Høyre- eller venstrehjernedominert? Test deg selv!

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

Elisabeth, som skriver bloggen Innerst i veien, skrev et innlegg om stirring og snurring her om dagen. I innlegget viser hun til SilvaMetodens test for å avdekke om du er høyre- eller venstrehjernedominert. Jeg lot meg fascinere.

Testen er enkel. Man skal rett og slett se på en dame som snurrer. Spørsmålet er: hvilken vei snurrer hun? For det er det som er så fascinerende. Noen ser en dame som snurrer med klokken. Andre derimot ser en dame som uten tvil snurrer mot klokken. En tredje gruppe klarer ikke helt å bestemme seg for om hun snurrer med eller mot klokken. De blir nemlig kjent med et litt lunefult kvinnemenneske. Noen ganger snurrer hun mot høyre. Andre ganger mot venstre.

Nysgjerrig?

Prøv selv på nettsidene til SilvaMetoden

Ser du en dame som snurrer med klokken, altså mot høyre? Da er du høyrehjernedominert. Høyrehjernedominerte personer er kreative og intuitive. De er drømmere, og velger seg yrker som kunstnere, entreprenører, håndverkere og selgere.

Ser du derimot en dame som snurrer mot klokken, altså mot venstre? Da er du venstrehjernedominert. Det er blant disse vi finner de logiske og analytiske blant oss. De som blir regnskapsførere, revisorer, advokater og forskere når de blir store.

Hvilken vei tror du «min» dame snurret? Vel. Hun snurret ikke begge veier. Jeg har stirret på henne i det uendelige. Og hvor lenge jeg enn glor, så snurrer hun bare mot høyre. Med klokken. Jeg er med andre ord høyrehjernedominert. En drømmer.

Når jeg leser beskrivelsen av høyrehjernedominerte personer på SilvaMetodens nettsider kjenner jeg meg igjen. I alle fall til en viss grad. Må jeg da bare innse at evnen til logisk og analytisk tenking er totalt fraværende hos undertegnede? Er det derfor jeg ble tom i blikket da foreleseren på dagens studiesamling snakket om aktivitetsbasert kostnadskalkulasjon som om det var Guds gave til menneskeheten? Jøss. Det lover ikke godt.

Jeg trøster meg med at jeg tross alt kjenner meg litt igjen i beskrivelsen av venstrehjernedominerte personer også. Jeg vil for eksempel påstå at jeg har fokus på det jeg holder på med, og at jeg er opptatt av detaljer. I alle fall i gitte sammenhenger. At jeg i tillegg kan planlegge neste blogginnlegg samtidig som jeg rører i middagsgrytene med den ene hånden og snakker i telefonen med den andre (ja altså, jeg snakker jo ikke med hånden, jeg holder telefonen i den), det får så være. Det betyr vel bare at jeg har evner som spriker litt i alle retninger. Men hvorfor snurrer den hersens damen da bare mot høyre? Kan hun ikke ta seg bare en liten svippom mot venstre? Er det så vanskelig da? Argh!

Hvilken vei snurrer «din» dame? Med eller mot klokken? Og skal vi i det hele tatt ha noen tiltro til disse greiene? Hvis ikke, hvorfor ser ulike personer at damen snurrer forskjellige veier? Jeg blir ikke klok på dette, jeg.

8 Comments

Bloggere og Facebook-konkurranser: har du lest retningslinjene?

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

Etter at jeg entret bloggesfæren har jeg blitt oppmerksom på at også bloggere bruker Facebook for alt det er verdt. Mange bloggere har egne Facebook-sider for bloggen sin, og velger på den måten å skille bloggprofilen fra sin private Facebook-profil. Sikkert en god ide etterhvert som bloggen begynner å få mange faste lesere.

Å opprette en egen Facebook-side for bloggen er selvsagt helt uproblematisk. Men blogger, beware. I det øyeblikk du bestemmer deg for å gjennomføre en konkurranse på nettopp Facebook, må du forholde deg ikke bare til Statement of Rights and Responsibilities (som du klikket «ja» til å ha både lest og forstått da du opprettet Facebook-kontoen din), men også til Facebook Promotions Guidelines. Og tro meg. Sistnevnte retningslinjer er kronglete. For å oppsummere: mer eller mindre alt du trodde var lov, er i realiteten å anse som regelbrudd.

Du trodde kanskje det var greit å be leserne dine klikke seg inn på Facebook-siden din og legge igjen en kommentar på veggen som del av en konkurranse? Feil. Trodde du at du kunne be dem skrive en kommentar til en av statusoppdateringene dine som del av en konkurranse? Feil. Tagge et bilde? No can do. Punkt 4.2 i Facebook Promotions Guidelines lyder som følger:

In the rules of the promotion, or otherwise, you will not condition entry to the promotion upon taking any action on Facebook, for example, updating a status, posting on a profile or Page, or uploading a photo. You may, however, condition entry to the promotion upon becoming a fan of a Page.

Du kan altså ikke be brukerne gjøre noe som helst på Facebook for å bli med i konkurransen. Her må du snu på opplegget. Du kan nemlig bruke Facebook-siden din til å markedsføre en konkurranse som administreres i sin helhet utenfor Facebook, for eksempel på bloggen. Ingen dårlig idé egentlig, for på den måten driver du trafikk fra Facebook til bloggen. Merk at du heller ikke kan annonsere vinnerne av en konkurranse på Facebook. I retningslinjene presiseres  følgende:

You cannot: Notify winners through Facebook, such as through Facebook messages, chat, or posts on profiles or Pages.

Men dette er jo ting vi ser stadig vekk på Facebook, tenker du sikkert nå? Ja. Det stemmer. Jeg får konkurranser av denne typen opp i min nyhetsfeed flere ganger i uken. Som regel er det små og mellomstore aktører som går i konkurransefellen på Facebook. De ber oss om å skrive på veggen deres, kommentere en statusoppdatering, tagge et bilde, eller invitere alle vennene våre for å bli med i trekningen av både det ene og det andre så snart de når x antall tilhengere. Ikke lov, ikke lov, ikke lov og ikke lov.

«Verv og vinn»-konkurransene møter vi ofte i bloggesfæren. Bloggere skriver innlegg hvor de ber leserne om å bli tilhenger av (eller det heter jo ikke tilhenger lenger, det heter å like) en eller annen side, for dersom siden får x antall tilhengere innen klokken sånn og sånn trekker sidens opphavsperson en gave av et eller annet slag blant alle som liker siden. I Facebook Promotions Guidelines står følgende:

You cannot: Administer a promotion that users automatically enter by becoming a fan of your Page.

Å gi en gave til tilhenger nr. 100 for eksempel er med andre ord et brudd på retningslinjene. Vedkommende blir nemlig med i konkurransen (hvis det i det hele tatt kan kalles en konkurranse) utelukkende ved å like siden. Konkurranser må avholdes utenfor Facebook, og brukerne må aktivt ta standpunkt til om de ønsker å være med i konkurransen eller ikke. Her er Facebook-reglene ganske klare. I tillegg til ovennevnte sier punkt 2.3 følgende om tilfeldig trekning:

You may not publicize or administer a promotion on Facebook if the promotion, if a sweepstakes, is open to individuals residing in Belgium, Norway, Sweden, or India.

En «sweepstakes» er en konkurranse der vinneren/vinnerne trekkes tilfeldig. Selv om norsk markedsføringslov ble endret blant annet på dette punktet 1. juni 2009 (tilfeldig trekning er nå godtatt så lenge deltakelse i konkurransen ikke forutsetter kjøp) forbyr altså Facebook tilfeldig trekning i sin helhet for konkurranser som avholdes mot norske forbrukere.

Nå tenker du kanskje at ok, dette er greit. Men hva med alle de store aktørene som arrangerer konkurranser i egne tredjepartsapplikasjoner på Facebook? Er det greit da? I Statement of Rights and Responsibilities står følgende (punkt 3.9):

You will not offer any contest, giveaway, or sweepstakes («promotion») on Facebook without our prior written consent. If we consent, you take full responsibility for the promotion, and will follow our Promotions Guidelines and all applicable laws.

Strider dette så imot alt jeg har nevnt ovenfor? Kan man ikke gjøre noe som helst uten skriftlig tillatelse fra Facebook? Fortvil ikke. Dette gjelder i de tilfellene der konkurransen avholdes på Facebook, altså ikke utenfor. Punkt 4 i Facebook Promotions Guidelines innledes som følger:

You do not need our prior written approval if you are publicizing a promotion that is administered completely off of Facebook.

Skriftlig tillatelse gjelder altså i de tilfellene hvor konkurransen kjøres på Facebook-plattformen. Aktører som velger denne løsningen må forholde seg til seksjon 3 i Promotions Guidelines, som inneholder klare retningslinjer for hvordan applikasjonen skal utvikles, hvor på Facebook den kan plasseres og så videre. Men for all del. Dette er ikke noe som treffer oss bloggere. For å få skriftlig tillatelse til konkurranser av denne typen må virksomheten ha en egen account manager hos Facebook. For å bli tildelt en slik kontaktperson må bedriften ha annonsert for nærmere 10 000 dollar på Facebook. Ikke akkurat annonsebudsjettet til en gjennomsnittlig norsk mammablogger.

Puh. Dette ble langt. Men som jeg sa innledningsvis, retningslinjene er kronglete. Det er om å gjøre å stokke kortene riktig. Og å tolke. Dette er min tolkning. Si for all del fra dersom du er uenig.

Men er det så farlig da, spør du kanskje deg selv nå? Alle gjør det jo? Vel. I den senere tid har vi sett eksempler på at norske sider uten forvarsel er blitt slettet med alle sine tilhengere på grunn av brudd på Facebook Promotions Guidelines. Lille Vinkel Sko opplevde dette, noe du kan lese om i blogginnlegget deres, Facebook-dramatikk, en påskegrøsser. Der kan du også lese noe av begrunnelsen til at siden, som hadde over 20 000 tilhengere, ble slettet.

Syns du dette er vanskelig? Men også interessant og nytttig? Da anbefaler jeg deg å ta en titt på bloggen «Beate tenker høyt». I innlegget Facebook og konkurranser – ja, du bryter sannsynligvis retningslinjene skriver Beate Sørum godt og opplysende om temaet konkurranser på Facebook. I kommentarene til innlegget finner du også en god diskusjon til temaet. Der forteller blant annet Marte Klouman fra Lille Vinkel Sko mer om sin erfaring fra den gang siden deres ble slettet fra Facebook.

7 Comments

Et nytt og bedre liv. På mandag kanskje?

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

Nå er det offisielt. I morgen starter jeg et nytt og bedre liv. Et liv preget av treningsiver og treningsglede. Grønnsaker og kylling. Jeg skal bli en sånn irriterende dame som kaster oppgitte blikk bort på kollegaene mine når de unner seg en kjeks eller en twist til kaffen. En som ivrig forteller om både zumba og core og step og jeg vet ikke hva. Om joggeturer og fjellturer og skiturer og lange doturer. Nei vent. Stryk sistnevnte. Jeg lot meg rive med av språklige finesser. Men altså, ingenting skal stoppe meg. Omså jeg må jogge med en unge på ryggen, en i vogna og en under armen. Jogge skal jeg! Når? På mandag. Tror jeg.

Takket være reklamefilmen for VG Helg har uttrykket «til helga kanskje» gått som en farsott blant oss nordmenn den senere tid. Når det gjelder treningsvaner og kosthold utsetter jeg for min del alltid alt til mandag. For alle vet jo at det er håpløst å skulle leve sunt i helgene. Er det i det hele tatt mulig å komme seg gjennom fredagskvelden uten å sette til livs en stor Stratos? Jeg er dessuten sikker på at man omkommer av dehydrering hvis man i det hele tatt prøver å se gullrekka på TV uten samtidig å nyte minst tre store glass Cola. Ordentlig Cola altså. Ikke noe light eller zero eller annet tull. Vi snakker ordentlig Coca Cola med uante mengder sukker. Stratos og Cola. Og gullrekka. Da er det fredag her i huset.

Så helga utgår. Skal man starte et nytt og bedre liv kan det ikke skje verken på fredag, lørdag eller søndag. For på lørdag er det jo lørdagsgodt. Og søndagen spiser man rester. Uante mengder rester. Av både god mat, søt sjokolade og ungenes e-stoffinfiserte godteriposer.

Men helga er ikke alene om å være et uegnet tidspunkt for når man legger om både aktivitetsnivå og kosthold. For alle vet jo at det ikke er noen vits i å starte et nytt og bedre liv på en helt vanlig onsdag liksom. Onsdag er jo midt i. Mandag derimot markerer starten på en ny uke. Perfekt for en stakkars sjel som ønsker en ny start. Så jeg går på med friskt mot. Hver mandag. Og så sprekker jeg. Hver tirsdag. For på tirsdag ramler jeg alltid over enten kjeks eller twist eller sjokolade. Fristelsen blir for stor. Og så spiser jeg. Rettelse: fråtser jeg. Og sprekker man på tirsdag er det jo ingen vits i å ta seg inn igjen på onsdag. For onsdag er jo midt i. Det har jeg jo allerede sagt. Så da må man vente til neste mandag før man prøver på nytt. Og enn så lenge kan man jo bare bryte i seg alt av søtsaker butikkene har å by på. For uka er jo ødelagt uansett. Ikke sant?

Og når det gjelder trening? Det utgår. For det blir jo fryktelig tungt å dra på zumba en helt vanlig torsdag ettermiddag, når man unnet seg både kjeks og sjokolade til ettermiddagskaffen på jobb. Nei. Da er det bedre å vente. Til mandag. Kanskje.

12 Comments

Flere iGoogle-tips: kombiner med Google Reader

For noen uker siden skrev jeg om iGoogles fortreffelighet, og om hvordan undertegnede har fått en ny og bedre netthverdag etter at iGoogle og RSS-feeds ble tatt i bruk. Jeg er fortsatt iGoogle-frelst. Og nå enda mer enn før. For nå har jeg skjønt hvordan jeg kan kombinere iGoogle med enda et Google-verktøy: Google Reader.

Sist jeg skrev om iGoogle kom det opp et spørsmål i kommentarfeltet om dette med blogg-feedene. Spørsmålet gikk på om det ikke var mulig å samle alle bloggene i ett felt, i stedet for å ha et eget felt per blogg. Vel. Det lar seg selvsagt gjøre. Og nå har jeg funnet ut hvordan.

Man tager altså en stykk Google-konto. Logg på, og snask deg inn på Google Reader. Der sletter du alt mølet som ligger inne default, før du legger opp abonnementer på de bloggene (entuelt andre feeder) du ønsker å følge. Abonnementene legger du enkelt opp ved å klikke på knappen «Legg til abonnement» like under Google Reader-logoen øverst til venstre. Legg inn url-en til den aktuelle bloggen. Gjenta.

Når du har lagt opp alle abonnementene dine (det blir fort noen, gitt) er det om å gjøre å komme deg tilbake til iGoogle i en faderlig fart. Der klikker du på «Legg til ting», søker deg frem til modulen Google Reader og legger den til. Og voila, så har du en enkel og oversiktlig boks hvor du får opp nye artikler fra alle bloggene du følger. Når du klikker deg inn på en artikkel får du den opp i et enkelt format. Ønsker du å kommentere klikker du deg videre inn på selve bloggen. De artiklene du har lest markeres med dus grå lenkefarge. Ubesøkte artikler er blå. Du kan velge å markere alle som leste. Veldig enkelt. Veldig oversiktlig. Anbefales!

Slik ser min Google Reader-modul ut i iGoogle akkurat nå. 
Noen artikler har jeg lest, andre har jeg til gode å kose meg med.

PS. Jeg syns det er på sin plass å gjøre oppmerksom på at undertegnede på ingen måte er kjøpt og betalt av Google (I wish!!). Jeg ser at jeg har skrytt flere av Google-løsningene opp i skyene i denne bloggen. iGoogle, Google Kalender og nå Google Reader. Men Google er ikke store uten grunn. De vet hva de holder på med. De lager gode verktøy. Og jeg er ikke vanskeligere enn at jeg takker og bukker for at noen mekker verktøy som fungerer som de skal. Og når noe fungerer deler jeg gjerne erfaringen min med omverdenen. Så enkelt er det!

12 Comments

Hvem er du på Facebook?

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

I siste utgave av KK setter redaksjonen søkelys på kvinners tilstedeværelse i sosiale medier, og da særlig på Facebook. Rådgiver i personlig branding, Julia Lahme (33), kritiserer oss kvinner for å være «fjollete nussetyper», som utelukkende forteller om muffinsene vi har bakt, om de søte barna våre, om mannen som får hjertet vårt til å smelte og så videre og så videre. Vi er regelrett redde for å flagge meninger og å vise kanter.

Føler jeg meg truffet? Nja. Litt kanskje. En kjapp gjennomgang av mine siste Facebook-oppdateringer er ikke direkte oppløftende. Der finner jeg en sarkastisk melding om køkjøring med full blære, jeg prøver å finne hybel til broderen, jeg skriver om barnehagetilvenninga og om feiring av 1-årsdag. Og ikke minst peprer jeg Facebook-vennene mine med koblinger til småironiske blogginnlegg. Det lyser ikke akkurat politisk engasjement av undertegnedes Facebook-profil.

Samtidig vet jeg med sikkerhet at jeg har flagget meninger, både i det virkelige liv og på Facebook. Selv om jeg ikke er mer enn gjennomsnittlig politisk engasjert, syns jeg det er både spennende og givende å diskutere. Å høre motpartens argumenter, og å prøve å se ting fra to sider. Og ikke minst, å være riv, ruskende uenig i deler av det motparten har å komme med.

Barne- og familiepolitikk engasjerer meg. Jeg heier på full barnehagedekning (også for barn født etter 1. september), syns det er riktig og viktig med økt fedrekvote, og klarer ikke å se at kontantstøtten har så mye for seg. Jeg er opptatt av homofile og lesbiskes rettigheter, og gleder meg over den nye ekteskapsloven. I voksen alder har jeg takket farvel til barnetroen min, og håper vi i dette landet i en ikke så altfor fjern fremtid følger svenskene og avvikler ordningen med statskirke. Dette er meninger jeg har flagget på Facebook, og som jeg ser frem til å skrive mer om i bloggen etterhvert.

I KK-artikkelen opererer de med syv ulike Facebook-typer:

  • Kikkeren: har ikke profilbilde, surfer bare rundt og kikker på andre
  • Spilleren: bombaderer vennene sine med oppdateringer fra Farmville og Mafia Wars
  • Hyperbrukeren: skriver om alt, hele tiden, og syns det er veldig viktig å fortelle alle på Facebook at «nå går jeg og legger meg¨
  • Bridget Jones-brukeren: underholder med sarkastiske og småkomiske oppdateringer fra hverdagen
  • Supermammaen: bombaderer vennenes nyhetsfeed med babybilder, ferieminner og siste oppdatering på bakefronten
  • Den aktuelle: oppfatter seg selv som den eneste som har greie på film og musikk i venneflokken
  • «Se-meg-jeg-burde-vært-Carrie»-brukeren: elsker å tapetsere profilen sin med bilder fra venninnevorspiel og shoppingkupp

Av disse er det noen jeg definitivt ikke er. Jeg er ikke en kikker (hallo, jeg blogger, jeg tør da vel for svarte å by på meg selv på Facebook!!), spiller ikke (og er rask til å skjule alle de irrelevante spilloppdateringene som stadig vekk ramler inn fra høyre og venstre), og plager ingen med vorspielbilder (når var jeg sist på vorspiel?) eller shoppingkupp (jeg er trebarnsmor, jeg shopper til ungene, ikke til meg selv). Jeg er vel en fin miks av Bridget Jones og supermammaen, tror jeg. Og kanskje innimellom litt hyper. Så får jeg jobbe litt med det politiske engasjementet Julia Lahme etterlyser.

Hvem er du på Facebook? Er du bare søt og nusselig? Eller hender det at du kliner til med et politisk engasjement uten sidestykke?

8 Comments

Ny søndagsrutine: Google Kalender og ukeplanlegger

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

Vår nye hverdag stiller større krav til planlegging enn det vi har vært vant til det siste året. Vi er nå fem personer som skal hver til vårt om morgenen. Jeg og gubbelure skal på jobb, 8-åringen skal på skolen, og 5- og 1-åringen skal i barnehagen. Det er mange kropper som skal kles på. Mange som skal ha med seg både håndvesker og mobiler og sekker og skifteklær før de stormer ut døra om morgenen. Hvem skal ha matpakke med? Og er det turdag kanskje?

Det sier seg selv at vi må ta grep. Vi må planlegge hver eneste uke. Hver eneste dag. Vi kan ikke ordne med alt i siste liten. Det har vi prøvd. Og for å si det sånn, det fungerer fryktelig dårlig.

Det er her kalenderne kommer inn. Vi har for lengst innsett at vi ikke kan stole på vår gode hukommelse. Den eksisterer nemlig rett og slett ikke. Vi må notere ned alt. Både stort og smått.

Siden vi lever i en digital verden, setter vi første og fremst vår lit til digitale verktøy. Derfor bruker vi Google Kalender. Jeg og mannen har en kalender hver, tilknyttet hver vår Google-profil. I tillegg har vi en familiekalender, hvor vi legger inn ungenes aktiviteter og ellers alt som er felles. Disse tre kalenderne er synkroniserte. I min kalender får jeg altså opp informasjon fra dem alle tre. Oppføringene er fargekodet, så jeg ser hvilken kalender hver enkelt oppføring kommer fra. Vi er ikke mer nyskapende enn at mine oppføringer er rosa, mens mannens er blå. Fellesoppføringene er grønne. Tradisjonelt, ja. Men det funker.

Hvordan bruker vi så Google Kalender i hverdagen? Vel. Hver gang vi kommer på en eller annen hendelse eller aktivitet vi er avhengige av å huske, legger vi det inn i kalenderen. Den har vi nemlig tilgang til mer eller mindre 24/7, enten via datamaskinene våre eller telefonene (takk og pris for duppedingser, sier bare jeg). Dette har vi gjennomført en stund nå, og det fungerer utmerket.

Men en digital kalender alene er ikke nok. Ikke nå lenger. Det hjelper jo ikke at aktivitetene ligger i Google-kalenderen, hvis jeg av en eller annen grunn ikke husker at jeg la dem der. Og jeg skal ikke skryte på meg at jeg sjekker kalenderen hver dag. Dessverre. Og det til tross for at jeg får den midt i fleisen hver gang jeg går på internett. Jeg har nemlig iGoogle som startside, og der ligger kalenderen godt synlig. Men siden jeg er en kvinne av tiden og forventer effektivitet (?!), er jeg målrettet når jeg går på nett. Jeg klikker meg strake veien til målet, og lar ikke blikket gli verken til høyre eller til venstre.

Derfor skal jeg nå teste ut en ny søndagsrutine. Planen er at familien skal sette av tid hver søndag før ungene legger seg, til å snakke om den kommende uken. Hva skjer? Har vi noe spesielt på plakaten? Oppføringene i Google-kalenderen legges nå over i en god, gammeldags ukeplanlegger for familien. Disse får man kjøpt i en hvilken som bokhandel. Der ligger hvert familiemedlem inne med sin egen rad.

Når viktige hendelser fra Google-kalenderen er notert på ukeplanleggeren, tar vi for oss ukeplanene til alle de tre jentene og skriver ned alt vi er nødt til å merke oss spesielt (turdager, dager de skal ha med seg tomme syltetøyglass, ukeblader til veggavis og lignende).

Til slutt er ambisjonen at vi skal planlegge middag for hele den kommende uken. For ukeplanleggeren har seks rader. Vi er fem i familien. Dermed har vi en rad vi kan bruke til middag. De to eldste jentene får lov til å velge middag hver sin dag. Tirsdag er 5-åringens dag. Torsdag er 8-åringens. De får ikke lov til å velge det samme to uker på rad. Ellers står de ganske fritt. Det går mye i pølser og potetmos, pannekaker, kjøttdeig og spaghetti, fiskeboller i hvitsaus, for å nevne noe. Så er det opp til meg og mannen å fylle på med fisk, kylling og svinewok.

Om planen min er gjennomførbar vites ikke. Jeg lover å avlegge rapport om noen uker. Men håpet mitt er at siden jeg har skrytt på meg denne nye søndagsrutinen i bloggen, så kommer jeg til å gjennomføre. Omså jeg må bestikke resten av familien for å bli med, så skal jeg få det til! Syns du jeg har litt vel stor tro på bloggens kraft? Tja. Si ikke det. Den som lever får se.

Hvordan planlegger du hverdagen? Tar du det litt i hyrten og styrten? Eller bruker du noen enkle hjelpemidler for å strukturere jobb, foreldremøter, trening, styremøter, trening og hva det måtte være? Kom gjerne med dine beste tips!

Her kan du lese mer om Google Kalender

14 Comments

1-årsdag i heimen. Og trebarnsmor i mimremodus

For ett år siden så denne damen ut som et takras. Verken mer eller mindre. Men jeg var lykkelig. Og nybakt trebarnsmor.

Jeg blir nesten skremt når jeg tenker på hvor fort det siste året har gått. Jeg syns jo at yngstejenta akkurat ble født. Og så feirer vi plutselig 1-årsdag?!? Hva skjedde liksom?

På en dag som denne er det ikke fritt for at undertegnede går i mimremodus. På morgenen i dag måtte jeg bla meg gjennom mappen «Fødsel 2009» i bildearkivet på datamaskinen min. Og der lå de. Minnene. Gode minner. Og noen ikke fullt så gode. Hvorfor vi tok bilde av en hoven, blålig og verkende legg for eksempel er uvisst (man ser ikke verken på bildet, men likevel). Vi håpet vel at bildet skulle ha preventiv effekt kanskje, hvis ideen om å gjennomføre et fjerde svangerskap skulle finne på å slå rot?

Jeg har også lest gjennom fødselshistorien min. Jeg har passet på å skrive fødselshistorie ganske raskt etter alle de tre fødselene mine. For å ta vare på alt. Alle minnene. For jeg har bare gode minner fra fødslene. Eller? Her snakker vi selektiv hukommelse på høyt plan! Å føde er ondt som f**n! Og jeg uler som et uvær mens det står på som verst. Men smertene går over. Magien vedvarer. For det er magisk. Ingenting kan måle seg med det å sette et nytt liv til verden. Et lite menneske. Et man har lagd helt selv (med god hjelp fra mannen da). Magisk!

Det er vemodig at det er over. At barseltiden er forbi. Og at hverdagen atter en gang er over oss. Men samtidig kjenner jeg at jeg er enormt takknemlig. For jeg har tross alt fått oppleve magien hele tre ganger. Og magien, den lever videre. I de tre jentene som ligger og sover så søtt i sengene sine denne lørdagskvelden. Hver dag får jeg oppleve et lite stykke magi, nettopp fordi jeg har disse tre. Er jeg ikke heldig?


September 2009
September 2010
Hvor i all verden ble det av den nyfødte lille jenta på bildet til venstre? Nå er hun en aktiv, smilende og litt rampete 1-åring! 

GRATULERER MED 1-ÅRSDAGEN, JENTA MI!

15 Comments

Hormonbomber på nett

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

Internett har vært viktig for meg de siste årene. Jeg planla bryllupet mitt (eh, vårt…) online for eksempel. Eller ikke bare online da. For mannen måtte jo også få et ord med i laget. Måtte han ikke? Og så hadde vi et par familieråd, husker jeg. Hvor oppgaver (og kostnader) ble fordelt. Men nettet var en viktig kilde til inspirasjon. Og diskusjon. For på nett kryr det av gifteklare bridezillaer som har sterke meninger om alt fra fargen på serviettene, til hvor mange gjester man skal ha, hvem man bør (må?) og ikke bør invitere, om man skal gifte seg i kirken eller ikke, og hvor mye brudekjolen skal koste.

Det var som vordende brud at jeg først ble ordentlig kjent med diskusjonsforumenes mange gleder. Og siden den gang har nettet vært en trofast følgesvenn gjennom de store begivenheter i livet. Gjennom tre svangerskap har nettet stått ved min side. Jeg har diskutert med andre gravide, delt erfaringer, idioterklært noen av dem (jeg skylder på hormonene), og blitt idioterklært av andre (jeg skylder ene og alene på dem).

I 2004, altså en gang mellom mitt første og andre svangerskap, skrev jeg en liten greie om fenomenet gravide på nett. Jeg tenkte å dele disse skribleriene her på bloggen. Kanskje særlig siden det nærmer seg 1-årsdag her i huset. Med andre ord, for nøyaktig ett år siden var undertegnede en tikkende bombe som lå med bena høyt, med PC-en oppunder haka (det var jo ikke plass i fanget, må vite), og skrev det ene innlegget etter det andre om urinprøver og blodtrykk, om hva man bør (må?) og ikke bør ta med seg i fødselsbagen, om kynnere og annet lureri, og ikke minst om spenningen knyttet til familieforøkelsen.

Les tankene mine om hormonbomber på nett hos Kvinneguiden

2 Comments

Kan jeg by på en negerbolle?

Har du sett noe så lite delikat? Sjokoladeboller eller 
drapsvåpen? Umulig å si.

Ok da. Jeg vet at det er alt annet enn politisk korrekt å bruke begrepet «neger» i noen som helst sammenheng. Men jeg lover. Jeg mener ikke noe ondt med det. Det er bare at begrepet i tittelen på dette blogginnlegget er det som best beskriver baksten jeg hadde å by mine gjester denne fine ettermiddagen. I know. Ganske trist egentlig.

Men det hele begynte veldig bra. Vi ventet besøk av et vennepar og deres to herlige gutter på to og fire år. Som den fantastiske (?!) husmora jeg er, bestemte jeg meg for å bake. Man må jo imponere innimellom, ikke sant? Så jeg brettet opp ermene og satte i gang. Nå er jeg en litt ukomplisert (les: lat) husmor da, som gjerne velger de enkleste løsningene. Jeg ser for eksempel ingen grunn til å måle opp mel og kardemomme og sukker og salt når man får kjøpt sånne praktiske ferdigpakker i butikken. Hvor mye er 1/8 teskje kardemomme for eksempel? Skal man ta utgangspunkt i en toppet eller en strøken skje? Umulig å vite. Så jeg går for Møllerens-produktene.

Denne ettermiddagen klinte jeg til med hele to Møllerens-produkter. Boller og sjokoladeboller. Jeg bestemte meg for å slå til ikke bare med vanlige boller, men med skoleboller. Jeg hadde tross alt vaniljesaus i skuffen. Det som gikk meg hus forbi var at jeg ikke hadde melis. Det hadde ikke bensinstasjonen heller, kunne mannen fortelle da han kom tomhendt hjem derfra ti minutter før besøket kom. Heldigvis er jeg ikke rådvill. Jeg hadde en pose med noe glasurmiks i skuffen. Så det ble skoleboller med glasurmiks (som strengt tatt er ment til muffins og kaker, men who cares?) og kokkos.

Og så var det sjokoladebollene da. Grei skuring skulle man tro. Det var bare å ha melblandingen i bollen, tilsette 4,5 dl vann og en eller to pakker gjær. Siden pakken lovet ekstra luftige og fine boller hvis man valgte to pakker gjær gikk jeg for det. Hvordan det har seg at sjokoladebollene ble harde som murstein kan jeg derfor ikke skjønne?! Jeg overdriver ikke. Disse bollene kunne egnet seg som drapsvåpen. Noe gikk veldig veldig galt.

Ikke bare ble sjokoladebollene harde. De lignet ikke grisen! Note to self: når man baker sjokoladeboller, altså hveteboller med sjokoladebiter, må man ikke gasse kjøkkenmaskinen på full rulle. Da knuses nemlig sjokoladebitene i tusen bittebittesmå biter, og alt blir bare møl. Eller sagt på en annen måte: da blir det negerboller! Og de smaker alt annet enn godt. I stedet for ekstra luftige hveteboller med sjokoladebiter kunne jeg derfor servere steinharde negerboller som smakte gugg. Neste gang skal jeg i det minste huske å pensle bollene med egg før steking (det sto jo til og med på pakken!), for å kamuflere det verste.

Men besøket var høflig og trykket i seg de særdeles mislykkede sjokoladebollene. Og det til tross for at jeg selv beklaget meg over hvor fæle de ble. Men så kom 4-åringen med de befriende ord:

«Disse bollene var ikke noe gode», sa han. Og kastet et litt skuffet blikk min vei

Ah. Fine gudsønnen vår! Han tar ikke til takke med hva som helst. Og godt er det. Han kommer til å nå langt her i verden, den gutten!

Ja ja. Sånn går det når amatører skal kline til med bakverk. Men skolebollene ble i alle fall gode. Selv med en litt for tynn glasurmiks i stedet for melis.

9 Comments

Men skavankene mine får du aldri!

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

All ære til kulturjournalist i NRK, Helle Vaagland, som poserte med både valker og cellulitter på Twitter torsdag ettermiddag. Bildet ble plukket opp av tabloidpressen, og i går prydet Vaagland forsiden av landets største avis, VG.

Det Vaagland har gjort er modig. Det har signaleffekt. Og ikke minst skaper det debatt. Norske kjendiskvinner støtter NRK-profilen. Shabana Rehman går så langt som å oppfordre norske kvinner til å legge ut undertøysbilder av seg selv på Twitter. Så da er det bare å vente da. På at den ene norske småbarnsmoren etter den andre skal brette ut både åreknuter, strekkmerker og hengemager på det populære nettstedet.

Vi bloggere burde jo føle oss truffet. Jeg mener, vi er tross alt såpass frigjorte og ekshibisjonistiske (og selvopptatte?) at vi dytter tankene våre over på Gud og hvermann med jevne mellomrom. Da er det vel uproblematisk å legge ut et aldri så lite bilde av skrotten vår bare tildekket av en litt sliten bomullstruse fra H&M og en BH som en gang rommet betydelig mer enn den gjør nå (jeg innbiller meg i alle fall at den gjorde det)?

Men jeg kjenner at det sitter langt inne. Her om dagen leste jeg et eller annet sted at kvinner stresser for mye med å bli kvitt de ekstra kiloene etter en fødsel. Man burde gi seg selv minst et år på å komme seg på plass igjen. Et år? Hallo??! Yngstejenta fyller året om nøyaktig en uke. Og jeg, jeg kjenner at jeg trenger noen måneder ekstra. Et bittelite år holder ikke. Kan vi ikke si halvannet år i det minste?

Jeg har vel for lengst innsett at skrotten min slik den var før tre barnefødseler er tapt. For alltid. Ikke at den var så mye å skryte av i utgangspunktet heller. Men dog. Da hadde jeg i alle fall to legger som var omtrent lik i omkrets. I dag er venstreleggen minst et par centimeter tykkere enn den høyre. Skoshopping er en utfordring, for å si det sånn. Helst skulle jeg hatt en størrelse større på venstrefoten. Men det går jo ikke. Skoindustrien er dårlig tilrettelagt for en «freak like me», for å sitere en kjent sangtittel fra Sugababes.

Så jeg velger å la Shabana Rehmans oppfordring forbigå i stillhet (sett bort fra dette blogginnlegget da). For jeg kjenner at behovet for å blottelegge skavankene mine for all verden er totalt fraværende. En ting er å skape et mentalt bilde av venstreleggen fra helvete, «love handles» som har dukket opp som fra intet, og puppestell som vel strengt tatt har sett bedre dager. En ganske annen er det å avfotografere herligheten (?) og publisere den på Twitter. Der må denne damen sette grensen.

Hvordan er det med deg? Føler du deg kallet av Rehmans oppfordring? Eller er du litt feig, som meg?

12 Comments