Om å by på seg selv

Hvorfor er vi nordmenn så tilbakeholdne? Så redd for å stikke oss frem? Jeg spør fordi jeg på tampen av denne uka var på seminar i Oslo. På Webforum 2011. Et fantastisk arrangement med gode foredragsholdere og nyttig erfaringsutveksling med likesinnede. I løpet av de to seminardagene ble det kjørt en konkurranse. Man skulle laste opp en kort video av seg selv på Webforums YouTube-kanal. Allerede første dagen ble det delt ut lapper med informasjon om konkurransen. Premien var intet mindre enn en 55′ TV. Wow, ikke det dummeste å ta med seg hjem etter to dager bort fra både kollegaer og ikke minst familien. Kanskje ikke i håndbagasjen akkurat, men likevel.

Men hva gjorde jeg med lappen? Så jeg på den? Nei. Jeg krøllet den sammen og kastet den i første og beste søppeldunk. Jeg skulle i alle fall ikke laste opp noen video av meg selv på YouTube. Aldri!

Etterhvert som seminaret skred fremover viste det seg at de fleste tenkte som meg. Konferansier Åsleik Engmark (som gjorde en strålende jobb forresten, ikke uventet) kom med stadige påminnelser om konkurransen, og mente det med den labre interessen var latterlig enkelt å vinne enn 55′ TV. Fem videoer skulle vises på storskjerm på dag to av konferansen. Av disse fem skulle seminardeltakerne stemme frem en vinner per SMS. Antall visninger på YouTube bestemte hvilke fem videoer som kom til finalen.

Vel. I løpet av kvelden på seminarets første dag begynte jeg å tenke. Hvorfor ikke lage video? Terskelen var ekstremt lav. Man kunne enten laste opp selv, eller rett og slett sette seg i en stol, fremføre sitt budskap og la arrangørene laste opp. Men tenk om man kom til finalen da? Da skulle over 200 seminardeltakere (vi snakker seriøse, flinke folk) se budskapet! Men premien da? O valgets kvaler. Jeg hadde lyst. Men likevel nølte jeg store deler av dag to. Sirklet litt rundt. Utsatte. Først i andre pause tok jeg mot til meg og spurte om det var for sent. Neida, ikke for sent. Men sent. Ja ja, jeg prøvde likevel. Nervøs som f**n spilte jeg inn mitt budskap. Så startet jobben med å spre det. Skaffe visninger. Jeg brukte Facebook, Twitter og blogg. Jeg slet på lånt iPad da, og måtte ha hjelp av en god venninne og kollega for å få budskapet ut på Twitter (du vet hvem du er, nok en gang takk for hjelpen). Ikke skjønte jeg markering og klipp og lim på iPad, og endte opp med å legge ut en hakkende gal lenke her på bloggen. Den så riktig ut for meg. Jeg fikk opp min video. Man skulle tro jeg var digitalt kompetent, men tydeligvis ikke på tab. Ja ja.

Jeg skal avslutte snart. Du gjesper vel allerede. Jeg kom ikke til finalen. Jeg var for sent ute med å spille inn video. Hadde jeg spilt inn video i stedet for å krølle sammen konkurranseinformasjonen hadde jeg kanskje hatt en sjanse. For jeg har gode venner, både i det virkelige liv og i den digitale sfæren. Så visninger skulle jeg ha klart å skaffet meg. Men jeg lyktes ikke. Fordi jeg nølte. Var redd for å stikke meg frem.

Men likevel vant jeg. Nå skal jeg bli dyp, jeg bare advarer. For jeg lagde video. Klønet i vei med skjelvende stemme, ondt i magen. Sprengte en grense. Ga av meg selv. Og for å vise at jeg mener det, her er videoen. Uten mulighet til å vinne noe som helst skal jeg blottlegge meg selv her på bloggen. Her hvor jeg ikke har lagt ut et eneste bilde av meg selv så langt (bortsett fra det blurrete bildet i headeren), skal jeg nå vise meg frem på film. Fordi jeg tør! Jeg tør å by på meg selv!

Faderullan altså. Som dere skjønner, jeg kommer til å bli vanskelig å ha med å gjøre fremover 😉

Noen tanker dere? Av over 200 deltakere, hvorfor var det bare åtte som spilte inn video? Premien var jo fantastisk! Oddsen for å vinne god. Ligger det i den norske folkesjela å holde litt igjen? Bør vi alle omfavne Northug, mannen som tør å være noe annet enn A4, som ikke er redd for å stikke seg frem og tråkke på noen tær?

11 Comments
Previous Post
Next Post