Ønskeliste til kunnskapsministeren

Ønskeliste til kunnskapsministeren

Dette innlegget sto på trykk i Uhørt-spalten til iTromsø lørdag 16. mai 2015. Illustrasjon: Odd Klaudiussen. 

Et skoleår nærmer seg slutten. Sommerferien skal nytes til det fulle. For når høsten kommer, da venter nye utfordringer. Det blir en spesiell høst her i gården. Vi har nemlig opprykk på alle arvingene. Eldste begynner på ungdomsskolen, mellomste på mellomtrinnet og yngstefrøkna blir skolejente. Nesten ikke til å tro. Var det ikke nettopp at jeg holdt den vordende ungdomsskolejenta i armene for første gang?

Siden vi om få måneder har tre skoleunger i huset, tenkte jeg å benytte anledningen til å reflektere litt rundt norsk skole. Jeg har rett og slett lagd en ønskeliste, med kunnskapsministeren og andre skolepolitikere som mottakere. La meg bare understreke at jeg ikke er pedagog. Jeg har heller ikke lest læreplanene fra A til Å. Jeg mener som mor, preget av egne erfaringer og preferanser. Ta det for det det er verdt.

For det første, tilpasset undervisning. Visst har det skjedd mye siden den gang jeg satt ved skolepulten med kreppet hår og Ball-genser. Men helt i mål er vi vel ikke? Evner norsk skole å ivareta de elevene som trenger mest oppfølging, samtidig som de som ligger lengst fremme får nok å bryne seg på? Klarer skolen å ivareta enkeltindividet, enten det er en såkalt skoleflink elev eller en som trives best i friminuttene? Albert Einsteins kjente sitat oppsummerer utfordringen godt:

Everybody is a genius. But if you judge a fish by its ability to climb a tree, it will live its whole life believing that it is stupid.

For det andre, kan vi pliiis fokusere på hvilke fag vi skal ha og innholdet i dem, uten å ta ett skritt frem og to tilbake? At dagens regjering har klart å krangle K-en tilbake i RLE-faget er over min fatteevne. Vi står foran store omstillinger her til lands, både i skolevesenet og ikke minst i arbeidslivet. På alle bauger og kanter snakker vi om hva vi skal leve av etter oljen. Og så bruker vi tid og krefter på å sikre kristendommen større plass i skolen? Gi dere nå da! Jeg stiller meg helhjertet bak forslaget Lage Nøst fra Grønn Ungdom lanserte i Aftenposten tidligere denne måneden, om å erstatte (K)RLE med et nytt fag: Filosofi, religion, etikk og dialog (FRED).

Og når vi snakker om fokus, hva er greia med å tvinge nynorsk på alle? Målfolket må gjerne gnåle om verdien av å bevare språket, men for meg er dette enkelt. Vi bor i et lite land. Vi er fem millioner innbyggere. Og så insisterer vi på at alle må lære to skriftspråk, som attpåtil er temmelig like? Skjønn det den som kan. Nei, bort med obligatorisk sidemål. Vi har da andre ting som burde få innpass i skolen. Entreprenørskap for eksempel, som vil ha stor betydning for vekst og sysselsetting i Norge i årene fremover. Ungt Entreprenørskap har et glitrende tilbud. Men skolene står fritt til å velge det bort. Hvor er logikken?

Sist, men ikke minst vil jeg gi relasjonskompetansen større plass. Lærer Andreas Stien-Leenderts hadde et godt innlegg på trykk i Dagbladet 12. mai. Her skriver han om relasjonen som veien til god læring. Folk vil bli sett, det gjelder også våre håpefulle. Det holder ikke å se utelukkende på prestasjoner. Lærerne må se elevene, med alle sine styrker og svakheter. Hvordan gir vi de unge den mentale ryggraden de trenger på sin reise gjennom livet? Vi foreldre har naturlig nok det største ansvaret. Men jeg mener skolen i større grad bør spille også på disse tangentene.

Sånn. Noen punkter fra meg. Da har jeg ikke en gang nevnt dette med moderne læringsverktøy og digital kompetanse. Det tar jeg nemlig for gitt.

Legg igjen en kommentar

2 comments
  • Bra skrevet! RLE er et merkelig fag, det kunne fint vært puttet inn i samfunnsfaget.. Men FRED høres ut som et bra fag!

  • Enig, det med kulturarv som argument for K-en kjøper jeg ikke. Det ivaretar man gjennom for eksempel historiefaget. Nei, FRED, det vil vi ha!

Følg @livinger

Instagram has returned empty data. Please authorize your Instagram account in the plugin settings .

Meny

Om meg

Liv-Inger heter jeg. Jeg er blitt 46 (!) år gammel, og bor sammen med familien min i Tromsø. Jeg er gift med gymnaskjæresten min, og sammen har vi tre herlige jenter!

I bloggen min skriver jeg om det som opptar meg, enten det er politikk, sosiale medier, eller et småironisk blikk på egen hverdag.

Her kan du lese mer om meg