40-årskrisa på full fremmarsj!

Kake med 40-årslys

Jeg har hatt 40-årsdag, og burde strengt tatt legge meg i fosterstilling og la panikkangsten ta meg. Heldigvis er jeg ikke lettskremt.

Jeg husker da jeg og vennene mine begynte på videregående. Vi var livredd og spent på samme tid, da vi som ferske førsteklassinger gikk inn porten på det vi den gang kalte gymnaset. Hvis jeg i dag bruker begrepet gymnaset ser ungene bare rart på meg. Ikke heter det allmennfag heller lenger, men det er en annen historie.

Anyway, som førsteklassinger gledet vi oss enormt til å bli russ. Problemet var at vi måtte lide oss gjennom to lange skoleår før vi omsider ble tredjeklassinger. Og to år er jo driiitlenge! I alle fall når du er 16. I voksen alder er to år bare som et lite blaff å regne. Da vi endelig kunne titulere oss som russ, begynte vi å filosofere. Om hvilke jobber vi ville ha, hvor vi skulle bo og sånne eksistensielle greier. Og så snakket vi om andre. Eller for å være helt konkret, om andres alder. Som 18-åring har man altså et syn på alder som ikke ligner grisen. Jeg minnes godt at vi snakket om 30-åringer som om de hadde en fot i grava. 40-åringer var det rett og slett ikke håp for. Og nå er jeg der selv. 40! Spoooky! Jeg kan ikke si annet enn at det er godt vi mennesker eldes i takt med våre omgivelser, og at vi justere oppfatningen av hva det er å være gammel as we go along.

I dag kjenner jeg at 40 er ordentlig voksen. Ikke gammel, men voksen. Stor forskjell. Jeg må krysse av i en annen rubrikk på diverse skjema fremover: 40-49. Nåde det skjemaet som opererer med intervallet 40-50, det kommer jeg aldri til å levere! Utover disse skjemagreiene kjenner jeg at lite er nytt kontra den gang jeg var 39. En bekjent skrev dessuten på Facebook at han måtte skuffe meg, det er fortsatt 10 år igjen til jeg er stor jente. Så bra, tenkte jeg da. Da har jeg ti år på meg til å finne ut hva jeg skal bli når jeg blir stor.

Hva gjorde jeg så på 40-årsdagen min? Dagen startet med gavedryss på senga, før jeg satte kursen mot jobb. Lunsj inntok jeg og mine partners in crime på Emmas Drømmekjøkken. Der var den røde løperen rullet ut. Muuulig det hadde sammenheng med statsministerbesøket i etasjen over, ikke vet jeg…? Vi fikk nå uansett gleden av å dele etasje med sikkerhetsvaktene til Erna og andre celebriteter som gjester byen i anledning konferansen Arctic Frontiers. Ikke hver dag vi lunsjer sammen med dresskledde menn (og et par kvinner) med plugg i øret. Kult! Aldri følt meg så trygg. På ettermiddagen ventet restaurantbesøk med familien, før jeg avsluttet kvelden hjemme. Jeg tillot meg å poppe ei flaske Prosecco, enda det var en mandag og alt! Fikk faktisk ei Prosecco levert på døra, fra ei barndomsvenninne som overrasket med gaveleveranse og koselig kort fullt av gamle bilder. Ei gammel voksen dame ble aldeles rørt.

Et par dager inn i 40-årene kjenner jeg fortsatt at dette skal gå fint. Life begins at forty, eller hva? Jeg er optimist i alle fall.

Illustrasjonsfoto: Shutterstock.com / Sean Locke Photography

2 Comments

Hva brenner du for?

Bilde av brennende jente

Er det et tegn i tida at vi alle brenner så innmari for alt og ingenting, både på jobb og på hjemmebane? Holder det ikke lenger å like jobben sin, eller å sette pris på en fritidsaktivitet?

Ja, jeg kaster stein i glasshus. Jeg brenner for godt innhold på nett i jobbsammenheng, og for de mulighetene nettet gir. Som gründer jobber jeg med det jeg brenner for. Jammen er jeg heldig. Og det er jeg, for all del. Men et kurs tidligere denne uka fikk meg til å tenke. Bidrar denne retorikken til å legge lista for høyt? Til å skape en tomhetsfølelse når det brennende engasjementet uteblir?

Kurset jeg snakker om var med coach Kristin Martinsen, og handlet blant annet om selvledelse og det å definere misjon og verdier i ens eget liv. Spennende som rakkern! I løpet av kurskvelden snakket vi om det å finne mening i hverdagen. Og det var da det slo meg. Trenger vi egentlig å brenne for noe for å finne mening?

Selv føler jeg meg privilegert som har min egen bedrift, og to fantastiske partnere. Ikke at jobben er en dans på roser hele tida, på ingen måte. Det går opp og ned, som med så mye annet her i livet. Jeg har engasjementet mitt, som har blitt mer politisk i karakter etter valget av Donald Trump som USAs president. Men det er verken jobb eller politikk som først og fremst gir livet mening.

Er det noe jeg virkelig brenner for, så er det jo familien min. Disse fantastiske (og innimellom litt irriterende) menneskene som bor under samme tak som meg. Visst er det hektiske dager med full jobb og tre aktive unger i hus. Jeg syns ikke jeg gjør annet enn å sitte i en fotball- eller turnhall etter jobb. Men det gir mening for meg. Det samme gjør denne bloggen. Når jeg kan sette meg ned med en kaffekopp og et blankt blogginnlegg, da er livet i vater. Når jeg kan slenge meg nedpå med ei god bok eller et blad. Strikke og se en god serie på Netflix. Da kjenner jeg på godfølelsen.

Dessverre prioriterer jeg disse små tingene i altfor liten grad. KK dumper ned i postkassa mi hver torsdag, men blir liggende med plasten på. Bloggen oppdateres en gang i skuddåret. Jeg husker knapt sist jeg hadde strikketøyet framme. Kaffekoppen nytes ikke, den slukes for maksimal og rask effekt. Her må det skjerpings til. Balanse blir et nøkkelord for meg i det nye året. Balanse heller enn det å brenne så innmari for det ene og det andre.

Du da, hva brenner du for?

Illustrasjonsfoto: Shutterstock.com / Mikhail Bakunovich

 

 

2 Comments

Det handler ikke om å vinne, men å delta!

morketidslopet-1200px

Årets mørketidsløp ble ingen høydare for min del. Tvert imot, vi snakker negativ rekord av dimensjoner. Men jeg stilte til start OG fullførte, og DET var godt nok i massevis denne gangen. 

Jeg har løpt med startnummer på brystet noen ganger de siste årene. Jeg har aldri løpt raskt, men alltid med et tidsmål for øyet. Et realistisk mål for min egen del. Det hadde jeg for så vidt denne gangen også. Et realistisk mål – bare mye mer beskjedent enn før. Enda gikk det ikke. Formen er elendig!

En lat høst med minimal treningsinnsats og maksimalt matinntak har gitt resultater – av den negative sorten. En skrott på full fart inn i 40-årskrisa (bare et par uker igjen!) har ramlet fullstendig sammen. Vekta går opp, farta ned. Med et sånt utgangspunkt var det fristende å drite i hele mørketidsløpet. Men så er det jo gøy å være med da. For femte året på rad hadde vi tatt inn på hotell med jacuzzi på taket. Det ville jeg jo ikke gå glipp av. Så jeg meldte meg på, og begynte å trene. Tre uker før løpet. Bedre sent enn aldri, eller hva?

Jeg har alltid hatt et mål om å klare mila på timen. Denne gangen innså jeg min begrensning, og tenkte at 1:05 fikk holde. Ikke en gang det lot seg gjøre! Jeg endte på 1:06:08. Hjelpes, det er 6 minutter dårligere enn jeg har prestert i løp noen gang! Men on second thought, jeg slo tross alt en haug med sofaslitere! Og løpere, som velger å ikke løpe når de ikke kan yte maksimalt. Dem er det mange av, ikke minst blant oss jenter. Kan vi ikke gå all in, lar vi heller vær. Men vi må vel ikke alltid prestere? Noen ganger holder det å stille til start, karre seg gjennom løypa, og ramle over målstreken. Medalje får vi heldigvis, alle som én. Og festen etterpå, den er for alle. Enten du ble nr. 1, eller havnet nederst på lista.

Men det skal sies, tida og løpsopplevelsen var en vekker. Jeg må ta tak! Så nå blir det løping og styrketrening i skjønn forening utover vinteren og våren. Målet er pers på MSM til sommeren. Som betyr mila på 55 minutter, eller 54:54 for å være helt nøyaktig. Sånn, der sa jeg det høyt. Da er det ingen vei utenom. Er bare å legge seg i treninga. Jo før, jo heller!

PS. Stor takk til min bedre (?) halvdel for vel utført fotojobb!

 

 

0 Comments

Engasjer deg, kvinne! Tørr å ta plass!

Politisk aktive damer med megafoner

Altfor mange kvinner lar vær å engasjere seg. Sånn kan vi ikke ha det. Skal vi påvirke politikk og næringsliv må vi tørre å ta plass.

Jeg har allerede annonsert at valgnederlaget til Hillary Clinton fikk en litt uventet konsekvens for mitt eget vedkommende. Eller helt uventet var det vel ikke. Jeg har tenkt på det lenge, å engasjere meg sterkere politisk. Trumps valgseier var det som skulle til for å dra fingeren ut. Jeg er nå medlem av et politisk parti for første gang i mitt liv. Valget falt på Venstre.

Betyr det at jeg har full kontroll på Venstres politikk? Eller på politikken til de andre partiene her på berget? På ingen måte. Men jeg har satt meg godt nok inn i de sakene som betyr mest for meg, til at jeg har turt å ta et valg. Jeg forventer stupbratt læringskurve, men er inneforstått med at jeg aldri kommer til å lære alt. Og det er ok. For her tror jeg litt av utfordringen ligger. Vi kvinner vil helst ha full oversikt før vi uttaler oss. Vi liker ikke å ta risiko, enten det er i aksjemarkedet eller på det personlige plan. Derfor sier vi i større grad enn menn nei når vi blir invitert ut av komfortsonen. Bidra i en diskusjon om et tema jeg tilfeldigvis kan både ut og inn? Nei takk. Tenk om jeg blir parkert?

Etter valgsjokket i USA har det vært skrevet artikler og kronikker herfra til evigheten om hvorfor det gikk som det gikk. En av kronikkene i Huffington Post traff meg midt i magen. Want to honor Hillary Clinton? Stop hiding and speak up. Undertittelen er minst like treffende. 

Don’t let fear be an acceptable excuse for anything.

Skribent K. S. Wiswell forteller om da hun for første gang i sitt liv engasjerte seg i en politisk kampanje. Hun var aktiv på ulike måter, blant annet i sosiale medier. Ved å dele opplevde hun at samtalen vokste. Flere engasjerte seg. Det samme har jeg gjort. Da jeg fikk velkomstpakken fra Venstre i posten, delte jeg et bilde av denne på Instagram. Kort tid etter fikk jeg en hyggelig direktemelding på Facebook fra ei dyktig tromsødame som fortalte at hun også hadde gått med tanker om å melde seg inn i Venstre lenge, og at nå hadde hun gjort det. Noe så inspirerende! Engasjement avler engasjement. Sammen blir vi sterkere.

En annen positiv bivirkning av økt engasjement er økt kunnskap. Wiswell skriver at hun gjennom sin aktivitet i Clinton-kampanjen, ble utfordret til å forsvare sitt politiske standpunkt. Dermed satte hun seg godt inn i aktuelle saker, som igjen gjorde henne i stand til å ta veloverveide valg. Det samme opplever jeg gjennom min aktivitet i sosiale medier. Da jeg startet denne bloggen høsten 2010 pekte jeg på tre grunner til at jeg ville blogge. En av grunnene er at blogging er lærerikt. Jeg lærer av å skrive, og lærer samtidig mye om meg selv i møte med andre mennesker på nett. Du trenger ikke å blogge for å oppleve denne effekten. Delta i samtalen. På Facebook for eksempel. Visst er det skummelt å trykke på publiser-knappen. Jeg er livredd nesten hver gang. Men igjen:

Don’t let fear be an acceptable excuse for anything.

Oppfordringen er herved gitt. Engasjer deg, kvinne! Tørr å ta plass!

Illustrasjonsfoto: Shutterstock.com/pixelrain

 

5 Comments

Nu jävlar, skrur jeg opp det politiske engasjementet!

Politisk engasjement illustrert med mikrofon på demonstrasjon.

Donald Trump blir USAs 45. president. Sånt får konsekvenser, også på det personlige plan. Jeg har for første gang i mitt liv meldt meg inn i et politisk parti.

Jeg startet uka på konferansen Agenda Nord-Norge i Alta, hvor jeg hadde gleden av å høre på utenriksminister Børge Brende, NHO-leder Kristin Skogen Lund, og kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen, for å nevne noen. To spennende dager, med massivt input både av den politiske, faglige og kulturelle sorten.

I løpet av konferansens første dag snakket jeg og damen jeg satt sammen med om politikk. For hadde det ikke vært givende å engasjere seg sterkere politisk? Jo, vi var enig om det. Utfordringen er partiene. Det er jo klin umulig å finne ett parti som funker i alle saker! Vi konkluderte raskt med at engasjement er bra, men at man fint kan engasjere seg uten å ta den helt ut og bli medlem av et politisk parti.

Så kom 9. november. Valgdagen i USA. Da jeg la meg i går mente forståsegpåerne fortsatt at Hillary lå best an i kampen om presidentskapet. Da jeg sto opp i dag var virkeligheten en helt annen. Donald Trump blir USAs neste president. For meg er det uforståelig at noen kan trykke en mann som Trump til sitt bryst. Holdningene hans er på kollisjonskurs med alt jeg står for. Jeg syns det er trist, noe jeg også ga uttrykk for på Facebook med statusen:

Man mister litt troen på menneskeheten.

Men valget av Trump er en reaksjon. Fra mennesker hvis hverdag vi ikke kjenner. Avmakten de føler er reell. Politikerforakten enorm. I stedet for å avskrive Trump-velgerne som idioter, er det kanskje klokere å prøve å forstå? Hvor kommer hatet fra? Forakten?

Politikerforakt er ingen fremmed følelse for undertegnede. Senest i sommer skrev jeg om en sak fra min egen bydel som resulterte i et spontant ønske om å be tromsøpolitikerne dra dit pepperen gror. Men jeg har bestemt meg for å gi dem en ny sjanse. Fremover skal jeg i større grad prøve å forstå det politiske spillet. Dekode det byråkratiske pjattet. For det kommer nye valg, også her hjemme. Mye står på spill. Og Hillary Clinton sa det så godt da hun talte til amerikanerne etter dagens nederlag:

[…] never stop believing that fighting for what is right is worth it.

Mitt første steg på veien mot et sterkere politisk engasjement, er å melde meg inn i et politisk parti. Som sagt, så gjort. Så vil tiden vise hva det blir til fremover. Om ikke annet kan jeg vel plage følgerne mine i sosiale medier med flere blogginnlegg fremover? Watch out!

Illustrasjonsfoto: Shutterstock.com/Wellphoto

0 Comments

Takk og pris, der var september over!

shutterstock_postitlapper_1200x628

Det er den samme historien hvert eneste år. September kommer med et smell – og fortsetter i den samme sinnsyke tralten i 30 dager til ende. Alle som har barn vet hva jeg snakker om. I september er det foreldremøter overalt. Onsdag denne uka hadde vi ikke mindre enn to foreldremøter samtidig, for to ulike trinn på skolen. Heldigvis er vi to voksne i familien, så vi kunne stille på hvert våre møte og vise ansikt begge steder. Selv viste jeg ansikt så til de grader i mitt møte at jeg gikk ut med tittelen klassekontakt, og sa samtidig ja til å være en av fire som skal jobbe med klasseturen til de unge håpefulle inneværende skoleår. Sånn går det når man ikke klarer å sitte stille og bivåne den kleine øvelsen der voksne mennesker utkonkurrerer hverandre i å kikke ned i gulvet og holde heeelt kjeft straks spørsmålet om klassekontakt og valg av FAU-representant kommer på bordet. Så da meldte jeg meg, selv om jeg var klassekontakt for dattera på det aktuelle trinnet da hun gikk i 1. og 2. klasse. Det var på en annen skole, så det teller liksom ikke.

Da foreldremøtene var over, dro vi videre på fotballkamp. Heldigvis var det hjemmekamp, så det tok cirka to minutter å forflytte seg fra skolen til banen hvor kampen var godt i gang. Vi gikk mange foreldre i flokk. September er galskap for flere enn oss. Onsdagens kamp var vår fjerde kamp denne uka. Sånn blir det når man har tre jenter som spiller. Fire kamper er tross alt overkommelig. To uker tidligere var tallet seks. Pluss at det var foreldremøte på to av fotballagene. Og åpen dag på skolen, samme ettermiddagen som både jeg og mannen var i Oslo i forbindelse med jobb. Heldigvis syns både jeg og mannen at det er fryktelig artig med den fotballen, så vi klager ikke så høyt. Et lite hjertesukk en sjelden gang syns jeg likevel må være greit. Nå kjenner jeg dessuten at det er helt ok at fotballsesongen er over. Så rekker vi å puste litt før det braker løs med turneringer og futsal og det som hører høsten og vinteren til.

Hva mer har vi gjort i september? Jo, jeg nevnte jobbreiser. Vi har feiret to bursdager i heimen. Den ene var en utsatt feiring for den eldste arvingen. Hun kom til verden midt i fellesferien, nemlig. Juli-bursdager er vanskelig Folk er jo ikke hjemme! Så da blir det september-feiring i stedet. Det kunne jo ha vært august-feiring, jeg ser den. Noterer bak øret til neste år.

Den siste september-utfordringa for undertegnede ventet torsdag denne uka. Da holdt jeg foredrag på en studentkonferanse her i byen. Med rundt 500 tilhørere i salen. Man kan bli svimmel av mindre. Jeg gleda meg lenge. Tema for konferansen var «Ut av komfortsonen», som jeg syns er kjempeviktig. Men etter hvert som dagen krøp nærmere og nærmere, kom nervene tettere og tettere på. Men jeg gjennomførte, og det helt uten å besvime. Som må karakteriseres som en bragd, gitt at Espen Lind sto på den samme scenen bare noen timer tidligere. I forberedelsene til foredraget fikk jeg tips om et bra sitat fra en kollega av meg. Et veldig passende sitat, et jeg skal dra frem ved mang en passende anledning heretter. Hun hadde funnet det på Instagram-kontoen @25park, og det lyder sånn:

Do your best – then let the fuck go!

På tide å sette strek for dette september-oppgulpet. Yngstejenta skal på turn om en lite time. Halvannen time på tribunen i turnhallen venter. Når jeg kikker ut vinduet tenker jeg at det blir ren luksus. Halvannen time på fotballbanen i dette høljerenget hadde vært sååå mye kjipere.

0 Comments

Elitist-frykten i norsk barne- og ungdomsfotball

Elitist-frykten i norsk barne- og ungdomsfotball

6-åringen min begynte på turn i vinter. Lørdagsturn. Et strålende tilbud Tromsø turnforening gir til barn som står på venteliste til de ordinære partiene. Gjennom vinteren og våren har frøkna slått hjul, balansert på bommen, og prøvd seg i skranken. Vi voksne sitter på tribunen og skravler, mens vi innimellom passer på å gi tommelen opp til de ivrige gymnastene nede på golvet.

På en av de siste treningene før sommerferien, kom treneren plutselig løpende opp på tribunen mens hun holdt klassevenninna til jenta mi i handa. Mora gikk i møte, litt usikker på hva som var galt. Men treneren ville bare spørre om det var greit at jenta fikk prøve seg på treninga til partiet som trente i den andre enden av hallen. Miniaspirantene. Et parti satt sammen av de beste jentene i aldersgruppen 6-9 år.

I turn håndplukkes barna som har kommet lengst, til egne partier. De får betydelig flere treningstimer i uka, med andre trenere og en annen intensitet. Hadde det samme skjedd i fotballen, hadde det blitt et ramaskrik uten sidestykke. Som fotballmamma hadde jeg straks og med en gang sendt en ilter e-post til klubben, for sånn forskjellsbehandling går da virkelig ikke an! Eller?

Jo, det gjør det. Barn aksepterer forskjeller, bare de får dem forklart. 6-åringen min syns ikke det er det minste rart at hun ikke får trene sammen med klassevenninna fremover. Hun forstår at venninna er kommet lengre enn henne, og kan være med på andre øvelser i turnhallen. Jeg klager heller ikke, enda så unorsk dette er. For jenta mi får et tilbud hun trives med, tilpasset hennes nivå.

Som så mange andre har også jeg latt meg begeistre av Islands triumf i årets fotball-EM. For en moral, for en innsats, for et lag! Hva er det de gjør på sagaøya, som skaper resultater som dette? Skal vi tro de mange avisartiklene om temaet handler det om forskjeller allerede i barnefotballen. Lillestrøms assistenttrener og fysiske trener, islendingen Siggi Eyjolfsson, trekker frem nettopp differensiering som et suksesskriterium. Differensiering og hospitering. På fotballtreneren.no  kan vi lese:

Det handler alltid om å utvikle de spillerne du har. Vi må utvikle alle, ikke bare de beste. Det er fokus på coaching av alle, ikke bare noen. Samtidig står differensiering og hospitering sentralt. De beste flyttes opp og gis nye utfordringer på nivået over. De beste jentene trener med guttene, og alle oppfordres om å trene ekstra på egen hånd.

Hva vil jeg med dette innlegget? Ta til orde for topping i fotballen allerede fra 6-årsalderen? Overhodet ikke. Differensiering derimot må vi tørre å snakke om. Ikke først og fremst for å sikre rekrutteringen til det norske landslaget, men for å gi alle barn utfordringer tilpasset egne ferdigheter og motivasjon. Særlig gjelder dette ved overgangen til ungdomsfotballen. Nå vil mange arrestere meg og si at dette allerede er hensyntatt i ungdomsfotballens bestemmelser. Jo, det stemmer. På papiret er det lov med både topping og differensiert spilletid i ungdomsfotballen. I praksis er det den slags som gir grobunn for iltre avisinnlegg om elitisme i fotballen.

Anbefaler for øvrig dette innlegget av en spillerutvikler i Vestfold, om forskjellen på topping og differensiering, og avslutter med et sitat om hva differensiering egentlig er:

Du setter sammen spillere med utgangspunkt i ferdigheter og holdninger hvor alle er like mye verdt. Årgangstrening sikrer at venner trener sammen. God differensiering er gjensidig avhengig av klubborganisering og den gode treneren på feltet.

Noen enkel debatt er dette på ingen måte. Meningene er mange og delte. Ingen sitter på fasiten, aller minst jeg. Men at vi har mye å lære av islendingene, det er jeg sikker på. Likhetsprinsippet som råder i norsk barne- og ungdomsfotball er neppe det eneste saliggjørende.

Illustrasjonsfoto: Mikkel Bigandts/Shutterstock

2 Comments

Gymsalen på Storelva – politikerforakten når nye høyder!

shutterstock_spade_1200px

Politikerforakten nådde akkurat nye høyder for mitt vedkommende. Hvorfor? Jo, jeg leste nettopp nyheten om at gymsalen på Storelva skole står i fare for å bli utsatt enda en gang. Er det mulig?

I november 2013 troppet daværende byråd for utdanning Anna Amdal Fyhn opp på skolen med gladnyheten om at kommunen hadde funnet midler til en ny flerbrukshall på Storelva. Jubelen sto i taket! Storelva skole er kommunens tredje største skole, og visstnok den eneste i kommunen som fortsatt står uten gymsal. Gymfasilitetene som tilbys de i overkant av 400 elevene er mildt sagt elendige! Men nå skulle det endelig bli andre boller. Hallen, som var budsjettert til 35 millioner kroner, skulle stå ferdig i 2015. Smak på det. 2015, altså!

Men gleden ble kortvarig. Sommeren 2014 kom kontrabeskjeden. Kommunen fant ikke prosjektleder. Her dro de altså alle elevene ut i skolegården for å overbringe gladnyheten, bare for å dra i bremsene et halvt år etterpå. Men den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves. I mai 2015 lanserte daværende byråd nye planer for hallen på Storelva. Det var altså ikke måte på hvor flott den hallen skulle bli! Budsjettet var doblet. 70 millioner lå på bordet. – Vi har kvalitetssikret planene økonomisk, og ekstrafunksjonene vi får i flerbrukshallen er med på at vi sparer penger, og får inntekter, sa finansbyråden til iTromsø.

Det stemte visst ikke helt. I dag skriver samme avis at en gjennomgang av anbudene viser at prosjektet vil bli langt dyrere enn planlagt. Hallen står altså i fare for å bli utsatt. Igjen!

Rektor sier til avisa at hun ser to alternativer. Enten må det bevilges mer penger, eller prosjektet må nedskaleres slik at det er gjennomførbart. Gymsalen må prioriteres. Jeg er så enig! Blir det en hall uten fasiliteter som bibliotek og kafé, er det helt greit. Samtidig syns jeg jo det er komisk at man har gått fra en hall til 35 millioner, via 70 millioner med all verdens ekstrafasiliteter, til nå – ja, hvem vet hva vi lander på. Blir det hall noen gang, egentlig? Eller må elevene på Storelva ta til takke med kummerlige forhold i en kald fotballhall i uoverskuelig fremtid? Ja ja, vi har heldigvis mye fin natur her på Kvaløya. For det blir mye utegym, også de nærmeste årene.

Kjære politikere, hva er greia med å love og lyge? Går det i det minste an å ta noen forbehold, i stedet for å stå foran 400 unger og love dem en hall som viste seg å være intet annet enn en ønskedrøm? Kommunen burde snarest sende en representant til skolen for å overlevere en uforbeholden beklagelse.

Gymsalen på Storelva er blitt rene X-files-episoden: Du tror det ikke før du får se det. Se å få den spaden i jorda, og det litt brennkvikt!

0 Comments

Omgangssjuka fra helv***!

shutterstock_omgangssjuka-1200x628

Jøye meg, jeg trengte den bloggutfordringa for å skrive, gitt. Etter at den var ferdig har jeg ikke skrevet et eneste innlegg. Og det har snart gått en måned. Tragisk. Ja ja, jeg får benytta anledninga nå da, siden jeg uansett ligger på sofaen som et slakt.

Natt til i går var helv**** løst i denne skrotten. Innvollene slo krøll på seg, og alt var bare galt. Jeg våknet kl. 3.15, og kjente umiddelbart hva som var i gjære. Omgangssjuka! Det var bare å karre seg ned på do – og der ble jeg ei stund. Mellom runde 1 og 2 lå jeg i fosterstilling på badegulvet. Ingen vits i å gå tilbake til senga. Etter runde 2 klarte jeg å karre meg opp trappa, og velte legemet over ende på sofaen. Der lå jeg i nesten et døgn, bare avbrutt av hyppige dobesøk. Jeg trodde jeg skulle krepere! Du vet når du sitter på do med bøtta i fanget, og dør i alle retninger? Ja ja, too much information, jeg vet. Det var det 13-åringen min sa til meg også, da jeg klagde min nød til henne.

I dag har jeg fått i meg både mat og drikke, og er i stand til å bevege meg over gulvet uten at beina svikter. Energinivået er fortsatt labert, men jeg er definitivt på bedringens vei. Godt er det, for jeg har litt å ta igjen. Jeg hadde satt av tid til å få gjort unna en masse på kontoret i går. To do-lista var linet opp, og jeg var klar til å huke av x antall punkter i løpet av dagen. Alle planer utgikk med glans! Jeg priser meg lykkelig for at både jeg og ungene har vært lite syk de siste årene. Sykdom er lite forenelig med gründertilværelsen. Får man ikke oppgavene gjort, kan man heller ikke sende faktura. Sånn er det bare.

En ting skal omgangssjuka ha, sånn til forskjell fra for eksempel forkjølelse og influensa og annen lort. Den går relativt fort over. For min del gikk det foregående døgnet rett i dass – bokstavelig talt. Dagen i dag skal benyttes til gradvis å komme til hektene igjen. Og i morgen, da er jeg fit for fight igjen!

Illustrasjonsfoto: michaelheim/Shutterstock

0 Comments

En bloggutfordring oppsummert

shutterstock_blog-1200x628

Jeg tror ikke jeg skjønte helt hva jeg gapte over, da jeg heiv meg med på bloggutfordringa til Bergljot. Ett innlegg hver dag i 30 dager er mye! Når man i tillegg mister oversikten underveis, og ender opp med 32 innlegg – da er det litt i overkant. Det har vært heftig. For det er ikke hver dag jeg har hatt verken tid eller lyst til å skrive. Men det var viktig for meg å gjennomføre, og det har jeg gjort. Det er jeg faktisk litt stolt av.

Selv om det har vært heftig, har det også vært utrolig lærerikt. Har jeg vært tom for ideer har jeg måttet vrenge hjernen for å finne på noe. Akkurat det har vært spesielt nyttig. Nå skal jeg være den første til å innrømme at kvaliteten på innleggene har variert. Men å øve seg på å senke terskelen er en god ting, tenker jeg. Et innlegg må ikke være perfekt for at jeg skal tørre å trykke på «Publiser»-knappen. Jeg har også fått masse god skrivetrening, og det er alltid bra.

Da Bergljot oppsummerte sin bloggutfordring i går, presenterte hun blant annet de fem mest populære innleggene fra perioden. Her er mine:

  1. Påskeegg-bonanza på Facebook – hvorfor deler du egentlig? 
  2. Et mammahjerte renner over
  3. Jeg klarte det! 
  4. Vi har alle vårt
  5. Har du et filter i sosiale medier? 

Stor takk til alle som har fulgt meg på ferden. For alle likes, kommentarer og delinger på Facebook. Det har vært gøy, men nå er det slutt. Fremover skal jeg blogge når jeg har lyst og anledning. Det blir ikke daglig, men det blir heller ikke kvartalsvis. En gang i uka kan kanskje være en grei ambisjon?

0 Comments