Kan jeg by på en negerbolle?

Har du sett noe så lite delikat? Sjokoladeboller eller 
drapsvåpen? Umulig å si.

Ok da. Jeg vet at det er alt annet enn politisk korrekt å bruke begrepet «neger» i noen som helst sammenheng. Men jeg lover. Jeg mener ikke noe ondt med det. Det er bare at begrepet i tittelen på dette blogginnlegget er det som best beskriver baksten jeg hadde å by mine gjester denne fine ettermiddagen. I know. Ganske trist egentlig.

Men det hele begynte veldig bra. Vi ventet besøk av et vennepar og deres to herlige gutter på to og fire år. Som den fantastiske (?!) husmora jeg er, bestemte jeg meg for å bake. Man må jo imponere innimellom, ikke sant? Så jeg brettet opp ermene og satte i gang. Nå er jeg en litt ukomplisert (les: lat) husmor da, som gjerne velger de enkleste løsningene. Jeg ser for eksempel ingen grunn til å måle opp mel og kardemomme og sukker og salt når man får kjøpt sånne praktiske ferdigpakker i butikken. Hvor mye er 1/8 teskje kardemomme for eksempel? Skal man ta utgangspunkt i en toppet eller en strøken skje? Umulig å vite. Så jeg går for Møllerens-produktene.

Denne ettermiddagen klinte jeg til med hele to Møllerens-produkter. Boller og sjokoladeboller. Jeg bestemte meg for å slå til ikke bare med vanlige boller, men med skoleboller. Jeg hadde tross alt vaniljesaus i skuffen. Det som gikk meg hus forbi var at jeg ikke hadde melis. Det hadde ikke bensinstasjonen heller, kunne mannen fortelle da han kom tomhendt hjem derfra ti minutter før besøket kom. Heldigvis er jeg ikke rådvill. Jeg hadde en pose med noe glasurmiks i skuffen. Så det ble skoleboller med glasurmiks (som strengt tatt er ment til muffins og kaker, men who cares?) og kokkos.

Og så var det sjokoladebollene da. Grei skuring skulle man tro. Det var bare å ha melblandingen i bollen, tilsette 4,5 dl vann og en eller to pakker gjær. Siden pakken lovet ekstra luftige og fine boller hvis man valgte to pakker gjær gikk jeg for det. Hvordan det har seg at sjokoladebollene ble harde som murstein kan jeg derfor ikke skjønne?! Jeg overdriver ikke. Disse bollene kunne egnet seg som drapsvåpen. Noe gikk veldig veldig galt.

Ikke bare ble sjokoladebollene harde. De lignet ikke grisen! Note to self: når man baker sjokoladeboller, altså hveteboller med sjokoladebiter, må man ikke gasse kjøkkenmaskinen på full rulle. Da knuses nemlig sjokoladebitene i tusen bittebittesmå biter, og alt blir bare møl. Eller sagt på en annen måte: da blir det negerboller! Og de smaker alt annet enn godt. I stedet for ekstra luftige hveteboller med sjokoladebiter kunne jeg derfor servere steinharde negerboller som smakte gugg. Neste gang skal jeg i det minste huske å pensle bollene med egg før steking (det sto jo til og med på pakken!), for å kamuflere det verste.

Men besøket var høflig og trykket i seg de særdeles mislykkede sjokoladebollene. Og det til tross for at jeg selv beklaget meg over hvor fæle de ble. Men så kom 4-åringen med de befriende ord:

«Disse bollene var ikke noe gode», sa han. Og kastet et litt skuffet blikk min vei

Ah. Fine gudsønnen vår! Han tar ikke til takke med hva som helst. Og godt er det. Han kommer til å nå langt her i verden, den gutten!

Ja ja. Sånn går det når amatører skal kline til med bakverk. Men skolebollene ble i alle fall gode. Selv med en litt for tynn glasurmiks i stedet for melis.

9 Comments

Men skavankene mine får du aldri!

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

All ære til kulturjournalist i NRK, Helle Vaagland, som poserte med både valker og cellulitter på Twitter torsdag ettermiddag. Bildet ble plukket opp av tabloidpressen, og i går prydet Vaagland forsiden av landets største avis, VG.

Det Vaagland har gjort er modig. Det har signaleffekt. Og ikke minst skaper det debatt. Norske kjendiskvinner støtter NRK-profilen. Shabana Rehman går så langt som å oppfordre norske kvinner til å legge ut undertøysbilder av seg selv på Twitter. Så da er det bare å vente da. På at den ene norske småbarnsmoren etter den andre skal brette ut både åreknuter, strekkmerker og hengemager på det populære nettstedet.

Vi bloggere burde jo føle oss truffet. Jeg mener, vi er tross alt såpass frigjorte og ekshibisjonistiske (og selvopptatte?) at vi dytter tankene våre over på Gud og hvermann med jevne mellomrom. Da er det vel uproblematisk å legge ut et aldri så lite bilde av skrotten vår bare tildekket av en litt sliten bomullstruse fra H&M og en BH som en gang rommet betydelig mer enn den gjør nå (jeg innbiller meg i alle fall at den gjorde det)?

Men jeg kjenner at det sitter langt inne. Her om dagen leste jeg et eller annet sted at kvinner stresser for mye med å bli kvitt de ekstra kiloene etter en fødsel. Man burde gi seg selv minst et år på å komme seg på plass igjen. Et år? Hallo??! Yngstejenta fyller året om nøyaktig en uke. Og jeg, jeg kjenner at jeg trenger noen måneder ekstra. Et bittelite år holder ikke. Kan vi ikke si halvannet år i det minste?

Jeg har vel for lengst innsett at skrotten min slik den var før tre barnefødseler er tapt. For alltid. Ikke at den var så mye å skryte av i utgangspunktet heller. Men dog. Da hadde jeg i alle fall to legger som var omtrent lik i omkrets. I dag er venstreleggen minst et par centimeter tykkere enn den høyre. Skoshopping er en utfordring, for å si det sånn. Helst skulle jeg hatt en størrelse større på venstrefoten. Men det går jo ikke. Skoindustrien er dårlig tilrettelagt for en «freak like me», for å sitere en kjent sangtittel fra Sugababes.

Så jeg velger å la Shabana Rehmans oppfordring forbigå i stillhet (sett bort fra dette blogginnlegget da). For jeg kjenner at behovet for å blottelegge skavankene mine for all verden er totalt fraværende. En ting er å skape et mentalt bilde av venstreleggen fra helvete, «love handles» som har dukket opp som fra intet, og puppestell som vel strengt tatt har sett bedre dager. En ganske annen er det å avfotografere herligheten (?) og publisere den på Twitter. Der må denne damen sette grensen.

Hvordan er det med deg? Føler du deg kallet av Rehmans oppfordring? Eller er du litt feig, som meg?

12 Comments

Permisjonen er ubønnhørlig over

Illustrasjonsfoto: istockphoto.com

Både permisjon og ferie er over for min del. I morgen venter jobbhverdagen. Jeg har hele tiden tenkt at jeg kommer til å være überklar til å returnere til arbeidslivet etter endt permisjon. Det har jeg vært etter de to tidligere permisjonene. Men akkurat nå kjenner jeg at jeg har like lyst til å begynne å jobbe igjen, som jeg har til egenhending å sage av meg venstrearmen med en sløv og bittelitt rusten kokkekniv.

Det er snodig. For jeg ser frem til å ta fatt på faglige utfordringer igjen. Til å ta del i den voksenkontakten jobben gir. Jeg jobbet jo ti uker i vår, og syns det var helt greit. Det er ikke der problemet ligger. På mange måter kan man kanskje si at jeg gleder meg til å begynne å jobbe igjen. Selvmotsigende? Neeeei… 😉 Problemet er at det sitter langt inne å gi slippe på permisjonen. For det føles så endelig denne gangen. No more foreldrepermisjon på denne damen. Og foreldrepermisjon er jo så koselig! Ikke sant?

Akurat nå husker jeg så klart bare alle de fine stundene i permisjonen. Er det ikke rart hvordan man innimellom forherliger det man ikke lenger har? Når noe er over og savnet kommer, da glemmer man alt det negative dette «noe» innebar. Hmmm, dårlig forklart, jeg ser det. Men altså, man har en tendens til bare å huske det som var bra. For eksempel har jeg for lengst fortrengt alle våkenettene vi hadde i fjor høst. At man som nybakt mor innimellom får tvangstanker om å kaste babyen ut av vinduet er glemt. For all del, jeg har aldri seriøst vurdert å slenge verken den ene eller den andre av babyene mine til måkene. Men når man er våken mellom 2 og 5 natt etter natt får man rare ideer om hvilke alternativer man har for å få det stilt omså bare et lite øyeblikk. Som sagt. Nå husker jeg bare det som var fint. Trilleturene. Kosen. Barsellunsjene. De magiske øyeblikkene. Smilene. Milepælene. Men heldigvis, permisjonen inneholder jo flest trivelige stunder. Stunder jeg kjenner at jeg ikke helt vet om jeg har lyst til å gi slipp på riktig ennå.

Men jeg vet at dette kommer til å gå over. Fort. Heldigvis. Den nye hverdagen kommer til å sette seg før jeg vet ordet av det. Om bare kort tid kommer jeg til å se tilbake på dette innlegget og le. Men først må jeg få jobbhverdagen inn i fingrene igjen. Få bekreftet (eller avkreftet?) at topplokket fremdeles fungerer. Hvem vet. Kanskje har tre heftige runder med lavtliggende ammetåke krevd sitt? Ikke vet jeg.

Og hvis noen lurer: barnehagetilvenninga så langt går bare bra. Snuppa ser ut til å finne seg godt til rette. Mammahjertet gleder seg :-)

5 Comments

Si ja til organdonasjon!

I nyhetsfeeden min på Facebook fikk jeg i dag opp en liten melding fra Stiftelsen organdonasjon. De har lagd flere filmer under tittelen «Min historie», hvor mennesker som har fått livet i gave gjennom organdonasjon forteller om det de har opplevd og den takknemligheten de føler over at noen har tatt aktivt stilling til det å donere bort organene sine den dagen de ikke trenger dem lenger selv. Den ene filmen rørte meg veldig. Den handlet om en liten baby, Martine, som ble livstruende syk da hun var bare tre måneder gammel. Så her sitter jeg, for anledningen ved kjøkkenbordet, med tårer i øynene og gråten i halsen. Jeg tror det er umulig som mor å ikke bli rørt av den historien denne filmen forteller.

Selv går jeg rundt med et donorkort i pengeboka. Mannen min og mamma er begge informert om at den dagen jeg går bort, må de for all del si ja til å donere bort organene mine dersom det er et alternativ. Jeg ser ingen grunn til at jeg skal ta med meg organer som kan redde andre menneskers liv i graven. Mange har den innstillingen. Men ikke alle har husket å gjøre noe med det. Har du husket å fylle ut donorkortet, og å informere dine nærmeste om avgjørelsen din?

Se filmen om Martine nedenfor. Og fyll ut donorkortet allerede i dag.

Her kan du skrive ut donorkort

5 Comments

En ny hverdag venter

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

Høsten er over oss. Ute gulner skogen, mens gradestokken kryper stadig lengre nedover. De lyse sommernettene her nord blir mørkere og mørkere. Inne tenner vi stearinlys, og gleder oss over at gullrekka på NRK igjen skal underholde oss mang en fredagskveld fremover. Det er høst.  

Høsten er en fin tid. Nå skal det sies at sommeren aldri kom til oss her nord i år. Kalenderen viste både juni, juli og august, akkurat som tidligere år. Men sola glimret mer eller mindre med sitt fravær hele veien. Vi hadde noen fine dager. Men noen ordentlige godværsperioder fikk vi aldri. Når vi nå pakker bort sommertøyet til fordel for ullundertøy, luer og votter, er det med en erkjennelse av at både shortser og sommerkjoler fint kunne ha ligget godt nedpakket innerst i boden gjennom alle de tre såkalte sommermånedene.

Men høsten markerer uansett begynnelsen på noe nytt. Det gjør den alltid, ikke minst for de mange småbarnsfamiliene her til lands. Et nytt skoleår venter for skolebarna. Et nytt barnehageår for de minste. For vår lille familie blir det mye nytt denne høsten. For vi flyttet i slutten av juni. Eldstejenta har begynt på en ny skole. Og 5-åringen har byttet barnehage. Vi har riktignok bodd her før. For bare to år siden. Så det meste er kjent for både store og små. Men det kribler litt ekstra i magen likevel.

Akkurat i kveld kribler det ekstra mye. For i morgen blir også yngstejenta barnehagejente. Et helt år er gått siden den lille bylten kom til verden. Det er nesten ikke til å tro. En bekjent av meg, også hun trebarnsmor, forklarte en gang at yngstejenta hennes bare ble født, og vips så var hun skolejente. Det begynner å ane meg hva denne moren snakket om. Med tre småttinger i hus skjer det liksom noe hele tiden. Man får en følelse av at tiden aksellererer. Den rett og slett raser av sted. Litt skremmende, spør du meg.

Men jeg fortviler ikke. Minstejenta er sosial og stort sett i strålende humør. Jeg tror hun kommer til å tilpasse seg barnehagehverdagen på et blunk. Da blir det vel verre for mor selv. Det begynner å demre for meg at siden dette (etter all sannsynlighet) er vårt siste barn (tror det holder med tre, nå er det fullt i bilen), var dette også min siste foreldrepermisjon. Hva skal jeg gjøre nå da? Bare jobbe til jeg stuper? Ingen flere barsellunsjer? Ingen babytreff? Ingenting babyrelatert whatsoever??!

Hmmm, det er nesten så jeg ikke vil ta det helt inn over meg. Kanskje jeg heller skal gå og gjøre noe vettugt. Få tankene over på noe annet. Jeg har en stor kleshaug som venter på å bli strøket. Og så bør jeg vel strengt tatt stryke merkelapper på klærne til minstejenta. Hjelpes??! Minstejenta begynner i barnehagen i morgen?!? Det lar seg visst ikke fortrenge…

4 Comments

Sannhetens øyeblikk

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

Hørt på morgenen i dag: «Mamma, det ser ut som du skal ha en til baby».

Stillhet.

Jeg står sammen med 5-åringen på badet. Pusser tennene hennes. Setter håret hennes opp i en hestehale.

«Så fint hår du har», sa jeg akkurat til henne. Jeg er raus med komplimentene, ser dere. Og hva gjør hun? Jo. Hun ser på mammaen sin. Lar blikket gli over magen. Og slipper bomben.

Ja ja. Det er fra sine egne man skal ha det.

13 Comments

Amming – bare kos eller?

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

Jeg vil gjerne på forhånd be alle menn som måtte finne på å lese denne bloggen om unnskyldning for graden av intimitet i det følgende innlegget. Her blir det snakk om pupper over en lav sko. Og ikke i en erotisk sammenheng. Takler du det ikke er det kanskje best om å du stille og rolig klikker deg strake veien ut av bloggen min igjen. Ikke? Neivel. Men da er det på eget ansvar at du leser videre.

Frps Jan Fredrik Vogt ba nylig småbarnsmor Inga Marte Torkildsen om å rulle inn puppen. Om SVs finanspolitiske talskvinne har tatt oppfordringen til etterretning vites ikke. Undertegnede derimot, hun har stengt kranene. Ammingen er lagt på hylla. Litt vemodig. Men også litt godt.

For amming er ikke bare en dans på roser. Ta nå de første ukene for eksempel. Ukene med blod, svette og tårer. Når man biter tennene sammen og grøsser bare den lille klynker sånn smått i vogga. Må hun virkelig spise nå? Sårene begynner jo akkurat å gro. Man smører, legger på skjell, smører mer, vaser rundt i sitt eget hjem med puppestellet fremme (man må jo lufte sårene, må vite, så er det bare å krysse fingrene for at naboene ikke kaster et blikk inn vinduet akkurat da), pumper, river seg i håret, og det som hører med.

For de fleste av oss går det seg heldigvis til etter en uke eller to. Da venter neste utfordring: Er det nok mat? Med eldstejenta var akkurat det en evig utfordring. Som førstegangsmor var det pyton å erfare at man ikke strakk helt til. For i svangerskapet hører man jo bare om den fantastiske ammingen. Så koselig. Så fordelaktig for ungen. Jadda jadda.

I ren frustrasjon skrev jeg den gang en greie med tittelen «Strabasiøs amming». Artikkelen ble publisert på Kvinneguiden. I stedet for at jeg skal legge i vei om ammingens utfordringer her, kan du jo lese det jeg skrev for godt og vel sju år siden. Gjenbruk kalles det.

Les skribleriene mine om amming hos Kvinneguiden

5 Comments

Tok 4-åringen med på fyllefest

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

I avisa Nordlys de siste dagene har Kort sagt-sidene (debattsidene) inneholdt flere innlegg som kommenterer barns adgang til Døgnvill-festivalen som ble arrangert i helga. Bakgrunnen er historien om en mor som hadde sin 4 år gamle sønn med seg på Ozzy Osbourne-konserten torsdag kveld. Rockekongen gikk på scenen kl. 21.15, som siste artist ut denne kvelden. Spørsmålet mange stiller seg er: Har barn noe på en festival å gjøre så sent på kvelden?

Mitt umiddelbare svar er nei. Jeg kan ikke fatte og begripe at en 4-åring har noe på Ozzy Osbourne-konsert å gjøre en sen, mørk septemberkveld på en utearena i det kalde nord. Døgnvill på kveldstid er ikke noe egnet sted for småttinger. Selv om de fleste drar på Døgnvill for å nyte god livemusikk, prate med venner, drikke noen øl og kose seg, så er det ikke til å stikke under en stol at festivalområdet også preges av fyll. Selv var jeg til stede både fredag og lørdag. Begge kveldene ble jeg vitne til at overstadig berusede personer ble båret ut av folkemengden av enten venner eller av vakter. Er det et greit syn for en 4-åring?

Jeg husker at jeg for to år siden stusset over det samme da jeg sto i dokø. På festivaler som dette vokser som kjent dokøene parallelt med antall øl som selges. Og mens man står der og småtripper med bena i kors prater man gjerne med sidemannen, skråler og ler, banker utålmodig på døra til dem som har vært så heldig å finne seg et avlukke. Ikke noe unormalt eller galt i det. Men er det en scene som egner seg for et barn? Huff, jeg ble helt dårlig av å se den lille gutten som sto der sammen med moren sin og ventet på tur. Ærlig talt, jeg syns jeg ser at jeg skulle tatt med meg 5-åringen på Døgnvill på kveldstid. Hun sier jo ikke fra at hun må på do før det mer eller mindre renner over. Da skal man være en dyktig pedagog for å forklare at «nei, du må pent vente til alle disse trivelige (?) voksne har gjort sitt ærend».

En av skribentene på Kort sagt-sidene fortalte at hun hadde gått bort til moren som hadde 4-åringen sin med seg på Ozzy-konsert og spurt om hun syns dette var et egnet sted for den lille gutten. Svaret var at det hadde ikke hun noe med, og hun skulle bare snaske seg til å holde kjeft. Nice. Men strengt tatt har vi kanskje ikke noe med det? Eller? Hun brøt ikke noen lov på noe vis, denne moren. For festivalen har ikke forbud mot barn på festivalområdet etter et gitt klokkeslett. Kl. 20.00 oppfordrer de foreldre til å ta barn under 12 år med seg hjem. Men er en oppfordring nok?

Syns du det er greit å ha små barn med seg på en festival hvor det nytes alkohol sent på kvelden? Burde arrangøren ha aldersgrense på arrangementet, i alle fall etter et gitt klokkeslett? Eller er det opp til foreldrene å vurdere?

11 Comments

iGoogle – helt enkelt genialt!

Jeg jobber med innhold og prosesser på nett, og liker å tro at jeg ikke er helt på bærtur når det gjelder bruk av digitale verktøy, teknologiske nyvinninger og lignende. Men en ting har gått meg hus forbi: RSS-feeds. Jeg har selvsagt hørt om det. Skjønt at det er kjekt. Men tatt det i bruk selv? Nope. I årevis har jeg levd lykkelig uvitende om de mange fordelene jeg har gått glipp av som RSS-bruker. Jeg har klikket meg inn på den ene bloggen etter den andre på jakt etter nye innlegg. Hatt Facebook som startside. Klint til med både tre og fire klikk for å komme meg inn på familiens Google-kalender. Latterlig.

Men nå har jeg sett lyset. I form av iGoogle. Og jeg spør meg selv: Hvorfor i all verden har jeg ikke oppdaget iGoogle før? Jeg føler at jeg har kastet bort x antall klikk hver eneste dag de siste årene bare fordi jeg ikke har tatt meg selv i nakkeskinnet og tatt dette vidunderverktøyet i bruk. Argh!

Men bedre sent enn aldri, er det noe som heter. Det gjelder også bruken av digitale verktøy. Nå har jeg iGoogle som startside. Der ligger alle bloggene jeg følger. I stedet for å klikke meg innom alle bloggene, får jeg via iGoogle oversikt over de siste innleggene i dem alle. Genialt! I tillegg sjekker jeg de siste oppdateringer på både Facebook, Twitter og Linkedin på iGoogle-siden min. Jeg har værvarslet for Tromsø tilgjengelig. Greit å vite hva man har i vente. Og ikke minst får jeg Google-kalenderen midt i fleisen hver gang jeg går på internett. Der ligger min kalender, gubbens kalender, og en egen familiekalender i skjønn forening. Et must i en travel hverdag.

iGoogle byr på utallige muligheter. Muligheter jeg såvidt har begynt å utforske. Men utforske skal jeg. Og jeg gleder meg. For med iGoogle har min digitale hverdag blitt betydelig enklere og langt mer oversiktlig.

Hvordan organiserer du din digitale tilværelse? Bruker du ørten klikk for å komme deg gjennom alt? Eller har du samlet alt på ett sted med iGoogle eller lignende vidunderverktøy?

9 Comments

Barnefri – egotrip eller investering?

Illustrasjon: iStockphoto.com

Vi har vært på festival i helga, mannen og jeg. Sammen med gode venner. Vi har rocket vilt til de gamle heltene i A-ha,  oppdaget nye helter i amerikanske Band of Horses, smilt gjenkjennende til tonene fra Dr. Alban, og mer eller mindre sprengt trommehinnene til larmen fra Prodigy. Det har vært barnefri helg her i heimen.

Ifølge en artikkel i siste utgave av «Foreldre og barn», er det viktig å pleie parforholdet også etter at man har fått barn. Man bør unne seg litt barnefri innimellom. Å pleie forholdet er til barnets beste og faktisk ren barneoppdragelse, skriver redaktør Tjodunn Dyrnes i lederen. En selvfølge, spør du meg. Men ikke like enkelt for alle, har jeg skjønt. For mange sliter med dårlig samvittighet når de overlater arvingene til andre, enten det er snakk om en kjærlig bestemor, en omsorgsfull onkel eller tante, eller andre voksenpersoner i nærmeste omgangskrets. Så da lar de heller være.

Nå skal det sies at vi er priviligerte som har familie som stiller opp. Helt fra de var ganske små har snuppene vært både titt og ofte på overnatting hos besteforeldrene sine. Ikke fordi jeg og mannen nødvendigvis har noe spesielt på plakaten. Noen ganger drar de bare fordi de har lyst. Og fordi besteforeldrene inviterer. Luksus. For alle parter. Jeg og gubben nyter godt av litt egotid her hjemme. Ungene får masse oppmerksomhet hjemme hos besteforeldrene. Og besteforeldrene får utviklet egne relasjoner til barnebarna, uten at vi som foreldre skal blande oss hele tiden. En vinn-vinn-situasjon, etter min mening.

På de mange mammaforumene på nett diskuteres det heftig hvor gamle ungene bør være når de overnatter borte for første gang. Det finnes ingen fasit. Man må rett og slett selv kjenne på hva som er riktig for seg og sine barn. Jeg har tydeligvis gullfiskhukommelse, for jeg klarer ikke å huske hvor gammel eldstejenta var da hun overnattet borte for første gang. Men med mellomstejenta husker jeg det godt. Da hun var bare seks måneder gammel gjestet nemlig U2 Norge. Etter å ha vurdert frem og tilbake bestemte jeg og min bedre halvdel oss for å dra på konsert på Valle Hovin i Oslo, noe som innebar én overnatting. Jeg ammet fortsatt snuppa, og reiste med én manuell og én elektrisk pumpe i bagasjen. Jeg hadde nemlig lært. For en måned tidligere overvar jeg Nelson Mandelas besøk i Tromsø med tidenes verste melkespreng. Aldri mer, tenkte jeg da. Men med utstyret i orden gikk det så meget bedre. Svigermor ga snuppa melk på flaske. Jeg fikk tømt lagrene. No trouble.

Men det som var no trouble for min del, er vanskelig for andre. For mange er det uhørt å være borte fra en så liten baby over natta. Enkelte går så langt som å kalle det egoistisk. Det er nesten så jeg ikke tør å fortelle at yngstejenta bare var fire måneder gammel da hun overnattet hos mamma for første gang. Men bare nesten. For jeg er trygg på de valgene vi har gjort. For oss er det både naturlig og trygt at ungene har flere voksenpersoner å støtte seg til. Samtidig tror jeg det er bra for de små å se at foreldrene unner seg litt kjærestetid. Ifølge «Foreldre og barn» viser nyere forskning at hvordan foreldrene har det sammen er en av de viktigste faktorene som påvirker hvordan barn har det, og hvordan det vil gå med dem. Når de ser at foreldrene kan være kjærester og ta vare på hverandre, lærer de mye om hvordan de som voksne kan være mot sine kjærester. Hear hear, sier bare jeg. Barnefri er en investering i familien, både på kort og lang sikt.

Hva syns du? Er barnefri en ren egotrip for selvsentrerte foreldre? Eller kan det være snakk om en vinn-vinn-situasjon, slik jeg mener?

4 Comments