen hadde de selvsagt ikke på lager. F**n! Først onsdag uka etter fikk jeg ny innsats (som jeg har lært at det heter) i hus. På YouTube fant jeg en genial how to-video fra leverandør FM Mattson. Jeg ilte til verket med stor iver, overbevist om at jeg skulle klare å bytte skiten selv. Men ikke pokker at jeg klarte å skru av mutteren som holdt den gamle innsatsen på plass. Det var bare å en ting å gjøre: sende ut nødmelding til en snill lillebror med fagbrev som rørlegger. Etter seks dager uten vann på kjøkkenet var verden på min side igjen. Helt til neste morgen.

Lykken over en funksjonell kjøkkenkran var kortvarig. Dagen etter hadde yngstejenta utedag på skolen, og på ukeplanen sto det klart og tydelig at de kunne ha akebrett med seg. Siden jeg er en pliktoppfyllende mor som alltid forholder seg til beskjedene på ukeplanen (??!), gikk jeg ut i garasjen for å hente et akebrett til snuppa. Eller jeg gikk ut. Inn i garasjen kom jeg meg ikke. Hvorfor? Den hersens porten gikk jo ikke opp! Jeg prøvde begge portåpnerne, men nothing! Jeg byttet batterier i dem, fortsatt nothing! La oss bare si at det ikke akkurat var god stemning i bilen da vi kjørte i vei – uten akebrett. Jeg fikk røsket med meg et rompeakebrett på trappa til ei venninne litt lenger opp i gata, så 1. klassing kom heldigvis ikke tomhendt til skolen. Om garasjeporten er fikset nå? Eh, ja. Det var bare sikringa…

Nei, nå venter fredagskos med mine fine! Chicken tikka masala står på menyen. Mannen kokkelerer, mens jeg sitter her med beina på bordet og vin i glasset. God helg, fine folk!

0 Comments

Dugnadsånden lenge leve!

shutterstock_tulipaner-1200x628

I kveld har jeg og yngstejenta levert ut 29 tulipanbuketter! Om vi plutselig har startet gartneri? Neida. Fotballaget til eldstejenta har solgt tulipaner før påske de siste årene, for å få inn litt kronasje til lagkassa. Til sommeren skal gjengen til Norway cup, så denne gangen bestemte vi oss for å sette ny rekord i antall solgte buketter. Som sagt, så gjort! Takket være Facebook (jeg elsker Facebook!) er det ikke noe problem å få omsetning på blomsterkvastene. Men, så skal de jo kjøres ut også da.

Jeg var tidsoptimist, og tenkte at det ville ta kanskje tre timer, maks. Det tok fire! Når man skal hit og dit mellom Kvaløya, Tromsøya og fastlandet, da tar det sin tid. Takk og priiis for billig smågodt, sier jeg bare. Så holdt 6-åringen humøret oppe i baksetet. Mor selv i førersetet hadde så klart egen pose, skulle bare mangle! En ung og en gammel blomsterpike har altså kjørt Tromsø rundt mens vi har proppet i oss e-stoffer og grisetarmer og hva det nå er de påstår at smågodt er lagd av. Who cares, det smaker himmelsk! Og som en kollega av meg (eller kunde må jeg vel si, føles som kollega) uttalte tidligere denne uka: så får vi brukt hele dyret. Hear hear!

Siden smågodtet ble akkompagnert av Cola, måtte vi legge inn en pitstop på en bensinstasjon underveis. Ikke for å tanke, men for å kvitte oss med væske. Og for å kjøpe kveldsmat til blomsterpiken i baksetet: pølse med brød! Nei, prisen som årets mor venter nok ikke på meg. I alle fall ikke når det kommer til gode matvaner. Men jeg gjør dugnad, det skal jeg ha! De fem ukene mannen har vært borte har jeg virkelig fått kjørt meg på dugnadsfronten. Vi har hatt flaskeinnsamling på laget til eldste (Norway cup, here we come!), loppemarked for klassen hennes (som betyr innsamling av lopper + selve arrangementet), vi har solgt tulipaner, og så har vi samlet inn premier til ikke mindre enn to lotterier (fotball + klassen). Nå venter loddsalg ganger to. Huhei, hvor det går!

Det eneste kjipe med kveldens blomsterleveranse var været. Værgudene var virkelig ikke på vår side. Det blåste og snødde noe så infernalsk! På et tidspunkt tok jeg meg selv i å klage litt for høylydt, og da kom det bra baksetet: «Gleder du deg til kjæresten din kommer hjem, sånn at han kan kjøre deg rundt omkring?» Haha, frøkna har lagt merke til at vi ikke akkurat er likestilt når det kommer til sjåførgjerningen her i gården. Jeg foretrekker passasjersetet når hele bøtteballetten er på farta sammen.

Klokka viser 23:19 her jeg sitter og skriver. Jeg burde vel strengt tatt prioritert noe annet enn å blogge. Men så var det den bloggutfordringen da. Så da får det bare være at det ser ut som om en bombe har slått ned på kjøkkenet. Rotet er nok her i morgen også, ingen hast. Og da kommer mannen hjem, etter nesten fem uker borte! Mulig jeg bare lar rotet være, og i stedet utarbeider en arbeidsliste jeg kan legge frem til han. Yes, bra plan! Da kan jeg sitte her og nyte roen litt til.

Illustrasjonsfoto: Shutterstock.com

0 Comments

Ondt i magen av å mene

shutterstock_blogger-tankefull

I et anfall av overmot kastet jeg meg over en 30 dagers bloggutfordring nylig. Ett innlegg hver dag i 30 dager. Allerede på dag tre kom jeg på hvorfor det som regel går litt tid mellom hver gang jeg blogger: Det gjør ondt i magen å mene!

Nå skal det sies at jeg slett ikke har opplevd sjikane i løpet av mine år som blogger. Diskusjoner har det selvsagt vært. Det hører med. Men noen ganger koster det å rekke opp hånda, selv i saker som ikke er det minste kontroversielle. Sånn var det i går, da jeg publiserte innlegget om påskeegg-bonanza og hodeløs deling av konkurranser på Facebook. Innlegget ble godt besøkt, og fikk god spredning på Facebook. Så bra da! For er det en ting vi bloggere vil ha, så er det jo lesere. Men etter hvert som Facebook varslet om stadig flere likes fra både kjente og ukjente, vokste klumpen i magen seg større og større.

Hvorfor fikk jeg klump i magen av at mange leste innlegget mitt, spør du kanskje? Jo, for med leserne kom også tvilen. Var innlegget godt nok? Var jeg for slem mot alle som i god tro deler konkurranser på Facebook? Kunne noen finne på å arrestere meg for det faktiske innholdet? Sistnevnte er skrekken. At jeg skal lire av meg noe som er feil! Uenighet er en ting. Men faktafeil? Herreguuud, så flaut!

Heldigvis kommer ikke denne mageondten hver gang jeg publiserer en tekst. Da hadde jeg ikke blogget, for å si det sånn. Det kommer an på dagsformen blant annet. Og tema for innlegget. Svada-innlegg gir meg sjelden særlig hodebry. De er det de er, bare bambus. Innlegg som inviterer til debatt derimot? Jøye meg, de kan altså gi de verste kvaler. All ære til alle som påtar seg politiske verv! Som har som oppgave å ta stilling til viktige saker i samfunnet, for så å fronte meningene sine. Tipper det koster mer enn vi aner.

Illustrasjonsfoto: Shutterstock.com

2 Comments

Påskeegg-bonanza på Facebook – hvorfor deler du egentlig?

shutterstock-easteregg-1200x628

Påsken nærmer seg. Høytiden som fra nå av kommer til å bli kjent for billig smågodt – og «lik og del»-konkurranser på Facebook! Mange bedrifter har heldigvis skjønt at det slett ikke er greit å bruke deling som krav i en Facebook-konkurranse. Men så vil de så gjerne nå ut til så mange som mulig, og bruker derfor det billigste trikset i boka: Del gjerne! For med å oppfordre til deling kan ingen arrestere dem for brudd på Facebooks konkurranseregler. Og det funker! Folk deler i vilden sky. Feeden min er i alle fall stappfull av påskeegg fylt med smågodt, hårshampo, Kvikk lunsj, ski (!) og jeg vet ikke hva.

Men altså, hva er det som skjer her? Hvorfor deler folk, når man ved å dele bare drar flere deltakere til konkurransen – og dermed reduserer egne vinnersjanser? Jo, de tror at de må. Bedriftene utnytter det faktum at lik og del-konkurranser er så etablert blant Facebook-brukerne at de deler på ren refleks. Folk deler til og med når bedriftene er flinke og dropper «del gjerne»-formuleringen.

Å dele øker ikke vinnersjansene på noe som helst vis. Bedriften bak påskeegg-stuntet har ingen forutsetninger for å se hvem som har delt, med unntak av brukerne som poster innlegg på egen tidslinje med innstillingen «offentlig». Flertallet av oss har innholdet synlig bare for venner. Disse delingene blir ikke synlig for admin av bedriften, med mindre dere er venner på Facebook. Det er derfor bedriftene ofte ber brukerne om å skrive «likt og delt» i kommentarfeltet. De er lure, hæ? Hvor lurt det er å lure følgerne sine, kan dog diskuteres.

Min oppfordring til deg: Dropp å dele alskens Facebook-konkurranser. Ikke bare fordi det er ulurt hvis du faktisk har et ønske om å vinne. Ei heller fordi det er meningsløst å gjøre noe bedriften ber deg om, vel vitende om at de ikke har mulighet til å følge opp. Jeg syns du skal slutte å dele fordi deling som dette faller i kategorien spam. Facebook blir rett og slett et bedre sted om vi lar være.

Illustrasjonsfoto: Shutterstock.com

2 Comments

Radioreklame – what the f**k??

Radioreklame

Adblock er den svarte skyen på mediehusenes himmel om dagen. Eller en av mange svarte skyer, får jeg vel si. Det er i alle fall en styggedom mediene helst skulle vært foruten. For hvordan skal de få finansiert kvalitetsjournalistikken sin om ikke de kan dytte den ubeskrivelig forstyrrende reklamen opp i glaningen på de av oss som konsumerer nyhetene på nett? Om det er kvalitet alt som spys ut på diverse nettaviser kan diskuteres, men det får bli tema for et annet blogginnlegg. Nå tenkte jeg å skrive om et annet mediefenomen som har irritert meg i det siste, nemlig radioreklame! Kan jeg pliiis få adblock som sender radioreklamen dit pepperen gror?

Lenge har jeg levd etter regelen «jeg hører ikke på reklamefinansiert radio». Ikke fordi alt NRK lager er så innmari bra. Ei heller fordi statskanalen står for husstandens ene årsinntekt. Grunnen til at jeg som en hovedregel styrer unna de kommersielle radiokanalene, er at reklamen de dytter på oss lyttere er så dårlig at jeg rett og slett blir flau av å høre på. Hvorfor jeg hører på nå da? Jo, nå skal du høre.

Vi har en bil som er bare sånn passelig moderne. Eller, så veldig gammel er den ikke. 2008-modell hvis ikke jeg tar helt feil. Som du skjønner, jeg er ikke så veldig opptatt av bil. Så lenge den tar seg frem i bakkene (jeg bor i Tromsø, 4-hjulstrekk er et must!) og har velfungerende setevarmere er jeg relativt fornøyd. Men det siste året har jeg lagt en ny greie til på lista over må-ha i bilen: Musikkanlegg som snakker med mobilen! Jeg er kjempemisunnelig på alle som kjører rundt og får Spotify-lista si ut av høytalerne bare ved hjelp en sånn Bluetooth-greie. Selv er jeg prisgitt CD-spilleren (hvem pokker har CD-er av nyere dato?) og radioen. FM-senderen vi tidligere kunne koble til mobilen ble nemlig avleggs da vi gravla iPhone 4s-ene og gikk over til smal ladeledning.

Jeg hører mest på Petre, og nekter å forholde meg til at jeg vel strengt tatt begynner å bli litt for gammel for kanalen. Etter kl. 18 derimot er det ikke håp, da er jeg for gammel. Hva gjør jeg da når jeg kjører rundt på unger som skal hit og dit og overalt på fotball og turn og annen moro? Jeg hopper fra kanal til kanal, i en desperat jakt etter noe å høre på. Det betyr at reklamekanalene også får besøk. Jeg lar meg lett begeistre av musikken de byr på. Men så kommer de evinnelige reklamepausene. Og jeg dør litt inni meg. Hjelpe meg, er det bare jeg som er vrang, eller er det kjipe greier? Radioreklamen er dessuten mye mer påtrengende enn for eksempel en bannerannonse på nett, ikke minst når du er stuck bak rattet på en bil. For å unnslippe er det kun å bytte kanal som funker. Eller å slå av hele greia. Sistnevnte er ofte å foretrekke. Jeg tror nemlig de konspirerer, disse kanalene. De kjører reklame samtidig, sånn at det ikke finnes noen vei utenom!

Nuvel. Jeg skjønner at de kommersielle kanalene må ha inntekter. Og at jeg strengt tatt ikke har noen grunn til å klage, ingen tvinger meg til å høre på. Det er bare en ting å gjøre: Bytte bil! Eller kanskje jeg bør gå for det litt rimeligere alternativet, finne en ny dings som lar meg høre på spillelista på mobilen når jeg er ute og kjører. Men hvilken dings er det?

Illustrasjonsfoto: Shutterstock.com

2 Comments

30 dagers bloggutfordring – bring it!

shutterstock_my-blog-1200x628

Blogging er overskuddsaktivitet. Det har jeg alltid sagt. I en hektisk hverdag er det ofte blogginga jeg dropper først. Og treninga. Ja, og en hel del andre ting, når jeg tenker meg om. Men poenget er, jeg skriver mest – og best – når livet er i vater, humøret er på topp, og jeg og verden spiller på lag. Jeg har aldri helt skjønt disse som blogger hver dag. Hvordan får de det til, liksom? Hva skriver de om? Hvor får de ideene fra? Og hvordan i all verden har de tid og overskudd til å knaste ut det ene blogginnlegget etter det andre, dag ut og dag inn?

Med dette bakteppet ble jeg både fascinert og til slutt inspirert da jeg i går leste gründerkollega Bergljot Rosvolls innlegg 30 dagers bloggutfordring. Bergljot driver selskapet Helseatferd, og skriver knakende godt om atferdspsykologi og mental tøffhet. Følg henne gjerne på Facebook, du vil ikke angre! I gårsdagens innlegg skrev Bergljot om hvordan hun den siste tida har latt perfekt stå i veien for bra. Hun har, som meg, lyst til å skrive mer, men har latt seg stoppe av egen prestasjonsangst. For å ta et realt nakketak på seg selv har hun nå sparket i gang en 30 dagers bloggutfordring. Ett innlegg hver dag i 30 dager. Og hun vil gjerne ha flere med.

Å si at jeg tok utfordringa på strak arm, ville være å lyve. Jeg tenkte meg om. Både en og to ganger. Kan jeg klare det, uten utelukkende å koke suppe på spiker? Hva skal jeg skrive om? Må det være noe med substans, eller kommer jeg unna med små glimt fra egen hverdag innimellom? Uansett, jeg er med! Og du, har du tips til hva jeg kan skrive om? Bring it!

 

1 Comment

Mot til å lykkes – en inspirerende kvinnedag!

courage

Gratulerer med kvinnedagen! Jeg har altså hatt en så utrolig inspirerende dag! Innovasjon Norge Troms og Svalbard inviterte i samarbeid med flere av aktørene i Kystens Hus i Tromsø til arrangementet «Mot til å lykkes». Målet var å løfte frem gode rollemodeller som skulle inspirere, engasjere og mobilisere. Og det gjorde de, i bøtter og spann!

Først ut var Marit Rein, tidligere journalist, nå kommunikasjonsguru hos Norges sjømatråd. Marit snakket om å ha mot til å mislykkes, som er en viktig del av det å tørre. Så sant, så sant! For er det en ting som stikker kjepper i hjulene for oss damer, så er det frykten for å feile. Vi er livredde for å tråkke i salaten! Men Marit sa det så bra:

Tabber er bare krusninger på livets hav.

Ah, den likte jeg! Alle gjør feil. Jeg gjorde en tabbe selv i dag, og kjente hvordan panikken spredte seg et øyeblikk. Var det en grov feil? På ingen måte! Men innvendig banket jeg meg selv både gul og blå. Heldigvis var feilen reversibel. Little damage done! Men hadde den ikke vært reversibel, hva da? Hadde jeg funnet roen med det jeg prøver å fortelle meg selv når jeg står der midt i en føkkup, at så lenge ingen dør av det går det bra? Kanskje, kanskje ikke.

Neste kvinne ut var drivende dyktige Karoline Hauan, den unge lektorstudenten som brenner for entreprenørskap. Karoline har mot så det holder! Første gang jeg (og flere med meg) la merke til henne var under Innovasjon Norge-arrangement «Drømmeløftet» i fjor. Da tok hun ordet fra salen, og holdt en appell til stående applaus fra forsamlingen. I dag snakket Karoline om det å skape sin egen suksess. Og så delte hun et livsmotto jeg syns er verdt å nevne:

Jeg vet hva jeg kan, derfor gjør jeg det!

Et av de store trekkplastrene for dagen var Ingvild Tennfjord, dama som liksom ut av det blå bestemte seg for å bli verdens beste vinjournalist – til tross for at hun kunne niks og nada om vin da hun sa opp jobben for å realisere drømmen. I dag er yrket hennes (etter eget utsagn) å smake på vin og si om den er god! Høres helt strålende ut, spør du meg! Tennfjord har skrevet flere bøker de siste årene, og har vinspalter i en rekke av landets største aviser. Jeg visste at foredraget hennes kom til å bli bra, men jammen leverte hun langt over forventning. Jeg ble så glad og så inspirert av å høre henne fortelle om sin egen reise, at jeg lo og gråt om hverandre. Ja, hun traff en nerve! For det hun snakket om var så gjenkjennbart. Og så viktig! Å være modig er nemlig ikke å ikke være redd, det er å trosse frykten og gjøre det likevel! Takk Ingvild for inspirasjon herfra til månen!

Grete Ovanger var et nytt bekjentskap for min del. Grete delte sine tanker om rollen som kvinnelig toppleder. Og så snakket hun om hvilke hindre man som kvinne må overkomme for å oppnå en sånn posisjon. Blant annet må man slutte å lese stillingsannonser i den tro at man må levere 100 prosent på alle punkter. Det er så sant som det er sagt. Grete avsluttet sitt innlegg med et sitat jeg likte:

Sett deg selv i førersetet – ikke bli en passasjer! Bli en uredd kaospilot ut av komfortsonen!

Siste kvinne ut var byråd for byutvikling i Tromsø, Ragni Løkholm Ramberg. Hun presenterte tall som viser at vi på ingen måte er der vi burde være når det kommer til likestilling. Blant annet pekte hun på at flertallet av både ordførere, toppledere og styreledere er menn. Her har vi en jobb å gjøre! Jeg er klar!

1 Comment

Drittlei politiske omkamper!

Politikerforakt og politiske omkamper

Hvis du lurer på hvorfor politikerforakten står så sterkt, look to Tromsø! Her er det knapt én sak lokalpolitikerne klarer å bli enig om. Selv der det hersker bred politisk enighet, strander prosessen fordi det er umulig  for makta å enes om detaljene. Ta spørsmålet om den nye Kvaløyforbindelsen for eksempel. En ikke helt tilfeldig valgt sak. Jeg bor på Kvaløya, og kjenner på kroppen hvor innmari vi trenger den forbindelsen. Helst litt brennkvikt! Lenge har jeg og flere med meg vært ved godt mot, vel vitende om at politikerne på tvers av de ulike partiene er enig om at behovet for en ny Kvaløyforbindelse er prekært. Likevel strander prosjektet. Hvorfor? De klarer jo ikke å bli enig om hvor den helsikkes forbindelsen skal gå!

Selv jeg, med nada politisk erfaring, skjønner at det ikke er verdens enkleste beslutning å ta. Du lukker ikke øynene og setter ei nål på et kart i blinde, liksom. Her må det faglige utredninger til. Derfor finnes det fagfolk. Fagfolket har talt i akkurat denne saken. De er klar i sin tale, og anbefaler ny bru mellom Selnes og Langnes. Vel og bra, så får vi ny bru da. Eller gjør vi nå det? Det neste som skjer er at politikkens høye herrer regelrett torpederer uttalelsen fra Statens vegvesen. De har en myyye bedre idé: Tunnel til Håkøya! Nå skal det sies at jeg slett ikke syns tunnelforslaget er så håpløst. Tvert imot. Men er jeg så gira på å få viljen min gjennom (i den grad jeg har en akkurat her), at jeg heller krangler et par tiår enn å stikke spaden i jorda for den brua? Nei! Bygg for pokker, samme hvor!

Skrekken er at den nye Kvaløyforbindelsen skal lide samme skjebne som den nye innfartsveien inn til Tromsø. I 30 år har man diskutert hvorvidt E8 skal gå på østre eller vestre side av Ramfjorden. I fjor kom beslutningen. Det blir østre alternativ. Da vedtaket ble gjort kjent uttalte kommunal- og moderningsminister Jan Tore Sanner følgende:

Hvor E8 inn mot Tromsø skal gå har vært diskutert i 30 år. Nå var det på tide å fatte en beslutning.

Halleluja, musikk i mine ører. For dette er poenget. Noen må skjære gjennom, og bare bestemme! Klart det blir surking, det skjønner vi. Men this is part of the game. Vi velger politikerne våre basert på deres standpunkt i ulike saker. Noen vinner, andre taper. De som vinner har et ansvar på vegne av oss alle. De har nemlig makt til å få gjennomført sin politikk. Men da må de lytte til fagfolk, ha saklige og åpne debatter, involvere så langt det går an – og til slutt skjære gjennom!

Når jeg nå leser at det planlagte Tromsøbadet også er i ferd med å bli gjenstand for omkamp, blir jeg bare trist til sinns. Jeg skiter i om jeg må dra til Templarheimen eller til sentrum for å bade med familien, bare jeg slipper å dra til Bardufoss! Bygg det badelandet – NÅ!

Illustrasjon: Shutterstock.com

0 Comments

Den fordømte dørstokkmila

VI-Blank-Template-Square-Vertical-Horizontal-5x6-MW

Jeg hadde planlagt å trene i kveld. Men så landet skrotten, eller daukjøttet som vel begynner å bli en mer passende betegnelse, i en stol. Og der ble den. Jeg har riktignok Mac-en i fanget, så jeg har fått gjort mye. Solgt tulipaner på Facebook til inntekt for eldstejentas fotballag. Jeg har jobbet litt. Og du vet, surfet litt rundt på måfå. Men trent har jeg altså ikke gjort. Og jeg innser at trening utgår i dag. I stedet skal jeg straks og med en gang smøre meg kveldsmat, og flytte daukjøttet bort i sofaen hvor jeg skal hvile øynene på gårsdagens episode av Grey´s anatomy. Takk og pris for sånne dekodere med opptaksmuligheter! Verden går fremover. Treningsiveren min i heeelt motsatt retning.

Egentlig vet jeg vel hva som må til for å snu trenden. Det krever en beslutning. En ordentlig beslutning. Ikke bare sånn halvveis. Jeg skal trene 3-4 ganger i uka, hvis det ellers passer seg sånn, er ikke godt nok. For det passer jo aldri. Eller det vil si, jeg er i alle fall utrolig god til å finne gode (?) unnskyldninger for å la vær. Som at jeg må selge tulipaner på Facebook for eksempel. En annen ting jeg er god på er hvis bare. I det siste har jeg gjentatte ganger tatt meg selv i å tenke Hvis bare vi hadde hatt tredemølle, da skulle jeg ha løpt, da! Ja, særlig! Men det funker som bortforklaring. For vi har ikke plass til tredemølle. Ergo, not my fault! Skjønner? Jeg går også rundt og gleder meg til våren. Da skal jeg gå fjellturer, nemlig! Hvis bare vinteren var over, da skulle jeg ha trent! Selvbedrag er en fin ting, hæ?

Nå på søndag tok jeg nakketak på meg selv, og hev meg med på løpetreninga til 11-åringens fotballag. Jeg er en av tre damer som bytter på å ha løpetreninger for de unge håpefulle. Denne søndagen var det ikke min tur til å lede treninga, men jeg ble altså med likevel. Det er ofte kjekt å være flere voksne når man skal løpe litt lengre distanser med flokken. Men etter søndagens løpeøkt slo det meg at shit, her har vi motsatte formkurver ute og går. 11-åringene blir bare raskere og raskere. De middelaldrende løpetrenerne derimot? Huffameg, hvordan skal dette gå? På tide med skjerpings! I morgen, kanskje. Nå skal jeg jo se på TV…

Illustrasjon: Shutterstock.com

0 Comments