Og sykt barn-dagene flyr

Og sykt barn-dagene flyr

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

I fjor skrev flinke Mammadamen om paradokset med å beklage overfor arbeidsgiver når man må være hjemme med sykt barn. Man skal da ikke måtte beklage noe sånt? Jeg var i alle fall tøff i kjeften og mente bestemt at nei, jeg beklager da visst ikke. Jeg innrømmer at jeg ikke nødvendigvis føler meg spesielt høy i hatten når arbeidsgiver skal informeres. Men sånn er det. Skal småbarnsforeldre kunne stå i jobb, må man også ta høyde for at arvingene kan bli syke. Og da trenger de mamma eller pappa hjemme. End of story.

Men altså, 2012 har fått en litt kjip start når det kommer til sykdom i heimen og dertilhørende uttak av sykt barn-dager på meg og mannen. Det har gått i feber og oppkast. For ikke å snakke om urinveisinfeksjon og halsbetennelse. Sistnevnte er det 2-åringen som har slitt med. Ja, begge sistnevnte. Snuppa har dermed gått på intet mindre enn to penicillin-kurer på bare en måned. Halsbetennelse fikk hun for en uke siden. Herlighet, hun var plutselig helt stemmeløs. Vi dro til legevakta med henne, og der valgte de å sette en sånn maske foran munn og nese på jenta og la henne puste inn medisin for å åpne luftveiene. Dere kan tro hun satte pris på det! NOT! Med oss hjem fra legevakta fikk vi penicillin og Effedrin. Effedrin! Ai, gjett om jeg var skeptisk. Jeg minnes med gru den gang vi måtte gi eldstejenta Effedrin. Husker ikke helt hvor gammel hun kan ha vært. 2-3 år, tenker jeg. Det jeg derimot husker veldig godt er at hun etter inntak av solbærskvipet omtrent ikke sov på tre dager! Men vi hadde ikke noe valg. Luftveiene til minstetøtta skulle åpnes. Det fikk briste eller bære. Men medisinen funka. Uten at nattesøvnen ble nevneverdig påvirket. Heldigvis.

Anyway, sykt barn-dager var tema for innlegget. Som jeg sa innledningsvis, den slags hører med. Likevel kjenner jeg nå at timinga kunne ha vært bedre. Jeg har tross alt byttet jobb nylig. Fort gjort å få tvangstanker om at nye kollegaer skal riste på hodet og tenke «ja ja, sånn går det nå man ansetter ei trebarnsmor». Jeg vet jo at så ikke skjer. For jeg har fått verdens triveligste kollegaer og ikke minst en veldig forståelsesfull leder. Men når sykdom ramler inn i husstanden dukker spørsmålene knyttet til det praktiske opp som perler på ei snor. Har jeg noe på agendaen som tilsier at jeg bør/må dra på kontoret? Har mannen det? Hvem sin tur er det egentlig til å være hjemme? Hver gang er det en kabal som skal legges.

Men kabal eller ei. Prioriteringa er klar. Og heldigvis, selv om tankene kjapt svinger innom jobbkalenderen når det blir klart at en sykt barn-dag ligger foran meg, så blir de ikke der lenge. Den viktigste jobben gjør jeg tross alt på hjemmebane.

Har dere vært plaget med sykdom så langt i år? Syns du det er vanskelig å skulle informere arbeidsgiver  om at jobben må vike til fordel for en sjukling eller to der hjemme?

Legg igjen en kommentar til Liv-Inger Avbryt svar

6 comments
  • Nei, jeg synes ikke det er vanskelig. Det passer selvsagt aldri, det er plønder og heft såklart.
    Men vi har vært heldige med en unge som stort sett er syk i helgene. Vannkopper i sommerferien etc. Men generelt veldig lite syk. Nå har vi også dobbelt opp med dager pga kronisk sykdom, men vi bruker ikke de første 20 en gang. Bank i bordet.

    Jeg var i barselgruppe med en med en jentunge som var syk bestandig. Ingen kronisk diagnose så ingen ekstra dager. I tillegg var hun lærer så da kan man ikke bare ta ut feriedager når det passer heller. Det er ikke lett alltid.

    Håper dere får en friskere periode fremover, Liv-Inger. For alles velvære.

  • Nå har jeg vært hjemme på grunn av egen sykdom. Får jo dårlig samvittighet av det. Så dat hadde passa dårlig med sjuke unger nå. Heldigvis har de holdt seg friske. Får håpe det varer…

  • De to eldste er svært sjelden syk, mens minstemor er av den mer hanglete sorten. Nesten hver kveld tenker jeg: "Hm… skal tro hvordan formen hennes er i morgen? Hvem av oss kan være hjemme hvis om atte…?" Men så går hun mest å hangler da, blir ikke skikkelig syk og heller ikke helt frisk. Så hun får ha fri så ofte det går, i håp om å slippe unna sykdom.
    Og ja, det er kjipt å melde fra på jobb at man må være hjemme. Nå jobber jo jeg i barnehage, og mine kollegaer har jo god forståelse for at syke unger skal holdes hjemme. Men det er kjipt likevel. MEN sånn er det da å ha barn. Er de syke, så må de få den tiden og kosen de trenger fra mamma og pappa ;o)

  • Du har rett, Siri. Det passer egentlig aldri med sykdom. Vi har heldigvis heller aldri hatt problemer med antall sykt barn-dager. For selv om også vi gjerne får oss en runde eller to på senhøsten (eventuelt desember) og så en ny på vinteren, så begrenser det seg stort sett til det. Men nå i 2012 har det altså blitt flere sykedager enn jeg liker. Og nå er det altså min tur. I går kveld ble jeg selv satt ut. Feber og hoste. Hoster så jeg nesten krekes! Har knasket Paracet i dag. Det må til! Så blir livet litt bedre i alle fall for en liten stund.

    Håper de små holder seg friske, Pia!

    Rart det der, Hilde, at noen skal være mer plaget enn andre. Håper minstemor slipper unna sykdom fremover. 🙂

  • Huff, ikkje kjekt! Verst for borna sjølvsagt, og vondt for foreldra å sjå dei slik, så ein skulle sluppe den ekstra belastninga det er å ha dårleg samvit og stressa med jobb og slikt. Hadde eit tøft halvår i fjor vår, og var glad eg var heime litt lenger utover permisjonen då. No har me vore gjennom omgongssjuka, og håpar me slepp unna meir på ei stund:)

Følg @livinger

Instagram has returned empty data. Please authorize your Instagram account in the plugin settings .

Meny

Om meg

Liv-Inger heter jeg. Jeg er blitt 46 (!) år gammel, og bor sammen med familien min i Tromsø. Jeg er gift med gymnaskjæresten min, og sammen har vi tre herlige jenter!

I bloggen min skriver jeg om det som opptar meg, enten det er politikk, sosiale medier, eller et småironisk blikk på egen hverdag.

Her kan du lese mer om meg