Trenger vi fedrekvoten?

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

Tidligere i dag svarte likestillings- og diskrimineringsombud Sunniva Ørstavik på spørsmål om fedrekvoten i Aftenpostens nettprat. Damen svarte godt for seg, på både saklige og ikke fullt så saklige spørsmål.

Foreldrepermisjon og særlig fedrekvoten engasjerer norske småbarnsforeldre. Sjelden går diskusjonen så livlig på ulike graviditets- og mammaforum som når nettopp dette temaet er oppe til debatt. Når regjeringen foreslår å øremerke stadig flere av permisjonsukene til far, slik tilfellet er nå, går det gjerne ekstra hett for seg.

Også i bloggverdenen er fedrekvoten et tema som engasjerer. Det fikk den erfarne mammabloggeren Mammadamen kjenne på kroppen, da hun for noen uker siden inviterte til meningsutveksling om blant annet fedrekvoten på bloggen sin. Barne-, likestillings- og inkluderingsminister (puh, lang tittel) Audun Lysbakken fikk så ørene flagret da han i bloggen sin annonserte gladnyheten om at regjeringen fra 1. juli neste år utvider fedrekvoten fra 10 til 12 uker.

Hvorfor det enorme engasjementet for nettopp denne saken? Hva er det som får normalt balanserte og sindige småbarnsmødre til å gå av skaftet så snart ordene «fedrekvote» og «utvidet» nevnes i ett og samme åndedrag? Jeg tror det handler om nærhet. Dette spørsmålet trenger inn i hverdagen til folk. Lengden på fedrekvoten får direkte konsekvenser for et stort antall norske småbarnsfamilier. Mange steiler. De vil bestemme selv, og skriker opp om det de definerer som statlig inngripen i privatlivet.

Ifølge Barne-, likestillings- og diskrimineringsdepartementet benyttet bare 2-3 prosent av norske fedre seg av retten til å ta ut deler av foreldrepermisjonen på begynnelsen av 1990-tallet. Tallet har økt gradvis etter innføringen av 4 ukers fedrekvote i 1993. I 2005 valgte 91 prosent av fedrene som hadde rett til fedrekvote å ta ut sin del av foreldrepermisjonen. Statistikken viser videre at fedres uttak i stor grad følger lengden på fedrekvoten. I dag er det nemlig langt flere fedre som tar ut 6 ukers permisjon enn tilfellet var da fedrekvoten var på 4 uker. Så vil statistikken for 2011 vise hvilken effekt økningen fra 6 til 10 ukers fedrekvote har hatt.

Gitt tallene ovenfor kan jeg ikke fatte og begripe at Frp og Høyre foreslår å fjerne fedrekvoten i sin helhet. Norske småbarnsfamilier må få velge selv, hevder de. Javel? Tanken er god. Men hva blir konsekvensen?

Norske par er forhåpentligvis mer likestilte i dag enn på begynnelsen av 90-tallet. Likevel er jeg overbevist om at hvis høyresiden får det som de vil, vil vi se en dramatisk reduksjon i antall fedre som tar ut deler av foreldrepermisjonen. Det skjedde i Danmark, der fedrekvoten ble fjernet i 2001. Resultatet er at kun 25 prosent av fedrene tar ut permisjon, og da bare 7,5 prosent av det de kan ta ut. Likevel sier 49 prosent av den danske befolkning i en undersøkelse fra 2009 at de mener foreldre bør ta ut like mye permisjon. Det er med andre ord langt mellom teori og praksis. Er dette virkelig noe vi ønsker oss her til lands? 

På tampen av 2008 publiserte NAV en undersøkelse som viser at selv om 3 av 4 foreldrepar sier at de i fellesskap kom frem til hvordan permisjonen skulle fordeles, svarte likevel 53 prosent av fedrene at de kunne tenke seg lengre permisjon. Undersøkelsen sier ikke noe om årsaken til at fedrene tar ut mindre permisjon enn de ønsker seg. Men det aner meg at det ikke er bare enkelt å stå imot argumentasjon av typen «det er jeg som har gått gravid», «det er jeg som ammer». I tillegg skal man kjempe mot fossile arbeidsgivere som selv i 2010 går rundt og innbiller seg at mens kvinner fint kan være borte fra jobben sin i et år eller tre, så er det ensbetydende med konkurs og det som verre er hvis en mann ympter frempå om at han kunne tenke seg å være hjemme med barnet sitt i et par måneder. Fedrekvoten har derfor to funksjoner:

1. den skal sikre menns rett til å ta ut deler av foreldrepermisjonen
2. den skal bidra til å styrke kvinners posisjon i arbeidslivet

Når det gjelder sistnevnte kom jeg over en interessant artikkel i Klassekampen nå nylig. Artikkelen viser til en svensk studie som ble publisert av det statlige Instituttet for arbetsmarknadspolitisk utvärdering i april i år. Den svenske forskeren Elly-Ann Johanson har sett nærmere på den lønnsmessige betydningen av at far tar ut deler av permisjonen. Hun fant at i de familiene der far hadde tatt ut 60 istedenfor 30 dagers permisjon, økte mors fremtidige inntekt med nærmere 7 prosent. Ifølge tidligere nevnte Lysbakken (etternavnet er jo sååå mye enklere enn tittelen) viser dette at økt fedrekvote kanskje er det viktigste enkelttiltaket for å komme nærmere målet om likelønn.

Jøss. Som jeg rabler i vei. Kudos til deg hvis du fortsatt henger med.

Før jeg runder av skal jeg svare på spørsmålet jeg stiller i tittelen på dette blogginnlegget. Ja, vi trenger så absolutt fedrekvoten. Det vil få store og uheldige konsekvenser for begge kjønn dersom fedrekvoten fjernes. Hvor lang den skal være er et annet spørsmål. 6 uker er for lite, syns jeg. For med 6 uker slipper ikke far til alene. Da tar mor gjerne ut ferie for å være hjemme sammen med far og den lille. Men er 10 uker kanskje nok? Eller bør målet være 14, slik regjeringen skisserer? Jeg er usikker.

Hva er dine tanker rundt dette temaet? Ønsker du fedrekvoten dit pepperen gror? Eller er du positiv til ordningen, sånn som meg?

14 Comments

En 5-åring opponerer

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

Det var en helt vanlig ettermiddag i heimen. Middagen var inntatt. Alle var mette og fornøyde. Idyllen hersket. Trodde vi. Helt til 5-åringen la hodet lett på skakke. Tittet opp på pappaen sin med det mest uskyldige blikket du kan tenke deg. Og så sa hun:

«Pappa, jeg heier på Chelsea».

Sånt blir det bråk av.

Her i gården er det bare ett lag som gjelder. Sier mannen. Eller nei, to lag, hvis vi tar med den norske serien. Tre hvis vi teller storesøsters lag i miniputteserien. Men i engelsk serie (som er den O Store Serien, har jeg lært) er det altså bare ett lag, og det er Manchester United. Eller United som de sier, de som har greie på ting. United holder, for «there´s only one United». Og den som mener noe annet er opplagt ikke den skarpeste kniven i skuffen.

Eldstejenta er korrekt indoktrinert. Hun ville gått gjennom ild og vann for United. Hun sover i United sengetøysett om natta, har United bokomslag på skolebøkene sine, United-penal, og bærer sin originale United-drakt med stolthet.

Lenge har 5-åringens fotballinteresse vært minimal. De få gangene hun har brydd seg overhodet har hun gladelig støtte pappaen og storesøsterens United-engasjement. Men nå har pipa fått en annen lyd. Ingen skal få fortelle henne hvilket lag hun skal heie på! Det hjelper ikke at faren truer med å frata henne boretten i familiens tomannsbolig. Jenta står på sitt. Hun heier på Chelsea.

Selv forholder jeg meg ganske rolig til det hele. Engelsk fotball bryr meg egentlig midt oppi der du vet. Eller det vil si, når det er kamp foretrekker jeg at United går av banen med tre poeng. Det er så mye triveligere i heimen når de vinner. Dessuten er undertegnede den eneste i husholdningen som har vært på Old Trafford og sett United i aksjon. Hvordan har det seg? Jeg var på studiereise i Nord-England i min ungdom, og av en eller annen grunn fant jeg og noen studievenninner på at vi skulle dra på lørdagstur til Manchester. Ingen dårlig idé,  for byen viste seg å være et shoppingmekka av ypperste klasse. Og når vi først var der var det liksom naturlig å ta turen opp til stadion, siden det var kampdag og greier. Så vi kjøpte billetter på svartebørsen (sa jeg det høyt??!) og dro i vei. Gøy hadde vi det og alt. Selv om jeg må innrømme at det mest tilfredsstillende var å ringe hjem til kjæresten (ja, han jeg er gift med i dag) og til broren min, som også er svoren United-fan, og fortelle hvor jeg hadde vært. Noen ganger må man bare gni det inn.

Tilbake til nåtiden. Det skal bli spennende å følge utviklingen videre. 8-åringen og 5-åringen deler rom. Enn så lenge har 5-åringen akseptert innslag av United-greier i inventaret. For eksempel gulvmatte og rullegardiner. Nå får vi se om det blir Chelsea-greier også. Det aner meg at så ikke blir tilfelle. I så fall frykter jeg at mannen melder flytting. Vel. Jeg syns han skal forholde seg rolig, og heller takke de høyere makter for at jenta ikke heier på Liverpool. Det skulle tatt seg ut!

13 Comments

Høyre- eller venstrehjernedominert? Test deg selv!

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

Elisabeth, som skriver bloggen Innerst i veien, skrev et innlegg om stirring og snurring her om dagen. I innlegget viser hun til SilvaMetodens test for å avdekke om du er høyre- eller venstrehjernedominert. Jeg lot meg fascinere.

Testen er enkel. Man skal rett og slett se på en dame som snurrer. Spørsmålet er: hvilken vei snurrer hun? For det er det som er så fascinerende. Noen ser en dame som snurrer med klokken. Andre derimot ser en dame som uten tvil snurrer mot klokken. En tredje gruppe klarer ikke helt å bestemme seg for om hun snurrer med eller mot klokken. De blir nemlig kjent med et litt lunefult kvinnemenneske. Noen ganger snurrer hun mot høyre. Andre ganger mot venstre.

Nysgjerrig?

Prøv selv på nettsidene til SilvaMetoden

Ser du en dame som snurrer med klokken, altså mot høyre? Da er du høyrehjernedominert. Høyrehjernedominerte personer er kreative og intuitive. De er drømmere, og velger seg yrker som kunstnere, entreprenører, håndverkere og selgere.

Ser du derimot en dame som snurrer mot klokken, altså mot venstre? Da er du venstrehjernedominert. Det er blant disse vi finner de logiske og analytiske blant oss. De som blir regnskapsførere, revisorer, advokater og forskere når de blir store.

Hvilken vei tror du «min» dame snurret? Vel. Hun snurret ikke begge veier. Jeg har stirret på henne i det uendelige. Og hvor lenge jeg enn glor, så snurrer hun bare mot høyre. Med klokken. Jeg er med andre ord høyrehjernedominert. En drømmer.

Når jeg leser beskrivelsen av høyrehjernedominerte personer på SilvaMetodens nettsider kjenner jeg meg igjen. I alle fall til en viss grad. Må jeg da bare innse at evnen til logisk og analytisk tenking er totalt fraværende hos undertegnede? Er det derfor jeg ble tom i blikket da foreleseren på dagens studiesamling snakket om aktivitetsbasert kostnadskalkulasjon som om det var Guds gave til menneskeheten? Jøss. Det lover ikke godt.

Jeg trøster meg med at jeg tross alt kjenner meg litt igjen i beskrivelsen av venstrehjernedominerte personer også. Jeg vil for eksempel påstå at jeg har fokus på det jeg holder på med, og at jeg er opptatt av detaljer. I alle fall i gitte sammenhenger. At jeg i tillegg kan planlegge neste blogginnlegg samtidig som jeg rører i middagsgrytene med den ene hånden og snakker i telefonen med den andre (ja altså, jeg snakker jo ikke med hånden, jeg holder telefonen i den), det får så være. Det betyr vel bare at jeg har evner som spriker litt i alle retninger. Men hvorfor snurrer den hersens damen da bare mot høyre? Kan hun ikke ta seg bare en liten svippom mot venstre? Er det så vanskelig da? Argh!

Hvilken vei snurrer «din» dame? Med eller mot klokken? Og skal vi i det hele tatt ha noen tiltro til disse greiene? Hvis ikke, hvorfor ser ulike personer at damen snurrer forskjellige veier? Jeg blir ikke klok på dette, jeg.

8 Comments

Bloggere og Facebook-konkurranser: har du lest retningslinjene?

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

Etter at jeg entret bloggesfæren har jeg blitt oppmerksom på at også bloggere bruker Facebook for alt det er verdt. Mange bloggere har egne Facebook-sider for bloggen sin, og velger på den måten å skille bloggprofilen fra sin private Facebook-profil. Sikkert en god ide etterhvert som bloggen begynner å få mange faste lesere.

Å opprette en egen Facebook-side for bloggen er selvsagt helt uproblematisk. Men blogger, beware. I det øyeblikk du bestemmer deg for å gjennomføre en konkurranse på nettopp Facebook, må du forholde deg ikke bare til Statement of Rights and Responsibilities (som du klikket «ja» til å ha både lest og forstått da du opprettet Facebook-kontoen din), men også til Facebook Promotions Guidelines. Og tro meg. Sistnevnte retningslinjer er kronglete. For å oppsummere: mer eller mindre alt du trodde var lov, er i realiteten å anse som regelbrudd.

Du trodde kanskje det var greit å be leserne dine klikke seg inn på Facebook-siden din og legge igjen en kommentar på veggen som del av en konkurranse? Feil. Trodde du at du kunne be dem skrive en kommentar til en av statusoppdateringene dine som del av en konkurranse? Feil. Tagge et bilde? No can do. Punkt 4.2 i Facebook Promotions Guidelines lyder som følger:

In the rules of the promotion, or otherwise, you will not condition entry to the promotion upon taking any action on Facebook, for example, updating a status, posting on a profile or Page, or uploading a photo. You may, however, condition entry to the promotion upon becoming a fan of a Page.

Du kan altså ikke be brukerne gjøre noe som helst på Facebook for å bli med i konkurransen. Her må du snu på opplegget. Du kan nemlig bruke Facebook-siden din til å markedsføre en konkurranse som administreres i sin helhet utenfor Facebook, for eksempel på bloggen. Ingen dårlig idé egentlig, for på den måten driver du trafikk fra Facebook til bloggen. Merk at du heller ikke kan annonsere vinnerne av en konkurranse på Facebook. I retningslinjene presiseres  følgende:

You cannot: Notify winners through Facebook, such as through Facebook messages, chat, or posts on profiles or Pages.

Men dette er jo ting vi ser stadig vekk på Facebook, tenker du sikkert nå? Ja. Det stemmer. Jeg får konkurranser av denne typen opp i min nyhetsfeed flere ganger i uken. Som regel er det små og mellomstore aktører som går i konkurransefellen på Facebook. De ber oss om å skrive på veggen deres, kommentere en statusoppdatering, tagge et bilde, eller invitere alle vennene våre for å bli med i trekningen av både det ene og det andre så snart de når x antall tilhengere. Ikke lov, ikke lov, ikke lov og ikke lov.

«Verv og vinn»-konkurransene møter vi ofte i bloggesfæren. Bloggere skriver innlegg hvor de ber leserne om å bli tilhenger av (eller det heter jo ikke tilhenger lenger, det heter å like) en eller annen side, for dersom siden får x antall tilhengere innen klokken sånn og sånn trekker sidens opphavsperson en gave av et eller annet slag blant alle som liker siden. I Facebook Promotions Guidelines står følgende:

You cannot: Administer a promotion that users automatically enter by becoming a fan of your Page.

Å gi en gave til tilhenger nr. 100 for eksempel er med andre ord et brudd på retningslinjene. Vedkommende blir nemlig med i konkurransen (hvis det i det hele tatt kan kalles en konkurranse) utelukkende ved å like siden. Konkurranser må avholdes utenfor Facebook, og brukerne må aktivt ta standpunkt til om de ønsker å være med i konkurransen eller ikke. Her er Facebook-reglene ganske klare. I tillegg til ovennevnte sier punkt 2.3 følgende om tilfeldig trekning:

You may not publicize or administer a promotion on Facebook if the promotion, if a sweepstakes, is open to individuals residing in Belgium, Norway, Sweden, or India.

En «sweepstakes» er en konkurranse der vinneren/vinnerne trekkes tilfeldig. Selv om norsk markedsføringslov ble endret blant annet på dette punktet 1. juni 2009 (tilfeldig trekning er nå godtatt så lenge deltakelse i konkurransen ikke forutsetter kjøp) forbyr altså Facebook tilfeldig trekning i sin helhet for konkurranser som avholdes mot norske forbrukere.

Nå tenker du kanskje at ok, dette er greit. Men hva med alle de store aktørene som arrangerer konkurranser i egne tredjepartsapplikasjoner på Facebook? Er det greit da? I Statement of Rights and Responsibilities står følgende (punkt 3.9):

You will not offer any contest, giveaway, or sweepstakes («promotion») on Facebook without our prior written consent. If we consent, you take full responsibility for the promotion, and will follow our Promotions Guidelines and all applicable laws.

Strider dette så imot alt jeg har nevnt ovenfor? Kan man ikke gjøre noe som helst uten skriftlig tillatelse fra Facebook? Fortvil ikke. Dette gjelder i de tilfellene der konkurransen avholdes på Facebook, altså ikke utenfor. Punkt 4 i Facebook Promotions Guidelines innledes som følger:

You do not need our prior written approval if you are publicizing a promotion that is administered completely off of Facebook.

Skriftlig tillatelse gjelder altså i de tilfellene hvor konkurransen kjøres på Facebook-plattformen. Aktører som velger denne løsningen må forholde seg til seksjon 3 i Promotions Guidelines, som inneholder klare retningslinjer for hvordan applikasjonen skal utvikles, hvor på Facebook den kan plasseres og så videre. Men for all del. Dette er ikke noe som treffer oss bloggere. For å få skriftlig tillatelse til konkurranser av denne typen må virksomheten ha en egen account manager hos Facebook. For å bli tildelt en slik kontaktperson må bedriften ha annonsert for nærmere 10 000 dollar på Facebook. Ikke akkurat annonsebudsjettet til en gjennomsnittlig norsk mammablogger.

Puh. Dette ble langt. Men som jeg sa innledningsvis, retningslinjene er kronglete. Det er om å gjøre å stokke kortene riktig. Og å tolke. Dette er min tolkning. Si for all del fra dersom du er uenig.

Men er det så farlig da, spør du kanskje deg selv nå? Alle gjør det jo? Vel. I den senere tid har vi sett eksempler på at norske sider uten forvarsel er blitt slettet med alle sine tilhengere på grunn av brudd på Facebook Promotions Guidelines. Lille Vinkel Sko opplevde dette, noe du kan lese om i blogginnlegget deres, Facebook-dramatikk, en påskegrøsser. Der kan du også lese noe av begrunnelsen til at siden, som hadde over 20 000 tilhengere, ble slettet.

Syns du dette er vanskelig? Men også interessant og nytttig? Da anbefaler jeg deg å ta en titt på bloggen «Beate tenker høyt». I innlegget Facebook og konkurranser – ja, du bryter sannsynligvis retningslinjene skriver Beate Sørum godt og opplysende om temaet konkurranser på Facebook. I kommentarene til innlegget finner du også en god diskusjon til temaet. Der forteller blant annet Marte Klouman fra Lille Vinkel Sko mer om sin erfaring fra den gang siden deres ble slettet fra Facebook.

7 Comments

Et nytt og bedre liv. På mandag kanskje?

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

Nå er det offisielt. I morgen starter jeg et nytt og bedre liv. Et liv preget av treningsiver og treningsglede. Grønnsaker og kylling. Jeg skal bli en sånn irriterende dame som kaster oppgitte blikk bort på kollegaene mine når de unner seg en kjeks eller en twist til kaffen. En som ivrig forteller om både zumba og core og step og jeg vet ikke hva. Om joggeturer og fjellturer og skiturer og lange doturer. Nei vent. Stryk sistnevnte. Jeg lot meg rive med av språklige finesser. Men altså, ingenting skal stoppe meg. Omså jeg må jogge med en unge på ryggen, en i vogna og en under armen. Jogge skal jeg! Når? På mandag. Tror jeg.

Takket være reklamefilmen for VG Helg har uttrykket «til helga kanskje» gått som en farsott blant oss nordmenn den senere tid. Når det gjelder treningsvaner og kosthold utsetter jeg for min del alltid alt til mandag. For alle vet jo at det er håpløst å skulle leve sunt i helgene. Er det i det hele tatt mulig å komme seg gjennom fredagskvelden uten å sette til livs en stor Stratos? Jeg er dessuten sikker på at man omkommer av dehydrering hvis man i det hele tatt prøver å se gullrekka på TV uten samtidig å nyte minst tre store glass Cola. Ordentlig Cola altså. Ikke noe light eller zero eller annet tull. Vi snakker ordentlig Coca Cola med uante mengder sukker. Stratos og Cola. Og gullrekka. Da er det fredag her i huset.

Så helga utgår. Skal man starte et nytt og bedre liv kan det ikke skje verken på fredag, lørdag eller søndag. For på lørdag er det jo lørdagsgodt. Og søndagen spiser man rester. Uante mengder rester. Av både god mat, søt sjokolade og ungenes e-stoffinfiserte godteriposer.

Men helga er ikke alene om å være et uegnet tidspunkt for når man legger om både aktivitetsnivå og kosthold. For alle vet jo at det ikke er noen vits i å starte et nytt og bedre liv på en helt vanlig onsdag liksom. Onsdag er jo midt i. Mandag derimot markerer starten på en ny uke. Perfekt for en stakkars sjel som ønsker en ny start. Så jeg går på med friskt mot. Hver mandag. Og så sprekker jeg. Hver tirsdag. For på tirsdag ramler jeg alltid over enten kjeks eller twist eller sjokolade. Fristelsen blir for stor. Og så spiser jeg. Rettelse: fråtser jeg. Og sprekker man på tirsdag er det jo ingen vits i å ta seg inn igjen på onsdag. For onsdag er jo midt i. Det har jeg jo allerede sagt. Så da må man vente til neste mandag før man prøver på nytt. Og enn så lenge kan man jo bare bryte i seg alt av søtsaker butikkene har å by på. For uka er jo ødelagt uansett. Ikke sant?

Og når det gjelder trening? Det utgår. For det blir jo fryktelig tungt å dra på zumba en helt vanlig torsdag ettermiddag, når man unnet seg både kjeks og sjokolade til ettermiddagskaffen på jobb. Nei. Da er det bedre å vente. Til mandag. Kanskje.

12 Comments

Flere iGoogle-tips: kombiner med Google Reader

For noen uker siden skrev jeg om iGoogles fortreffelighet, og om hvordan undertegnede har fått en ny og bedre netthverdag etter at iGoogle og RSS-feeds ble tatt i bruk. Jeg er fortsatt iGoogle-frelst. Og nå enda mer enn før. For nå har jeg skjønt hvordan jeg kan kombinere iGoogle med enda et Google-verktøy: Google Reader.

Sist jeg skrev om iGoogle kom det opp et spørsmål i kommentarfeltet om dette med blogg-feedene. Spørsmålet gikk på om det ikke var mulig å samle alle bloggene i ett felt, i stedet for å ha et eget felt per blogg. Vel. Det lar seg selvsagt gjøre. Og nå har jeg funnet ut hvordan.

Man tager altså en stykk Google-konto. Logg på, og snask deg inn på Google Reader. Der sletter du alt mølet som ligger inne default, før du legger opp abonnementer på de bloggene (entuelt andre feeder) du ønsker å følge. Abonnementene legger du enkelt opp ved å klikke på knappen «Legg til abonnement» like under Google Reader-logoen øverst til venstre. Legg inn url-en til den aktuelle bloggen. Gjenta.

Når du har lagt opp alle abonnementene dine (det blir fort noen, gitt) er det om å gjøre å komme deg tilbake til iGoogle i en faderlig fart. Der klikker du på «Legg til ting», søker deg frem til modulen Google Reader og legger den til. Og voila, så har du en enkel og oversiktlig boks hvor du får opp nye artikler fra alle bloggene du følger. Når du klikker deg inn på en artikkel får du den opp i et enkelt format. Ønsker du å kommentere klikker du deg videre inn på selve bloggen. De artiklene du har lest markeres med dus grå lenkefarge. Ubesøkte artikler er blå. Du kan velge å markere alle som leste. Veldig enkelt. Veldig oversiktlig. Anbefales!

Slik ser min Google Reader-modul ut i iGoogle akkurat nå. 
Noen artikler har jeg lest, andre har jeg til gode å kose meg med.

PS. Jeg syns det er på sin plass å gjøre oppmerksom på at undertegnede på ingen måte er kjøpt og betalt av Google (I wish!!). Jeg ser at jeg har skrytt flere av Google-løsningene opp i skyene i denne bloggen. iGoogle, Google Kalender og nå Google Reader. Men Google er ikke store uten grunn. De vet hva de holder på med. De lager gode verktøy. Og jeg er ikke vanskeligere enn at jeg takker og bukker for at noen mekker verktøy som fungerer som de skal. Og når noe fungerer deler jeg gjerne erfaringen min med omverdenen. Så enkelt er det!

12 Comments

Hvem er du på Facebook?

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

I siste utgave av KK setter redaksjonen søkelys på kvinners tilstedeværelse i sosiale medier, og da særlig på Facebook. Rådgiver i personlig branding, Julia Lahme (33), kritiserer oss kvinner for å være «fjollete nussetyper», som utelukkende forteller om muffinsene vi har bakt, om de søte barna våre, om mannen som får hjertet vårt til å smelte og så videre og så videre. Vi er regelrett redde for å flagge meninger og å vise kanter.

Føler jeg meg truffet? Nja. Litt kanskje. En kjapp gjennomgang av mine siste Facebook-oppdateringer er ikke direkte oppløftende. Der finner jeg en sarkastisk melding om køkjøring med full blære, jeg prøver å finne hybel til broderen, jeg skriver om barnehagetilvenninga og om feiring av 1-årsdag. Og ikke minst peprer jeg Facebook-vennene mine med koblinger til småironiske blogginnlegg. Det lyser ikke akkurat politisk engasjement av undertegnedes Facebook-profil.

Samtidig vet jeg med sikkerhet at jeg har flagget meninger, både i det virkelige liv og på Facebook. Selv om jeg ikke er mer enn gjennomsnittlig politisk engasjert, syns jeg det er både spennende og givende å diskutere. Å høre motpartens argumenter, og å prøve å se ting fra to sider. Og ikke minst, å være riv, ruskende uenig i deler av det motparten har å komme med.

Barne- og familiepolitikk engasjerer meg. Jeg heier på full barnehagedekning (også for barn født etter 1. september), syns det er riktig og viktig med økt fedrekvote, og klarer ikke å se at kontantstøtten har så mye for seg. Jeg er opptatt av homofile og lesbiskes rettigheter, og gleder meg over den nye ekteskapsloven. I voksen alder har jeg takket farvel til barnetroen min, og håper vi i dette landet i en ikke så altfor fjern fremtid følger svenskene og avvikler ordningen med statskirke. Dette er meninger jeg har flagget på Facebook, og som jeg ser frem til å skrive mer om i bloggen etterhvert.

I KK-artikkelen opererer de med syv ulike Facebook-typer:

  • Kikkeren: har ikke profilbilde, surfer bare rundt og kikker på andre
  • Spilleren: bombaderer vennene sine med oppdateringer fra Farmville og Mafia Wars
  • Hyperbrukeren: skriver om alt, hele tiden, og syns det er veldig viktig å fortelle alle på Facebook at «nå går jeg og legger meg¨
  • Bridget Jones-brukeren: underholder med sarkastiske og småkomiske oppdateringer fra hverdagen
  • Supermammaen: bombaderer vennenes nyhetsfeed med babybilder, ferieminner og siste oppdatering på bakefronten
  • Den aktuelle: oppfatter seg selv som den eneste som har greie på film og musikk i venneflokken
  • «Se-meg-jeg-burde-vært-Carrie»-brukeren: elsker å tapetsere profilen sin med bilder fra venninnevorspiel og shoppingkupp

Av disse er det noen jeg definitivt ikke er. Jeg er ikke en kikker (hallo, jeg blogger, jeg tør da vel for svarte å by på meg selv på Facebook!!), spiller ikke (og er rask til å skjule alle de irrelevante spilloppdateringene som stadig vekk ramler inn fra høyre og venstre), og plager ingen med vorspielbilder (når var jeg sist på vorspiel?) eller shoppingkupp (jeg er trebarnsmor, jeg shopper til ungene, ikke til meg selv). Jeg er vel en fin miks av Bridget Jones og supermammaen, tror jeg. Og kanskje innimellom litt hyper. Så får jeg jobbe litt med det politiske engasjementet Julia Lahme etterlyser.

Hvem er du på Facebook? Er du bare søt og nusselig? Eller hender det at du kliner til med et politisk engasjement uten sidestykke?

8 Comments

Ny søndagsrutine: Google Kalender og ukeplanlegger

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

Vår nye hverdag stiller større krav til planlegging enn det vi har vært vant til det siste året. Vi er nå fem personer som skal hver til vårt om morgenen. Jeg og gubbelure skal på jobb, 8-åringen skal på skolen, og 5- og 1-åringen skal i barnehagen. Det er mange kropper som skal kles på. Mange som skal ha med seg både håndvesker og mobiler og sekker og skifteklær før de stormer ut døra om morgenen. Hvem skal ha matpakke med? Og er det turdag kanskje?

Det sier seg selv at vi må ta grep. Vi må planlegge hver eneste uke. Hver eneste dag. Vi kan ikke ordne med alt i siste liten. Det har vi prøvd. Og for å si det sånn, det fungerer fryktelig dårlig.

Det er her kalenderne kommer inn. Vi har for lengst innsett at vi ikke kan stole på vår gode hukommelse. Den eksisterer nemlig rett og slett ikke. Vi må notere ned alt. Både stort og smått.

Siden vi lever i en digital verden, setter vi første og fremst vår lit til digitale verktøy. Derfor bruker vi Google Kalender. Jeg og mannen har en kalender hver, tilknyttet hver vår Google-profil. I tillegg har vi en familiekalender, hvor vi legger inn ungenes aktiviteter og ellers alt som er felles. Disse tre kalenderne er synkroniserte. I min kalender får jeg altså opp informasjon fra dem alle tre. Oppføringene er fargekodet, så jeg ser hvilken kalender hver enkelt oppføring kommer fra. Vi er ikke mer nyskapende enn at mine oppføringer er rosa, mens mannens er blå. Fellesoppføringene er grønne. Tradisjonelt, ja. Men det funker.

Hvordan bruker vi så Google Kalender i hverdagen? Vel. Hver gang vi kommer på en eller annen hendelse eller aktivitet vi er avhengige av å huske, legger vi det inn i kalenderen. Den har vi nemlig tilgang til mer eller mindre 24/7, enten via datamaskinene våre eller telefonene (takk og pris for duppedingser, sier bare jeg). Dette har vi gjennomført en stund nå, og det fungerer utmerket.

Men en digital kalender alene er ikke nok. Ikke nå lenger. Det hjelper jo ikke at aktivitetene ligger i Google-kalenderen, hvis jeg av en eller annen grunn ikke husker at jeg la dem der. Og jeg skal ikke skryte på meg at jeg sjekker kalenderen hver dag. Dessverre. Og det til tross for at jeg får den midt i fleisen hver gang jeg går på internett. Jeg har nemlig iGoogle som startside, og der ligger kalenderen godt synlig. Men siden jeg er en kvinne av tiden og forventer effektivitet (?!), er jeg målrettet når jeg går på nett. Jeg klikker meg strake veien til målet, og lar ikke blikket gli verken til høyre eller til venstre.

Derfor skal jeg nå teste ut en ny søndagsrutine. Planen er at familien skal sette av tid hver søndag før ungene legger seg, til å snakke om den kommende uken. Hva skjer? Har vi noe spesielt på plakaten? Oppføringene i Google-kalenderen legges nå over i en god, gammeldags ukeplanlegger for familien. Disse får man kjøpt i en hvilken som bokhandel. Der ligger hvert familiemedlem inne med sin egen rad.

Når viktige hendelser fra Google-kalenderen er notert på ukeplanleggeren, tar vi for oss ukeplanene til alle de tre jentene og skriver ned alt vi er nødt til å merke oss spesielt (turdager, dager de skal ha med seg tomme syltetøyglass, ukeblader til veggavis og lignende).

Til slutt er ambisjonen at vi skal planlegge middag for hele den kommende uken. For ukeplanleggeren har seks rader. Vi er fem i familien. Dermed har vi en rad vi kan bruke til middag. De to eldste jentene får lov til å velge middag hver sin dag. Tirsdag er 5-åringens dag. Torsdag er 8-åringens. De får ikke lov til å velge det samme to uker på rad. Ellers står de ganske fritt. Det går mye i pølser og potetmos, pannekaker, kjøttdeig og spaghetti, fiskeboller i hvitsaus, for å nevne noe. Så er det opp til meg og mannen å fylle på med fisk, kylling og svinewok.

Om planen min er gjennomførbar vites ikke. Jeg lover å avlegge rapport om noen uker. Men håpet mitt er at siden jeg har skrytt på meg denne nye søndagsrutinen i bloggen, så kommer jeg til å gjennomføre. Omså jeg må bestikke resten av familien for å bli med, så skal jeg få det til! Syns du jeg har litt vel stor tro på bloggens kraft? Tja. Si ikke det. Den som lever får se.

Hvordan planlegger du hverdagen? Tar du det litt i hyrten og styrten? Eller bruker du noen enkle hjelpemidler for å strukturere jobb, foreldremøter, trening, styremøter, trening og hva det måtte være? Kom gjerne med dine beste tips!

Her kan du lese mer om Google Kalender

14 Comments

1-årsdag i heimen. Og trebarnsmor i mimremodus

For ett år siden så denne damen ut som et takras. Verken mer eller mindre. Men jeg var lykkelig. Og nybakt trebarnsmor.

Jeg blir nesten skremt når jeg tenker på hvor fort det siste året har gått. Jeg syns jo at yngstejenta akkurat ble født. Og så feirer vi plutselig 1-årsdag?!? Hva skjedde liksom?

På en dag som denne er det ikke fritt for at undertegnede går i mimremodus. På morgenen i dag måtte jeg bla meg gjennom mappen «Fødsel 2009» i bildearkivet på datamaskinen min. Og der lå de. Minnene. Gode minner. Og noen ikke fullt så gode. Hvorfor vi tok bilde av en hoven, blålig og verkende legg for eksempel er uvisst (man ser ikke verken på bildet, men likevel). Vi håpet vel at bildet skulle ha preventiv effekt kanskje, hvis ideen om å gjennomføre et fjerde svangerskap skulle finne på å slå rot?

Jeg har også lest gjennom fødselshistorien min. Jeg har passet på å skrive fødselshistorie ganske raskt etter alle de tre fødselene mine. For å ta vare på alt. Alle minnene. For jeg har bare gode minner fra fødslene. Eller? Her snakker vi selektiv hukommelse på høyt plan! Å føde er ondt som f**n! Og jeg uler som et uvær mens det står på som verst. Men smertene går over. Magien vedvarer. For det er magisk. Ingenting kan måle seg med det å sette et nytt liv til verden. Et lite menneske. Et man har lagd helt selv (med god hjelp fra mannen da). Magisk!

Det er vemodig at det er over. At barseltiden er forbi. Og at hverdagen atter en gang er over oss. Men samtidig kjenner jeg at jeg er enormt takknemlig. For jeg har tross alt fått oppleve magien hele tre ganger. Og magien, den lever videre. I de tre jentene som ligger og sover så søtt i sengene sine denne lørdagskvelden. Hver dag får jeg oppleve et lite stykke magi, nettopp fordi jeg har disse tre. Er jeg ikke heldig?


September 2009
September 2010
Hvor i all verden ble det av den nyfødte lille jenta på bildet til venstre? Nå er hun en aktiv, smilende og litt rampete 1-åring! 

GRATULERER MED 1-ÅRSDAGEN, JENTA MI!

15 Comments

Hormonbomber på nett

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

Internett har vært viktig for meg de siste årene. Jeg planla bryllupet mitt (eh, vårt…) online for eksempel. Eller ikke bare online da. For mannen måtte jo også få et ord med i laget. Måtte han ikke? Og så hadde vi et par familieråd, husker jeg. Hvor oppgaver (og kostnader) ble fordelt. Men nettet var en viktig kilde til inspirasjon. Og diskusjon. For på nett kryr det av gifteklare bridezillaer som har sterke meninger om alt fra fargen på serviettene, til hvor mange gjester man skal ha, hvem man bør (må?) og ikke bør invitere, om man skal gifte seg i kirken eller ikke, og hvor mye brudekjolen skal koste.

Det var som vordende brud at jeg først ble ordentlig kjent med diskusjonsforumenes mange gleder. Og siden den gang har nettet vært en trofast følgesvenn gjennom de store begivenheter i livet. Gjennom tre svangerskap har nettet stått ved min side. Jeg har diskutert med andre gravide, delt erfaringer, idioterklært noen av dem (jeg skylder på hormonene), og blitt idioterklært av andre (jeg skylder ene og alene på dem).

I 2004, altså en gang mellom mitt første og andre svangerskap, skrev jeg en liten greie om fenomenet gravide på nett. Jeg tenkte å dele disse skribleriene her på bloggen. Kanskje særlig siden det nærmer seg 1-årsdag her i huset. Med andre ord, for nøyaktig ett år siden var undertegnede en tikkende bombe som lå med bena høyt, med PC-en oppunder haka (det var jo ikke plass i fanget, må vite), og skrev det ene innlegget etter det andre om urinprøver og blodtrykk, om hva man bør (må?) og ikke bør ta med seg i fødselsbagen, om kynnere og annet lureri, og ikke minst om spenningen knyttet til familieforøkelsen.

Les tankene mine om hormonbomber på nett hos Kvinneguiden

2 Comments