Et mammahjerte renner over

shutterstock_hjerte-1200x628

Hun hyler som en stukket gris. Iiiiik! Det går gjennom marg og bein. Jeg ser på henne og smiler. Hun har det som plommen i egget der hun ligger sammenkrøpet som en ball på fanget til storesøster, og uler alt hun er god for. Det er lykken på jord når storesøster på 13 herjer med lille frøken fjong på 6. Det syns i alle fall 6-åringen. Og mammaen hennes. Det et sånn det skal være, tenker jeg. Så får det heller være at det innimellom smeller i dørene, og hylene har en helt annen tone enn den som fyller svigerfars hytte denne langfredagen. Søskenkjærlighet. Elsk, hat. Heldigvis mest av det første.

Jeg er privilegert som har tre herlige jenter i livet mitt. Tre unike små mennesker jeg har lagd helt selv. Eller med en viss assistanse fra mannen da, det er vel greit å være ærlig i disse påsketider. Disse tre menneskene får jeg lov til å følge på ferden gjennom livet. Gjennom gleder og sorger, stort og smått. Jeg blir rent andektig her jeg sitter. For et ansvar. Forvalter jeg det klokt? Hvordan er jeg som mamma? Streng, men rettferdig? Eller helt på bærtur? De tre som har best forutsetninger for å svare, skal slippe.

Jammen blir man sårbar når man får barn. Hjertet ligger plutselig lagelig til for hogg. Små øyeblikk kan sette i gang et følelsesregister uten like. Og innimellom renner det over. Sånn som nå. Men jeg skal sette strek. Mødre som lar hjertet renne over sånn i det offentlige rom – det er flaut, det!

Illustrasjonsfoto: Shutterstock.com

0 Comments

Påskekrim før og nå

shutterstock_skrekkfilm-1200px

Hva er greia med at TV-kanalene sender flere episoder av påskekrimmen hver kveld? Jeg skjønner det ikke. Særlig siden de ikke holder seg til bare én påskekrim, men gønner på med en ny når de er ferdig med den første. Jeg er ingen stor tilhenger av uttrykket «alt var bedre før», men når det kommer til påskekrim stemmer det vel, eller hva?

Jeg husker fortsatt den første ordentlige påskekrimmen jeg så. Britiske «Malstrøm». Ifølge Wikipedia ble den vist på norske TV-skjermer første gang påsken 1985. Jeg mistenker at jeg har sneket meg til å se, siden jeg ikke var fylt 10 år en gang. Eller så husker jeg bare inntrykkene. For serien gjorde inntrykk. Ikke bare på meg. Den ble liksom en snakkis blant påskegjestene på Altevatn, hvor vi tilbragte påsken i campingvogn. For det var bare den påskekrimmen. Og bare én episode hver kveld.

Andre klassikere er «Poirot» og «Dalgliesh». Du husker dem? Jeg og mannen snakket litt om påskekrim da vi var ute på kjøring tidligere i dag. Vi trakk da frem gode, gamle «Rød snø» også, men ifølge O Store Google var det slett ingen påskekrim. Ei heller «Marerittet», som jeg husker som griseskummel fra min egen barndom.

I år har det blitt lite krim på oss. Vi prøvde oss på NRK-krimmen «Nedgravde hemmeligheter». Men jiiiizzzzes så treg den var, i alle fall i starten. Etter første episode var vi litt i tvil om vi skulle gidde én til, men siden vi nå hadde investert tid i å få med oss starten, kjørte vi på da episode to startet umiddelbart etter den første. Kvelden etter derimot var det ingen som tok i på de to neste episodene. Vi skulle nok ha gått for TV2-serien i år, som tross alt fikk gode kritikker.

Jeg er veldig glad i krimbøker. Camilla Läckberg og Lars Kepler er favorittene. Ja, jeg holder en knapp på krimforfatterne hos søta bror. For tiden har jeg Keplers «Sandmannen» på øret. Men utover å høre litt på lydbok har jeg ingen andre krimbøker på plakaten nå i påsken. Jeg har et par KK med på påskeferie, og en fagbok om sosiale medier. Ellers ingenting.

Ser du på påskekrim på TV? Eller leser du krim i påsken?

PS. Vil du lese litt om bakgrunnen for det særnorske fenomenet påskekrim anbefaler jeg artikkelen «Påske + krim = Norsk tradisjon» fra UiT Norges arktiske universitet. 

Illustrasjonsfoto: Shutterstock.com

0 Comments

Sosiale medier og selvtilit

shutterstock_jente-data-deppa-1200x628

Jeg satte meg ned med påskenummeret av KK i ettermiddag. Der kom jeg over en artikkel hvor ingressen spør: Er det mulig å kose seg med sosiale medier uten helt å miste selvtilliten på veien? Ja, er det det? Eller blir vi rett og slett deppa av disse stadige glimtene fra andres tilsynelatende perfekte liv?

I KK-artikkelen forteller sosiale medier-ekspert Ida Aalen at en rekke undersøkelser bekrefter at vi i større grad enn før sammenligner oss med andre. De som i utgangspunktet har lett for å tenke at andre er bedre enn dem selv, blir lettere deprimerte av å bruke tid på sosiale medier. Å sammenligne seg selv med andre er likevel ikke noe nytt. Men med sosiale mediers inntog kommer vi nærmere andre menneskers hverdag. Vi får være med på treningsturer, fjellturer, familiemiddager, vinkvelder med venninner – små og store øyeblikk i andre menneskers liv. Det vi lett glemmer er at folk bare deler bruddstykker fra hverdagen sin på nett. Og da som en hovedregel ikke den delen som går skeis.

Mange mener at vi skryter på oss perfekte liv i sosiale medier. Men er det så rart at vi stort sett deler det som er bra? Sånn har det da alltid vært, også i det virkelige liv. De fleste av oss har flere hundre venner på Facebook. Vi snakker altså ikke om bare ens nærmeste. Da er det kanskje ikke så rart at vi ikke forteller om den siste krangelen med ektefellen i ei statusoppdatering på Facebook? Utfordringene på jobben, feiden med ei venninne, og bekymringene man har på barnas vegne, er heller ikke velegnet sosiale medier-mat. Noen tema er forbeholdt nær familie og gode venner. Syns jeg.

Jeg anbefaler for øvrig Aftenposten-artikkelen Facebook blir aldri ekte om akkurat dette temaet. Artikkelen er fra desember 2013, men er like aktuell i dag. Igjen er det dyktige Ida Aalen som opptrer som kilde. Hun forteller at det er veldig lite støtte i forskningen for at det er et ønske om å skryte som ligger bak de såkalte glansbilde-oppdateringene i sosiale medier. Tvert imot er det et behov for samhørighet og aksept fra andre som er driveren. Det vi leser som skryt er i større grad «Vær så snill å lik meg» enn «Jeg er bedre enn deg». Verdt å merke seg nå som påsken står for tur, og feeden din garantert kommer til å fylles opp av glade familier på tur, pølser på bålet, rødvin foran peisen og annen kos. Idyllen viser ikke hele bildet. 

Lar du deg påvirke av det andre deler i sosiale medier?

Illustrasjonsfoto: Shutterstock.com

0 Comments

Påskeferie i en bag

shutterstock_homesweethome-1200x628

For åtte år siden fikk vi en glup idé om å flytte hjem igjen. Til hjemstedet vårt, for å komme nærmere familien. Det fungerte vel sånn passe. Ikke fordi familien var så vrang, men fordi jobbmulighetene på hjemlige trakter ikke akkurat er noe å rope hurra for. To år etter at vi med sommerfugler i magen tok fatt på en ny hverdag der hjemme, lusket vi oss tilbake til Tromsø igjen.

Det er fordeler og ulemper med alt, også valg av bosted. Alt i alt var det nok klokt av oss å returnere til byen. Men nå som påsken står for tur, kjenner jeg på en av ulempene med det valget vi tok: At vi stort sett lever i hver vår bag både i påske- og juleferiene.

Jeg vet godt at vi ikke er de eneste som har det sånn. Å reise til familien i feriene er veldig vanlig. Men de to årene vi bodde hjemme, kjente jeg på en annen virkelighet. En med base i egen bolig. Da kunne vi både dra på og ta imot besøk, men likevel tilbringe store deler av dagen hjemme hos oss selv – bare vi fem. Etter påskens skiturer med familie og venner, dro vi hjem og slang fra oss sekker, termoser og våte uteklær i vår egen gang, mens vi ruslet rundt i stillongsen i vårt eget kaos resten av dagen. Sånn er det ikke nå lenger. Nå er det noen intense dager hver ferie, mens vi farter imellom for å rekke å besøke alle. Er det rart jeg drømmer om hytte?

Jeg har skrevet om dette med valg av bosted før. På tide å finne roen, kanskje?

Illustrasjonsfoto: Shutterstock.com

0 Comments

Med lydbok på øret går bussturen som en lek

lydbokHer i huset er det påskeferie – for alle unntatt meg. Hardt gründerliv, kundeoppdragene må prioriteres. Men det har sine fordeler å ha huset for seg selv om morgenen. Det er liksom så effektivt. Ingen som motarbeider exitfasen. Likevel var jeg på nippet til å komme for sent til bussen i dag tidlig. Ja, jeg tok bussen. Er jo ikke noe problem å busse når jeg ikke skal levere unger verken her eller der på min ferd mot byen.

Anyway, jeg stormet ut døra ett minutt før bussen skulle gå. Vi bor nært busstoppet, så det var ikke et håpløst prosjekt. Som regel er bussen litt forsinket uansett. Men ikke i dag. Jeg var et godt stykke unna da jeg så bussen rulle inn på busstoppet. I en sånn situasjon har man to valg:

  1. Rusle uberørt videre, og satse på neste buss.
  2. Legge på sprang, og vifte febrilsk med armene for å påkalle bussjåførens oppmerksomhet.

Jeg gikk for alternativ 2. Risikoen med alternativ 2 er at bussen likevel kjører fra deg, og det eneste du oppnår er å fremstå som en komplett idiot for alle som befinner seg i umiddelbar nærhet. Men i dag var jeg heldig, bussjåføren ventet. Jeg stotret frem et «tusen takk», betalte for meg, og dumpet glad og lykkelig ned i et sete. For en bra start på dagen! Og enda bedre ble den da jeg fikk koblet på iPoden med lydboka jeg hører på for tida. «Sandmannen» av Lars Kepler. Jeg hørte ferdig «Ildvitnet» nettopp, og bare måtte skaffe meg neste bok fortere enn fy. Jeg digger Kepler!

Med lydbok på øret går bussturen som en lek. Podcast har samme effekten. Jeg sverger til underholdning på iPoden eller iPhonen også når kjedelig husarbeid står på plakaten. Er det spennende nok kan jeg godt rydde både boden og det som er. Du burde prøve!

Jeg kjøper lydbøkene mine på ebok.no eller låner dem på biblioteket, litt avhengig av hvor kjapt jeg er opptatt av å få tak i dem. Podcastene finner jeg som regel direkte i podcast-appen på iPhonen. Av podcaster er amerikanske Serial og VGs Uløst blant favorittene. Tusvik og Tønne er morsom underholdning. Og på fagsida er MediaPuls og Sosialt sett to av poddene jeg hører på jevnlig. Når det kommer til podcaster er jeg fortsatt som nybegynner å regne. Men jeg gleder meg til å høre mer på både underholdende og lærerike podcaster fremover.

Hører du på lydbøker eller podcaster?

 

0 Comments

Jakten på lykken

today-happy

Visste du at 20. mars er FNs internasjonale dag for lykke? Jeg var ikke klar over det, før jeg karret meg ut av senga i dag tidlig, og leste det i Facebook-feeden min. Men det fikk meg til å tenke. Er jeg lykkelig?

Svaret er et stort og rungende JA – selv om jeg stadig vekk legger kjepper i hjulene for min egen lykke. Jeg er en av disse som er flink til å fokusere på det jeg ikke har, i stedet for å være takknemlig for det jeg har. Jeg er dessuten helt rå på å være etterpåklok, en egenskap som aldri har ført noe godt med seg. Jeg angrer på ting jeg har gjort, og ting jeg ikke har gjort. Og burde vi ikke hatt et større hus? En bedre bil? For ikke å snakke om egen hytte? Himmel, så deilig det hadde vært å kunne dra på hytta nå som påsken står for tur. Ei hytte som var bare vår. Hvor vi kunne senke skuldrene og bolse rundt, vi fem. Med mindre lottokupongen vår går inn snart, blir det nok ikke hyttekjøp med det første. Men en dag, da! For hytte må vi ha. Eller?

Og sånn holder jeg på. Men jeg vet jo hvor nøkkelen til lykken ligger. Det handler om å leve i nuet. Om å tilbringe tid med dem du er glad i. Om å finne balansen mellom jobb og hjem. Og om de små stundene, som den jeg delte med ei nabodame tidligere denne uka. Vi har barn på samme alder, og har møttes flere ganger i det siste, på foreldremøter og tilstelninger i skole- og fotballregi. Og så har vi snakket om å sette av tid til et ettermiddagsbesøk. Men du vet hvordan det er, ofte blir det bare med praten. Helt til her om dagen da hun sendte en sms etter middag med teksten: «Er du hjemme, og har du te?» Jeg var hjemme, og te har vi alltid! Vi skravlet i vei om smått og stort i et par timer. Ikke hadde jeg shinet huset før hun kom. Og ikke rakk jeg å hoppe ut av joggebuksa og inn i et mer representabelt antrekk. La det noen demper på ettermiddagen? Tvert imot!

Huffameg, nå tror du det har klikket for meg. Men i en hektisk hverdag blir det altfor få ettermiddager som denne. Det tenker jeg kan være klokt å gjøre noe med. Men nå, på selveste FNs internasjonale dag for lykke, skal jeg søke lykken utendørs. Sammen med to andre familier i nabolaget skal vi ut på tur. På skitur. Eller vi snakker om å ta på oss skiene og grynne over marka. Destinasjonen, en stor bakke for aking og skilek, ligger kanskje 100 meter inn i løypa (jeg er helt elendig på å anslå distanse). Der skal vi tenne bål, spise svartgrillede pølser, momse sjokolade, drikke kakao, og løse et verdensproblem eller to mens ungene leker. Og vi er alle enig om at det blir en fin tur! Så det, så!

PS. FNs internasjonale dag for lykke markerer at lykke og velvære er et universelt mål for alle mennesker på jorda, og at dette må tas hensyn til i medlemslandenes nasjonale planer. Deres lykkeindeks viser hvor mange gjennomsnittlige lykkelige leveår innbyggerne i verdens land kan forvente å oppnå, delt på hvor store ressurser landene forbruker.
Les mer om FNs internasjonale dag for lykke her

 

0 Comments

Hjernetrøbbel

Jeg kom altså over en så morsom video i Facebook-feeden min i dag. Om hvordan menns og kvinners hjerner er skrudd sammen. Alle som har hatt en diskusjon med et vesen av det motsatte kjønn, kjenner seg garantert igjen i denne. 

MEN'S Brains and WOMEN'S brains.. Explained Perfectly!

MEN'S Brains and WOMEN'S brains.. Explained Perfectly!(Copyright to : Mark Gungor)

Posted by Dekho Bhopal on 8. mars 2016

 
Her i huset er det ikke fritt for at disse biologiske ulikhetene lager en del utfordringer. Mannebeinet har definitivt en sånn hjerne hvor alt har sin egen boks, og hvor ingen av boksene er i berøring med hverandre. Himmel, så enkelt det må være å ha det sånn! I min hjerne henger alt sammen med alt! Det er derfor ingen diskusjoner handler om bare ett tema, til mannens store frustrasjon. Han mener jeg har en egen evne til å få den minste lille ting til å handle om – ja du vet, ALT! Men jeg kan jo ikke noe for det. Vi kvinner bare er sånn. Det er hjernen vår, den motarbeider enkle løsninger!

Kjenner du deg igjen?

2 Comments

Jeg klarte det!

helg-1200

Akkurat nå spilles Dora-sangen for fulle mugger i hodet mitt. Du vet, sangen fra barne-TV-serien Dora the Explorer. Nei? Ja ja, du har ikke gått glipp av noe. Uansett, Dora har en temasang hvor frasen «Vi klarte det!» gjentas igjen og igjen. Akkurat som jeg gjør nå i hodet mitt. Hva jeg klarte? Å komme meg gjennom fem uker alene hjemme med ungene – uten å miste (all) vett og forstand!

Søndag er det fem uker siden mannen dro i vei i jobbsammenheng. I dag returnerte han. Og takk og pris for det, sier jeg bare. Det har snødd kattunger de siste dagene! Nå tror du sikkert at jeg skal legge ut om snøen som har lavet ned. Det skal jeg også, bare ikke akkurat nå. Jeg går svanger med et eget blogginnlegg om snømåkingens forbannelse. Jeg må bare få det litt på avstand først. Jeg er fortsatt lettere traumatisert.

Andre utfordringer har jeg heldigvis lagt bak meg nå. Håndtaket på blandebatteriet på kjøkkenet for eksempel, som knakk rett av knapt ei uke ut i aleneperioden! Og selvsagt på en fredag. Lørdag satte jeg kursen mot en rørforretning i byen. Du snakker om å være på fremmed territorium! Uansett, den hyggelig fyren bak disken forklarte at jeg slett ikke trengte å investere i nytt batteri. Det holdt med en reservedel. Hurra! Reservedelen hadde de selvsagt ikke på lager. F**n! Først onsdag uka etter fikk jeg ny innsats (som jeg har lært at det heter) i hus. På YouTube fant jeg en genial how to-video fra leverandør FM Mattson. Jeg ilte til verket med stor iver, overbevist om at jeg skulle klare å bytte skiten selv. Men ikke pokker at jeg klarte å skru av mutteren som holdt den gamle innsatsen på plass. Det var bare å en ting å gjøre: sende ut nødmelding til en snill lillebror med fagbrev som rørlegger. Etter seks dager uten vann på kjøkkenet var verden på min side igjen. Helt til neste morgen.

Lykken over en funksjonell kjøkkenkran var kortvarig. Dagen etter hadde yngstejenta utedag på skolen, og på ukeplanen sto det klart og tydelig at de kunne ha akebrett med seg. Siden jeg er en pliktoppfyllende mor som alltid forholder seg til beskjedene på ukeplanen (??!), gikk jeg ut i garasjen for å hente et akebrett til snuppa. Eller jeg gikk ut. Inn i garasjen kom jeg meg ikke. Hvorfor? Den hersens porten gikk jo ikke opp! Jeg prøvde begge portåpnerne, men nothing! Jeg byttet batterier i dem, fortsatt nothing! La oss bare si at det ikke akkurat var god stemning i bilen da vi kjørte i vei – uten akebrett. Jeg fikk røsket med meg et rompeakebrett på trappa til ei venninne litt lenger opp i gata, så 1. klassing kom heldigvis ikke tomhendt til skolen. Om garasjeporten er fikset nå? Eh, ja. Det var bare sikringa…

Nei, nå venter fredagskos med mine fine! Chicken tikka masala står på menyen. Mannen kokkelerer, mens jeg sitter her med beina på bordet og vin i glasset. God helg, fine folk!

0 Comments

Dugnadsånden lenge leve!

shutterstock_tulipaner-1200x628

I kveld har jeg og yngstejenta levert ut 29 tulipanbuketter! Om vi plutselig har startet gartneri? Neida. Fotballaget til eldstejenta har solgt tulipaner før påske de siste årene, for å få inn litt kronasje til lagkassa. Til sommeren skal gjengen til Norway cup, så denne gangen bestemte vi oss for å sette ny rekord i antall solgte buketter. Som sagt, så gjort! Takket være Facebook (jeg elsker Facebook!) er det ikke noe problem å få omsetning på blomsterkvastene. Men, så skal de jo kjøres ut også da.

Jeg var tidsoptimist, og tenkte at det ville ta kanskje tre timer, maks. Det tok fire! Når man skal hit og dit mellom Kvaløya, Tromsøya og fastlandet, da tar det sin tid. Takk og priiis for billig smågodt, sier jeg bare. Så holdt 6-åringen humøret oppe i baksetet. Mor selv i førersetet hadde så klart egen pose, skulle bare mangle! En ung og en gammel blomsterpike har altså kjørt Tromsø rundt mens vi har proppet i oss e-stoffer og grisetarmer og hva det nå er de påstår at smågodt er lagd av. Who cares, det smaker himmelsk! Og som en kollega av meg (eller kunde må jeg vel si, føles som kollega) uttalte tidligere denne uka: så får vi brukt hele dyret. Hear hear!

Siden smågodtet ble akkompagnert av Cola, måtte vi legge inn en pitstop på en bensinstasjon underveis. Ikke for å tanke, men for å kvitte oss med væske. Og for å kjøpe kveldsmat til blomsterpiken i baksetet: pølse med brød! Nei, prisen som årets mor venter nok ikke på meg. I alle fall ikke når det kommer til gode matvaner. Men jeg gjør dugnad, det skal jeg ha! De fem ukene mannen har vært borte har jeg virkelig fått kjørt meg på dugnadsfronten. Vi har hatt flaskeinnsamling på laget til eldste (Norway cup, here we come!), loppemarked for klassen hennes (som betyr innsamling av lopper + selve arrangementet), vi har solgt tulipaner, og så har vi samlet inn premier til ikke mindre enn to lotterier (fotball + klassen). Nå venter loddsalg ganger to. Huhei, hvor det går!

Det eneste kjipe med kveldens blomsterleveranse var været. Værgudene var virkelig ikke på vår side. Det blåste og snødde noe så infernalsk! På et tidspunkt tok jeg meg selv i å klage litt for høylydt, og da kom det bra baksetet: «Gleder du deg til kjæresten din kommer hjem, sånn at han kan kjøre deg rundt omkring?» Haha, frøkna har lagt merke til at vi ikke akkurat er likestilt når det kommer til sjåførgjerningen her i gården. Jeg foretrekker passasjersetet når hele bøtteballetten er på farta sammen.

Klokka viser 23:19 her jeg sitter og skriver. Jeg burde vel strengt tatt prioritert noe annet enn å blogge. Men så var det den bloggutfordringen da. Så da får det bare være at det ser ut som om en bombe har slått ned på kjøkkenet. Rotet er nok her i morgen også, ingen hast. Og da kommer mannen hjem, etter nesten fem uker borte! Mulig jeg bare lar rotet være, og i stedet utarbeider en arbeidsliste jeg kan legge frem til han. Yes, bra plan! Da kan jeg sitte her og nyte roen litt til.

Illustrasjonsfoto: Shutterstock.com

0 Comments

Ondt i magen av å mene

shutterstock_blogger-tankefull

I et anfall av overmot kastet jeg meg over en 30 dagers bloggutfordring nylig. Ett innlegg hver dag i 30 dager. Allerede på dag tre kom jeg på hvorfor det som regel går litt tid mellom hver gang jeg blogger: Det gjør ondt i magen å mene!

Nå skal det sies at jeg slett ikke har opplevd sjikane i løpet av mine år som blogger. Diskusjoner har det selvsagt vært. Det hører med. Men noen ganger koster det å rekke opp hånda, selv i saker som ikke er det minste kontroversielle. Sånn var det i går, da jeg publiserte innlegget om påskeegg-bonanza og hodeløs deling av konkurranser på Facebook. Innlegget ble godt besøkt, og fikk god spredning på Facebook. Så bra da! For er det en ting vi bloggere vil ha, så er det jo lesere. Men etter hvert som Facebook varslet om stadig flere likes fra både kjente og ukjente, vokste klumpen i magen seg større og større.

Hvorfor fikk jeg klump i magen av at mange leste innlegget mitt, spør du kanskje? Jo, for med leserne kom også tvilen. Var innlegget godt nok? Var jeg for slem mot alle som i god tro deler konkurranser på Facebook? Kunne noen finne på å arrestere meg for det faktiske innholdet? Sistnevnte er skrekken. At jeg skal lire av meg noe som er feil! Uenighet er en ting. Men faktafeil? Herreguuud, så flaut!

Heldigvis kommer ikke denne mageondten hver gang jeg publiserer en tekst. Da hadde jeg ikke blogget, for å si det sånn. Det kommer an på dagsformen blant annet. Og tema for innlegget. Svada-innlegg gir meg sjelden særlig hodebry. De er det de er, bare bambus. Innlegg som inviterer til debatt derimot? Jøye meg, de kan altså gi de verste kvaler. All ære til alle som påtar seg politiske verv! Som har som oppgave å ta stilling til viktige saker i samfunnet, for så å fronte meningene sine. Tipper det koster mer enn vi aner.

Illustrasjonsfoto: Shutterstock.com

2 Comments