Og sykt barn-dagene flyr

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

I fjor skrev flinke Mammadamen om paradokset med å beklage overfor arbeidsgiver når man må være hjemme med sykt barn. Man skal da ikke måtte beklage noe sånt? Jeg var i alle fall tøff i kjeften og mente bestemt at nei, jeg beklager da visst ikke. Jeg innrømmer at jeg ikke nødvendigvis føler meg spesielt høy i hatten når arbeidsgiver skal informeres. Men sånn er det. Skal småbarnsforeldre kunne stå i jobb, må man også ta høyde for at arvingene kan bli syke. Og da trenger de mamma eller pappa hjemme. End of story.

Men altså, 2012 har fått en litt kjip start når det kommer til sykdom i heimen og dertilhørende uttak av sykt barn-dager på meg og mannen. Det har gått i feber og oppkast. For ikke å snakke om urinveisinfeksjon og halsbetennelse. Sistnevnte er det 2-åringen som har slitt med. Ja, begge sistnevnte. Snuppa har dermed gått på intet mindre enn to penicillin-kurer på bare en måned. Halsbetennelse fikk hun for en uke siden. Herlighet, hun var plutselig helt stemmeløs. Vi dro til legevakta med henne, og der valgte de å sette en sånn maske foran munn og nese på jenta og la henne puste inn medisin for å åpne luftveiene. Dere kan tro hun satte pris på det! NOT! Med oss hjem fra legevakta fikk vi penicillin og Effedrin. Effedrin! Ai, gjett om jeg var skeptisk. Jeg minnes med gru den gang vi måtte gi eldstejenta Effedrin. Husker ikke helt hvor gammel hun kan ha vært. 2-3 år, tenker jeg. Det jeg derimot husker veldig godt er at hun etter inntak av solbærskvipet omtrent ikke sov på tre dager! Men vi hadde ikke noe valg. Luftveiene til minstetøtta skulle åpnes. Det fikk briste eller bære. Men medisinen funka. Uten at nattesøvnen ble nevneverdig påvirket. Heldigvis.

Anyway, sykt barn-dager var tema for innlegget. Som jeg sa innledningsvis, den slags hører med. Likevel kjenner jeg nå at timinga kunne ha vært bedre. Jeg har tross alt byttet jobb nylig. Fort gjort å få tvangstanker om at nye kollegaer skal riste på hodet og tenke «ja ja, sånn går det nå man ansetter ei trebarnsmor». Jeg vet jo at så ikke skjer. For jeg har fått verdens triveligste kollegaer og ikke minst en veldig forståelsesfull leder. Men når sykdom ramler inn i husstanden dukker spørsmålene knyttet til det praktiske opp som perler på ei snor. Har jeg noe på agendaen som tilsier at jeg bør/må dra på kontoret? Har mannen det? Hvem sin tur er det egentlig til å være hjemme? Hver gang er det en kabal som skal legges.

Men kabal eller ei. Prioriteringa er klar. Og heldigvis, selv om tankene kjapt svinger innom jobbkalenderen når det blir klart at en sykt barn-dag ligger foran meg, så blir de ikke der lenge. Den viktigste jobben gjør jeg tross alt på hjemmebane.

Har dere vært plaget med sykdom så langt i år? Syns du det er vanskelig å skulle informere arbeidsgiver  om at jobben må vike til fordel for en sjukling eller to der hjemme?

6 Comments
Previous Post
Next Post