Klar for en ny løpesesong!

shutterstock_kvinne-loper-1200x628

Jeg har lenge lurt på om jeg skulle melde meg på årets Tromsøkarusell eller ei. Treningsiveren har vært så der de siste månedene. Eller egentlig helt siden i høst. Jeg sliter rett og slett med motivasjonen. Klarer ikke helt å fortelle meg selv hvorfor det er så innmari lurt at jeg trener jevnlig – enda jeg vet fordømt godt at det er alfa og omega både fysisk og mentalt. Men etter at jeg og ei venninne gruset dørstokkmila i går, bestemte jeg  meg for at hell yes, klart jeg skal være med på årets karusell! Så nå er jeg påmeldt, og klar for nye utfordringer i månedene som kommer.

Hadde jeg ikke meldt meg på karusellen, hadde det vært snakk om bare ett løp for min del denne sesongen: Midnight Sun Marathon i juni. Jeg kjenner meg selv så godt at jeg vet at uten et mål i sikte blir det laber innsats. Og det kan vi jo ikke ha noe av, at sesongen skal være over i juni liksom. Nei, når junien er gått, skal hodet skrus over i halvmaraton-modus. Jeg har løpt halvmaraton bare én gang før. I september skal Håkøya halvmaraton overleves. Jepp, det er målet. Å unngå å stryke med.

Jeg vet at hverdagens kjas og mas ikke alltid tillater deltakelse i løp en helt vanlig tirsdag eller torsdag ettermiddag. Lista for deltakelse i Tromsøkarusellen legger jeg derfor lavt. Av 20 løp satser jeg på å få med meg minst 8. Jeg skal være med på Folkeparken minst én gang, Krokenmila helst et par ganger, og Håkøya halvmaraton i september (vårutgaven av halvmaraton utgår, det hadde vært selvmord). Og så krydrer jeg det hele med en 5 km her og et terrengløp der.

Løper du? I så fall er du kanskje like gira som meg over at vi nå kan løpe på bare veier – hurra!

Illustrasjonsfoto: lzf/Shutterstock

0 Comments

Påsken er over – nå skal dørstokkmila slås!

shutterstock_lopesko-knyte-1200x628

Været var uforenelig med tur i dag, i alle fall etter vår standard. Derfor ble det lat innedag i stedet for tur til skilekanlegget i nærmiljøet. Men ingen var egentlig lei seg for det. Vi har hatt noen fine turer tidligere i påsken. Å sulle rundt her hjemme var derfor perfekt avslutning på ferien. Yngste dro på besøk til ei venninne på formiddagen, vi andre har stort ligget strødd rundt i huset med hver vår duppedings. Eller vi slo til med litt kortspill innimellom, og pakket ut av en bag eller fem. Og så dro vi faktisk på bowling midt på dagen, for å få litt miljøskifte og teste ut våre bowling-skills. Det viste seg at snøballkrig setter sitt preg på kastearmen, men vi sto han av.

I løpet av ettermiddagen bestemte jeg meg for å komme i gang med treningsuka allerede i dag. Innsatsen på treningsfronten har vært heller laber i det siste. For å gjøre dørstokkmila litt enklere å slå, sendte jeg melding til to venninner og spurte om de ville være med på en løpetur. Jeg foreslo motbakkeløping i medvind! Egentlig tenkte jeg vel at de ville ha vett nok til å takke pent nei. Hun ene hadde det. Og innerst inne tenkte jeg i grunnen «yes, kanskje jeg slipper da». Men tror du søren tute meg ikke at hun andre hev seg med? Så da var det bare å få på seg treningstøyet, og snaske seg ut.

Pølser og smågodt har det blitt mye av i påsken, det var med andre ord tungt som fy å ta beina fatt. Vi kjørte fire rolige drag opp en bakke i nabolaget. Og så tuslet vi rolig ned, mens vi løste et verdensproblem eller to. Og som vanlig, utrolig deilig etterpå! Nå er det bare å fortsette i den gode tralten. Dørstokkmila skal slås! I dag løp vi på bar asfalt, med andre ord: Ingen unnskyldning fremover! Det er bare å henge i. Bare to og en halv måned til Midnight Sun Marathon. *gulp*

Illustrasjonsfoto: Shutterstock.com

0 Comments

Vi har alle vårt

rimmen-1200px

Er du som meg, har du sikkert sett Anne Rimmen på TV og tenkt at livet er urettferdig, den jenta har ALT! Eller du har tenkt noe lignende om andre, enten en kjendis eller noen fra din egen hverdag. Det er menneskelig å ha sånne tanker. Men det har fint lite for seg.

Jeg leste et intervju med Anne Rimmen i påskenummeret av KK. Her blir hun blant annet spurt om hun noen gang har fått høre at hun er irriterende perfekt. Hun svarer som sant er at folk bare ser en sminka versjon av henne. Hun har så rett, så rett. Hva vet vi egentlig om andre mennesker? Det er bare noen uker siden jeg selv fikk høre at jeg lever et så enkelt og perfekt liv. What? Ikke for at livet mitt er så tøft, på ingen måte. Men enkelt og perfekt? Det er ikke sånn jeg opplever det i alle fall. Jeg syns Anne Rimmen sa det så godt i KK:

Jeg synes det er viktig å få formidle at vi alle har vårt.

For det har vi jo. Likevel er det lett å tenke at andre har det så enkelt. Å lure seg selv til å tro at livet hadde vært bedre hvis bare en hadde det andre har. Fikk de samme mulighetene. Men få ting i livet kommer gratis. Rimmen forteller at hun stiller høye krav til seg selv i jobbsammenheng. Det ligger knallhard jobbing bak de mulighetene hun har fått. Samtidig er hun opptatt av at jenter må slutte å strebe etter det perfekte.

Jo tidligere du klarer å innse at perfekt kan du ikke bli, jo bedre vil du få det.

Neste gang jeg ser Anne Rimmen lede et gigantshow på NRK, kommer min tanke slett ikke til å være «livet er urettferdig, den jenta har ALT», men «fy fader, for ei dame, hun har jammen jobbet hardt for å nå målene sine».

Ser du noen gang på andre, og tenker at de lever perfekte liv i forhold til deg?


PS. Hvis du lurer, jeg er på ingen måte sponset av KK. Greit å poengtere siden to av blogginnleggene i påsken er inspirert av artikler derfra. Passet bare bra med KK-inspirasjon i påskeferien nå som jeg er midt i min 30 dagers bloggutfordring

0 Comments

Den store snøballkrigen

Snøballkrig

Når var du sist med på en real snøballkrig? Jeg var det i dag. Og det har satt sin spor på flere enn ett familiemedlem. Vi snakker fremtredende blåmerker både her og der. Men fy, så gøy det var!

Påskeaften ble mye bedre enn forventet rent værmessig. Vi pakket derfor i bilen og satte kursen mot hjemstedet mitt, hvor vi møtte vi mamma, en stykk lillebror hjemme på påskeferie, og et søskenbarn av meg med mann og tenåringsbarn. Vi tok frem ski, rattkjelker og rumpeakebrett, og la i vei! Ut på tur, aldri sur! Det hjalp nok på humøret (særlig på tenåringene) at turen var sånn cirka 200 meter. Men tur er tur, spør du meg! Vi tuslet opp i Kollen, som da er en liten høyde bak huset til mamma. Der hadde vi en prima borg til å sitte i, bål, og akebakke. Undertegnede prøvde seg i akebakken med rumpeakebrett. Men mye tyder på at det har blitt i overkant med pølser og snop i påsken, for ræva var så tung at det ikke var snakk om å komme seg nedover bakken. Bare å gi opp.

Da alle hadde fått sin andel av både pølser, kjeks og sjokolade, ble det av en eller annen merkelig grunn dratt i gang snøballkrig. Jeg har ikke helt oversikt over hvordan det startet, men la oss bare si at det utartet seg raskt. Før vi visste ordet av det fløy det snøballer i alle himmelretninger! Både små og store var med. Og for å bruke et sitat fra «Karate kid», som vi så tidligere i kveld, det var «no mercy». Siden det er mildvær var det kram snø, og dermed lett å lage snøballer. Harde snøballer. Og det lå kraft bak kastene. Jeg fikk meg noen susere både i låret, i baken og et par i hodet. Enkelte familiemedlemmer kan se langt etter både jule- og bursdagsgaver fremover, for å si det sånn!

Etter en stund ble det varslet våpenhvile, slik at vi fikk hentet oss inn igjen. Men den varte ikke lenge. Alle var nemlig gira på en runde to! Den gikk like hardt for seg. Brillene fløy av nesen på ho gamla sjøl (nei, ikke meg, min mor), tenåringsjenter gikk ned for telling da snøballene fra gapskrattende fedre traff dem i låret, og uskyldige (?) mødre måtte holde ut vill basing fra ufine døtre. Så gøy var det med snøballkrig at det definitivt bør inn som ny påsketradisjon! Kanskje reiser familien til Vardø til neste år for å være med på Yukigassen? En ting er sikkert: Har du ikke vært med på en skikkelig snøballkrig på en stund, ja da anbefaler jeg det på det varmeste!

Fortsatt god påske!

0 Comments

Et mammahjerte renner over

shutterstock_hjerte-1200x628

Hun hyler som en stukket gris. Iiiiik! Det går gjennom marg og bein. Jeg ser på henne og smiler. Hun har det som plommen i egget der hun ligger sammenkrøpet som en ball på fanget til storesøster, og uler alt hun er god for. Det er lykken på jord når storesøster på 13 herjer med lille frøken fjong på 6. Det syns i alle fall 6-åringen. Og mammaen hennes. Det et sånn det skal være, tenker jeg. Så får det heller være at det innimellom smeller i dørene, og hylene har en helt annen tone enn den som fyller svigerfars hytte denne langfredagen. Søskenkjærlighet. Elsk, hat. Heldigvis mest av det første.

Jeg er privilegert som har tre herlige jenter i livet mitt. Tre unike små mennesker jeg har lagd helt selv. Eller med en viss assistanse fra mannen da, det er vel greit å være ærlig i disse påsketider. Disse tre menneskene får jeg lov til å følge på ferden gjennom livet. Gjennom gleder og sorger, stort og smått. Jeg blir rent andektig her jeg sitter. For et ansvar. Forvalter jeg det klokt? Hvordan er jeg som mamma? Streng, men rettferdig? Eller helt på bærtur? De tre som har best forutsetninger for å svare, skal slippe.

Jammen blir man sårbar når man får barn. Hjertet ligger plutselig lagelig til for hogg. Små øyeblikk kan sette i gang et følelsesregister uten like. Og innimellom renner det over. Sånn som nå. Men jeg skal sette strek. Mødre som lar hjertet renne over sånn i det offentlige rom – det er flaut, det!

Illustrasjonsfoto: Shutterstock.com

0 Comments

Påskekrim før og nå

shutterstock_skrekkfilm-1200px

Hva er greia med at TV-kanalene sender flere episoder av påskekrimmen hver kveld? Jeg skjønner det ikke. Særlig siden de ikke holder seg til bare én påskekrim, men gønner på med en ny når de er ferdig med den første. Jeg er ingen stor tilhenger av uttrykket «alt var bedre før», men når det kommer til påskekrim stemmer det vel, eller hva?

Jeg husker fortsatt den første ordentlige påskekrimmen jeg så. Britiske «Malstrøm». Ifølge Wikipedia ble den vist på norske TV-skjermer første gang påsken 1985. Jeg mistenker at jeg har sneket meg til å se, siden jeg ikke var fylt 10 år en gang. Eller så husker jeg bare inntrykkene. For serien gjorde inntrykk. Ikke bare på meg. Den ble liksom en snakkis blant påskegjestene på Altevatn, hvor vi tilbragte påsken i campingvogn. For det var bare den påskekrimmen. Og bare én episode hver kveld.

Andre klassikere er «Poirot» og «Dalgliesh». Du husker dem? Jeg og mannen snakket litt om påskekrim da vi var ute på kjøring tidligere i dag. Vi trakk da frem gode, gamle «Rød snø» også, men ifølge O Store Google var det slett ingen påskekrim. Ei heller «Marerittet», som jeg husker som griseskummel fra min egen barndom.

I år har det blitt lite krim på oss. Vi prøvde oss på NRK-krimmen «Nedgravde hemmeligheter». Men jiiiizzzzes så treg den var, i alle fall i starten. Etter første episode var vi litt i tvil om vi skulle gidde én til, men siden vi nå hadde investert tid i å få med oss starten, kjørte vi på da episode to startet umiddelbart etter den første. Kvelden etter derimot var det ingen som tok i på de to neste episodene. Vi skulle nok ha gått for TV2-serien i år, som tross alt fikk gode kritikker.

Jeg er veldig glad i krimbøker. Camilla Läckberg og Lars Kepler er favorittene. Ja, jeg holder en knapp på krimforfatterne hos søta bror. For tiden har jeg Keplers «Sandmannen» på øret. Men utover å høre litt på lydbok har jeg ingen andre krimbøker på plakaten nå i påsken. Jeg har et par KK med på påskeferie, og en fagbok om sosiale medier. Ellers ingenting.

Ser du på påskekrim på TV? Eller leser du krim i påsken?

PS. Vil du lese litt om bakgrunnen for det særnorske fenomenet påskekrim anbefaler jeg artikkelen «Påske + krim = Norsk tradisjon» fra UiT Norges arktiske universitet. 

Illustrasjonsfoto: Shutterstock.com

0 Comments

Sosiale medier og selvtilit

shutterstock_jente-data-deppa-1200x628

Jeg satte meg ned med påskenummeret av KK i ettermiddag. Der kom jeg over en artikkel hvor ingressen spør: Er det mulig å kose seg med sosiale medier uten helt å miste selvtilliten på veien? Ja, er det det? Eller blir vi rett og slett deppa av disse stadige glimtene fra andres tilsynelatende perfekte liv?

I KK-artikkelen forteller sosiale medier-ekspert Ida Aalen at en rekke undersøkelser bekrefter at vi i større grad enn før sammenligner oss med andre. De som i utgangspunktet har lett for å tenke at andre er bedre enn dem selv, blir lettere deprimerte av å bruke tid på sosiale medier. Å sammenligne seg selv med andre er likevel ikke noe nytt. Men med sosiale mediers inntog kommer vi nærmere andre menneskers hverdag. Vi får være med på treningsturer, fjellturer, familiemiddager, vinkvelder med venninner – små og store øyeblikk i andre menneskers liv. Det vi lett glemmer er at folk bare deler bruddstykker fra hverdagen sin på nett. Og da som en hovedregel ikke den delen som går skeis.

Mange mener at vi skryter på oss perfekte liv i sosiale medier. Men er det så rart at vi stort sett deler det som er bra? Sånn har det da alltid vært, også i det virkelige liv. De fleste av oss har flere hundre venner på Facebook. Vi snakker altså ikke om bare ens nærmeste. Da er det kanskje ikke så rart at vi ikke forteller om den siste krangelen med ektefellen i ei statusoppdatering på Facebook? Utfordringene på jobben, feiden med ei venninne, og bekymringene man har på barnas vegne, er heller ikke velegnet sosiale medier-mat. Noen tema er forbeholdt nær familie og gode venner. Syns jeg.

Jeg anbefaler for øvrig Aftenposten-artikkelen Facebook blir aldri ekte om akkurat dette temaet. Artikkelen er fra desember 2013, men er like aktuell i dag. Igjen er det dyktige Ida Aalen som opptrer som kilde. Hun forteller at det er veldig lite støtte i forskningen for at det er et ønske om å skryte som ligger bak de såkalte glansbilde-oppdateringene i sosiale medier. Tvert imot er det et behov for samhørighet og aksept fra andre som er driveren. Det vi leser som skryt er i større grad «Vær så snill å lik meg» enn «Jeg er bedre enn deg». Verdt å merke seg nå som påsken står for tur, og feeden din garantert kommer til å fylles opp av glade familier på tur, pølser på bålet, rødvin foran peisen og annen kos. Idyllen viser ikke hele bildet. 

Lar du deg påvirke av det andre deler i sosiale medier?

Illustrasjonsfoto: Shutterstock.com

0 Comments

Påskeferie i en bag

shutterstock_homesweethome-1200x628

For åtte år siden fikk vi en glup idé om å flytte hjem igjen. Til hjemstedet vårt, for å komme nærmere familien. Det fungerte vel sånn passe. Ikke fordi familien var så vrang, men fordi jobbmulighetene på hjemlige trakter ikke akkurat er noe å rope hurra for. To år etter at vi med sommerfugler i magen tok fatt på en ny hverdag der hjemme, lusket vi oss tilbake til Tromsø igjen.

Det er fordeler og ulemper med alt, også valg av bosted. Alt i alt var det nok klokt av oss å returnere til byen. Men nå som påsken står for tur, kjenner jeg på en av ulempene med det valget vi tok: At vi stort sett lever i hver vår bag både i påske- og juleferiene.

Jeg vet godt at vi ikke er de eneste som har det sånn. Å reise til familien i feriene er veldig vanlig. Men de to årene vi bodde hjemme, kjente jeg på en annen virkelighet. En med base i egen bolig. Da kunne vi både dra på og ta imot besøk, men likevel tilbringe store deler av dagen hjemme hos oss selv – bare vi fem. Etter påskens skiturer med familie og venner, dro vi hjem og slang fra oss sekker, termoser og våte uteklær i vår egen gang, mens vi ruslet rundt i stillongsen i vårt eget kaos resten av dagen. Sånn er det ikke nå lenger. Nå er det noen intense dager hver ferie, mens vi farter imellom for å rekke å besøke alle. Er det rart jeg drømmer om hytte?

Jeg har skrevet om dette med valg av bosted før. På tide å finne roen, kanskje?

Illustrasjonsfoto: Shutterstock.com

0 Comments

Med lydbok på øret går bussturen som en lek

lydbokHer i huset er det påskeferie – for alle unntatt meg. Hardt gründerliv, kundeoppdragene må prioriteres. Men det har sine fordeler å ha huset for seg selv om morgenen. Det er liksom så effektivt. Ingen som motarbeider exitfasen. Likevel var jeg på nippet til å komme for sent til bussen i dag tidlig. Ja, jeg tok bussen. Er jo ikke noe problem å busse når jeg ikke skal levere unger verken her eller der på min ferd mot byen.

Anyway, jeg stormet ut døra ett minutt før bussen skulle gå. Vi bor nært busstoppet, så det var ikke et håpløst prosjekt. Som regel er bussen litt forsinket uansett. Men ikke i dag. Jeg var et godt stykke unna da jeg så bussen rulle inn på busstoppet. I en sånn situasjon har man to valg:

  1. Rusle uberørt videre, og satse på neste buss.
  2. Legge på sprang, og vifte febrilsk med armene for å påkalle bussjåførens oppmerksomhet.

Jeg gikk for alternativ 2. Risikoen med alternativ 2 er at bussen likevel kjører fra deg, og det eneste du oppnår er å fremstå som en komplett idiot for alle som befinner seg i umiddelbar nærhet. Men i dag var jeg heldig, bussjåføren ventet. Jeg stotret frem et «tusen takk», betalte for meg, og dumpet glad og lykkelig ned i et sete. For en bra start på dagen! Og enda bedre ble den da jeg fikk koblet på iPoden med lydboka jeg hører på for tida. «Sandmannen» av Lars Kepler. Jeg hørte ferdig «Ildvitnet» nettopp, og bare måtte skaffe meg neste bok fortere enn fy. Jeg digger Kepler!

Med lydbok på øret går bussturen som en lek. Podcast har samme effekten. Jeg sverger til underholdning på iPoden eller iPhonen også når kjedelig husarbeid står på plakaten. Er det spennende nok kan jeg godt rydde både boden og det som er. Du burde prøve!

Jeg kjøper lydbøkene mine på ebok.no eller låner dem på biblioteket, litt avhengig av hvor kjapt jeg er opptatt av å få tak i dem. Podcastene finner jeg som regel direkte i podcast-appen på iPhonen. Av podcaster er amerikanske Serial og VGs Uløst blant favorittene. Tusvik og Tønne er morsom underholdning. Og på fagsida er MediaPuls og Sosialt sett to av poddene jeg hører på jevnlig. Når det kommer til podcaster er jeg fortsatt som nybegynner å regne. Men jeg gleder meg til å høre mer på både underholdende og lærerike podcaster fremover.

Hører du på lydbøker eller podcaster?

 

0 Comments

Jakten på lykken

today-happy

Visste du at 20. mars er FNs internasjonale dag for lykke? Jeg var ikke klar over det, før jeg karret meg ut av senga i dag tidlig, og leste det i Facebook-feeden min. Men det fikk meg til å tenke. Er jeg lykkelig?

Svaret er et stort og rungende JA – selv om jeg stadig vekk legger kjepper i hjulene for min egen lykke. Jeg er en av disse som er flink til å fokusere på det jeg ikke har, i stedet for å være takknemlig for det jeg har. Jeg er dessuten helt rå på å være etterpåklok, en egenskap som aldri har ført noe godt med seg. Jeg angrer på ting jeg har gjort, og ting jeg ikke har gjort. Og burde vi ikke hatt et større hus? En bedre bil? For ikke å snakke om egen hytte? Himmel, så deilig det hadde vært å kunne dra på hytta nå som påsken står for tur. Ei hytte som var bare vår. Hvor vi kunne senke skuldrene og bolse rundt, vi fem. Med mindre lottokupongen vår går inn snart, blir det nok ikke hyttekjøp med det første. Men en dag, da! For hytte må vi ha. Eller?

Og sånn holder jeg på. Men jeg vet jo hvor nøkkelen til lykken ligger. Det handler om å leve i nuet. Om å tilbringe tid med dem du er glad i. Om å finne balansen mellom jobb og hjem. Og om de små stundene, som den jeg delte med ei nabodame tidligere denne uka. Vi har barn på samme alder, og har møttes flere ganger i det siste, på foreldremøter og tilstelninger i skole- og fotballregi. Og så har vi snakket om å sette av tid til et ettermiddagsbesøk. Men du vet hvordan det er, ofte blir det bare med praten. Helt til her om dagen da hun sendte en sms etter middag med teksten: «Er du hjemme, og har du te?» Jeg var hjemme, og te har vi alltid! Vi skravlet i vei om smått og stort i et par timer. Ikke hadde jeg shinet huset før hun kom. Og ikke rakk jeg å hoppe ut av joggebuksa og inn i et mer representabelt antrekk. La det noen demper på ettermiddagen? Tvert imot!

Huffameg, nå tror du det har klikket for meg. Men i en hektisk hverdag blir det altfor få ettermiddager som denne. Det tenker jeg kan være klokt å gjøre noe med. Men nå, på selveste FNs internasjonale dag for lykke, skal jeg søke lykken utendørs. Sammen med to andre familier i nabolaget skal vi ut på tur. På skitur. Eller vi snakker om å ta på oss skiene og grynne over marka. Destinasjonen, en stor bakke for aking og skilek, ligger kanskje 100 meter inn i løypa (jeg er helt elendig på å anslå distanse). Der skal vi tenne bål, spise svartgrillede pølser, momse sjokolade, drikke kakao, og løse et verdensproblem eller to mens ungene leker. Og vi er alle enig om at det blir en fin tur! Så det, så!

PS. FNs internasjonale dag for lykke markerer at lykke og velvære er et universelt mål for alle mennesker på jorda, og at dette må tas hensyn til i medlemslandenes nasjonale planer. Deres lykkeindeks viser hvor mange gjennomsnittlige lykkelige leveår innbyggerne i verdens land kan forvente å oppnå, delt på hvor store ressurser landene forbruker.
Les mer om FNs internasjonale dag for lykke her

 

0 Comments