Om å by på seg selv

Om å by på seg selv

Hvorfor er vi nordmenn så tilbakeholdne? Så redd for å stikke oss frem? Jeg spør fordi jeg på tampen av denne uka var på seminar i Oslo. På Webforum 2011. Et fantastisk arrangement med gode foredragsholdere og nyttig erfaringsutveksling med likesinnede. I løpet av de to seminardagene ble det kjørt en konkurranse. Man skulle laste opp en kort video av seg selv på Webforums YouTube-kanal. Allerede første dagen ble det delt ut lapper med informasjon om konkurransen. Premien var intet mindre enn en 55′ TV. Wow, ikke det dummeste å ta med seg hjem etter to dager bort fra både kollegaer og ikke minst familien. Kanskje ikke i håndbagasjen akkurat, men likevel.

Men hva gjorde jeg med lappen? Så jeg på den? Nei. Jeg krøllet den sammen og kastet den i første og beste søppeldunk. Jeg skulle i alle fall ikke laste opp noen video av meg selv på YouTube. Aldri!

Etterhvert som seminaret skred fremover viste det seg at de fleste tenkte som meg. Konferansier Åsleik Engmark (som gjorde en strålende jobb forresten, ikke uventet) kom med stadige påminnelser om konkurransen, og mente det med den labre interessen var latterlig enkelt å vinne enn 55′ TV. Fem videoer skulle vises på storskjerm på dag to av konferansen. Av disse fem skulle seminardeltakerne stemme frem en vinner per SMS. Antall visninger på YouTube bestemte hvilke fem videoer som kom til finalen.

Vel. I løpet av kvelden på seminarets første dag begynte jeg å tenke. Hvorfor ikke lage video? Terskelen var ekstremt lav. Man kunne enten laste opp selv, eller rett og slett sette seg i en stol, fremføre sitt budskap og la arrangørene laste opp. Men tenk om man kom til finalen da? Da skulle over 200 seminardeltakere (vi snakker seriøse, flinke folk) se budskapet! Men premien da? O valgets kvaler. Jeg hadde lyst. Men likevel nølte jeg store deler av dag to. Sirklet litt rundt. Utsatte. Først i andre pause tok jeg mot til meg og spurte om det var for sent. Neida, ikke for sent. Men sent. Ja ja, jeg prøvde likevel. Nervøs som f**n spilte jeg inn mitt budskap. Så startet jobben med å spre det. Skaffe visninger. Jeg brukte Facebook, Twitter og blogg. Jeg slet på lånt iPad da, og måtte ha hjelp av en god venninne og kollega for å få budskapet ut på Twitter (du vet hvem du er, nok en gang takk for hjelpen). Ikke skjønte jeg markering og klipp og lim på iPad, og endte opp med å legge ut en hakkende gal lenke her på bloggen. Den så riktig ut for meg. Jeg fikk opp min video. Man skulle tro jeg var digitalt kompetent, men tydeligvis ikke på tab. Ja ja.

Jeg skal avslutte snart. Du gjesper vel allerede. Jeg kom ikke til finalen. Jeg var for sent ute med å spille inn video. Hadde jeg spilt inn video i stedet for å krølle sammen konkurranseinformasjonen hadde jeg kanskje hatt en sjanse. For jeg har gode venner, både i det virkelige liv og i den digitale sfæren. Så visninger skulle jeg ha klart å skaffet meg. Men jeg lyktes ikke. Fordi jeg nølte. Var redd for å stikke meg frem.

Men likevel vant jeg. Nå skal jeg bli dyp, jeg bare advarer. For jeg lagde video. Klønet i vei med skjelvende stemme, ondt i magen. Sprengte en grense. Ga av meg selv. Og for å vise at jeg mener det, her er videoen. Uten mulighet til å vinne noe som helst skal jeg blottlegge meg selv her på bloggen. Her hvor jeg ikke har lagt ut et eneste bilde av meg selv så langt (bortsett fra det blurrete bildet i headeren), skal jeg nå vise meg frem på film. Fordi jeg tør! Jeg tør å by på meg selv!

Faderullan altså. Som dere skjønner, jeg kommer til å bli vanskelig å ha med å gjøre fremover 😉

Noen tanker dere? Av over 200 deltakere, hvorfor var det bare åtte som spilte inn video? Premien var jo fantastisk! Oddsen for å vinne god. Ligger det i den norske folkesjela å holde litt igjen? Bør vi alle omfavne Northug, mannen som tør å være noe annet enn A4, som ikke er redd for å stikke seg frem og tråkke på noen tær?

Legg igjen en kommentar til Alexia Avbryt svar

11 comments
  • Super video!
    Jeg tror kommende generasjon er litt mindre sjenerte og redde for å stikke seg ut. De har i større grad blitt løfta opp og heia framover gjennom oppveksten av sine såkalte curligforeldre. Det har kanskje vippa over for enkelte også, for mange tror de besitter evner de definitivt ikke gjør og melder seg på X-faktor uten å kunne synge f.eks. Men altså, et stort gode om man samtidig i denne utviklingen trekker i riktig retning ved å få nordmenn ut av skallet.

  • You go girl!

    Det føles alltid så utrolig deilig å sprenge egne grenser! Og sånn sett vant du kanskje hovepremien likevel ved å vinne over deg selv (selv om den 55 tommers store strøstpremien hadde vært å foretrekke…)?

  • Skjønner akkurat hva du mener!
    Og det som er rart, er at andre har de samme tankene om akkurat seg selv, men ikke om andre. Om du skjønner hva jeg mener.
    Eksempel: Du synes denne videoen satt langt inne, at du byr på deg sjøl. Jeg synes du framstår som helt vanlig – du sier ikke noe "teit", du gjør ikke noe som skulle få folk til å reagere negativt. Men for det, synes du dette var litt ille. Sånn er jeg og. Tenker at "Nei, DET kan jeg ikke gjøre" eller "SÅNT gjør man bare ikke!". Men hadde jeg gjort det, hadde det antageligvis vært helt ok.
    Synes blogginga har vært litt sånn for meg – jeg har turt mer og mer, og folk gir meg positive tilbakemeldinger. Vi bør tørre mer.
    Fin video – jeg prøvde jo å stemme, men fant den aldri…
    S

  • Tøffa!Du gjorde det og overlevde. Jeg byr kanskje litt for mye på meg selv. Jeg ble nemlig filmet da jeg hoppa fra 10 meteren i stupetårnet på utebadinga og la det ut på bloggen og youtube. Og du og du for en opplevelse det var, da følte jeg virkelig at jeg levde.
    Hadde venninner og barn som stå som heiagjeng nede på bakken og måpte når jeg bare sprang ut fra tårnet og hoppet:-)

  • Hehe, skjønner hva du mener. Og det er jo absolutt ikke noe å være redd for, det beviser du jo 🙂
    Jeg har min visitt på Will-i-Røret liggende på min hjemmeside. En visitt jeg er ekstremt flau over, men ærlig talt. Det er jo så kult å ha vært med at jeg MÅ jo ha det på hjemmesiden også… Men min ligger heldigvis ikke søkbar på Youtube enda, det hadde jeg ikke tort.
    Så du leder big time ;-), neste gang vinner du!

  • Tøft! Og du skal ikke være redd for å gjøre det igjen. Du framstår som talefør, trygg på deg sjøl(ja du så sånn ut for meg!!) og så har du en veldig kul frisyre…………..klem fra meg!

  • Wow! Som man fisker etter komplimenter får man svar – eller noe sånt 😉

    Så hyggelig at dere syns jeg ser trygg ut på videoen. Det kan jeg love dere, det er spill for galleriet. Jeg tror jeg skalv som et aspeløv hele veien. Men hva gjør man ikke for å sprenge grenser?!

    Takk for komplimentet om frisyren forresten, Alexia. Må visst ta litt på luggen, men men 🙂

Følg @livinger

Instagram has returned empty data. Please authorize your Instagram account in the plugin settings .

Meny

Om meg

Liv-Inger heter jeg. Jeg er blitt 46 (!) år gammel, og bor sammen med familien min i Tromsø. Jeg er gift med gymnaskjæresten min, og sammen har vi tre herlige jenter!

I bloggen min skriver jeg om det som opptar meg, enten det er politikk, sosiale medier, eller et småironisk blikk på egen hverdag.

Her kan du lese mer om meg