Nytt år, ny jobb!

Nytt år, ny jobb!

Illustrasjon: www.cartoonstock.com

«Når skal du oute det?», spurte mannen min her for litt siden. Med oute mente han fortelle. Og kanskje først og fremst i sosiale medier. For de som kjenner meg vet det jo allerede. Hva det er de vet? Jo, at undertegnede begynner i ny jobb på nyåret. Vel, nå outer jeg det. Mandag 2. januar begynner en ny epoke i denne damens liv. Etter straks ti år hos nåværende arbeidsgiver er det på tide å gå videre. Det er vemodig. Jobben har tross alt vært en viktig del av livet mitt disse årene. Jeg har opplevd mye. Lært enda mer. Det har vært en fantastisk reise, med stupbratt læringskurve. Men det er en tid for alt. Og noen ganger må man lukke én dør for å åpne en annen. Da jeg leverte min oppsigelse tidligere i høst, var det en kjent og kjær dør jeg valgte å lukke. Men foran meg ligger en ny.

Jeg grugleder meg til å begynne i nyjobben. Jeg ser frem til å ta fatt på nye arbeidsoppgaver. Til å lære en ny organisasjon å kjenne. Jeg gleder meg til å treffe mine nye kollegaer. Til å finne min plass. Samtidig gruer jeg meg litt. Til å være hun nye. Hun som ikke vet hvordan ting fungerer. Som ikke kan systemene. Hun som ikke vet hvem som gjør hva. Og som spør om alt. 

Med sosiale mediers inntog innebærer jobbytte ytterligere bekymringer. Vi har vel alle lest de gode rådene. Om opptreden i sosiale medier. Tåler Facebook-oppdateringen din at en fremtidig arbeidsgiver leser den? Har du lirt av deg noe på Twitter som ikke tåler dagens lys? Flyter nettet over av bilder av deg med øynene i kryss og en øl eller tre mellom labbene?

Selv er jeg ikke så bekymret for ovennevnte problemstillinger. Facebook-profilen min er mer eller mindre lukket. Twitter-aktiviteten min er varierende i frekvens og harmløs når det kommer til innhold. Partybilder av denne damen tror jeg knapt nok eksisterer, i alle fall i elektronisk format. Men så blogger jeg da. Åpent. Og ikke anonymt. Og vet du, jeg må innrømme at jeg får sånn smått angst med tanke på de innlegg jeg har snekret sammen og ikke minst publisert det siste året. Alle vet at man googler nye kollegaer så snart sjefen har annonsert ansettelsen. Og googler du meg er bloggen bare ett klikk unna. Og hva finner du i bloggen? Jo, en salig blanding av politikk, fagstoff, hverdagstrivialiteter og babbel. Mye babbel. Jeg må da fremstå som sånn passe schizofren for en utenforstående? Hva hadde du tenkt om du ramlet inn på herværende blogg, vel vitende om at du snart skulle jobbe sammen med skribenten?

Har du reflektert noe over egen opptreden i sosiale medier? Hvilket inntrykk tror du en fremtidig kollega sitter igjen med hvis han klikker seg inn på Facebook-profilen, Twitter-feeden eller bloggen din?

Oppdatering (på bakgrunn av spørsmål): Ikke meningen å være hemmelighetsfull i forhold til hvor jeg har fått jobb. Vi snakker om en organisasjon jeg kjenner fra brukersida allerede, nemlig Universitetet i Tromsø. Skal jobbe med studentrekruttering ved avdeling for kommunikasjon og samfunnskontakt. Tror det blir knallspennende!

Legg igjen en kommentar til Liv-Inger Avbryt svar

11 comments
  • Som min bloggmentor er du et forbilde og læremester på hva som kan outes hvor. Så slapp av, nyt dine siste dager på gammeljobben og gled deg til den nye. Heldigvis får jeg enda følge deg på blogg og andre sosiale medier selv om du forsvinner fra gangen.

  • Gratulerer med ny jobb. Jeg har vært samme sted i 13 år og kjenner også på det med det trygge versus søke noe nytt og ukjent og da bli den nye, uvitende, i motsetning til den "sjuende far i huset".

    Tror ikke du har noe som helst å frykte ifht googling fra nye kollegaer. Du framstår som et oppegående menneske på bloggen, ikke en sytepave som kritiserere norsk helsevesen, klager over høye bensinpriser eller henger ut naboen.

  • Gratulerer med ny jobb! Høres kjempespennende ut:-)

    Skjønner forøvrig hva du mener. Tenkte mye på det med bloggen da jeg begynte i ny jobb selv i fjor. Intet problematisk dog. Allikevel, nå, etter endt permisjon, blir det allikevel litt herlig å bli en helt selvstendig kommunikasjonsrådgiver … (av helt uproblematiske årsaker, bare for å understreke det;)

  • Du har definitivt ingenting å frykte om noen sjekker deg på nett. Du fremstår som det du er; engasjert, ærlig, rettferdig, raus, dyktig, nøyaktig, flink å dele kunnskap, mamma, kone og verdens beste kollega. Og du står for dine meninger, det er en god egenskap.

    Jeg føler meg rik som har vært så heldig å bli kjent med deg og ha deg som nær kollega.  Dine nye kolleger har mye å glede seg til. Du er et eget universitet!

  • Gratulerer med ny jobb, og lykke til!
    Du har jo nettvett så det holder, og har absolutt intet å frykte. Jeg prøver å vokte meg, jeg også, men har vel litt større fallhøyde enn deg… Men jeg er liksom sånn som jeg framstår i bloggen, jeg blander ikke jobben inn i skrivinga mi, og jeg har voksne studenter,så jeg trenger ikke å frykte at jeg er et dårlig forbilde for eventuelle elever…

  • Takk dere, for veldig hyggelig tilbakemeldinger!

    Randi, også jeg håper omstillingen går raskt. Hvor lenge er man egentlig "hun nye"? 😉

    MM&M, wow det var kjekk omtale! Mentor og greier. Føler meg rent beæret, jo. Kommer til å savne dere på gangen da. Men som du sier, vi har jo alltids sosiale medier! Og kaffe. Vi får finne noen passende anledninger til å ta en kopp, enten når jeg ramler ned til sentrum eller hvis du surrer deg opp til universitetsområdet i et eller annet ærend (du får finne på et ærend, om ikke annet ;-)).

    Skjønner hva du mener med sjuende far i huset, Elisabeth. Når man har vært et sted lenge kjenner man ulike systemer. Man vet hvem som er hvem og hvem som gjør hva når. Plutselig skal jeg ikke vite en dritt! Skummelt.

    Takk for gratulasjonen, Mammadamen. Artig å høre fra bloggvenner med samme faginteresse. Så du begynner som selvstendig kommunikasjonsrådgiver etter permisjonen? Så spennende! Jeg heier på deg!

    Mette, kjære, søte, snille du! Tusen, tusen takk for hyggelig tilbakemelding. Får jo rent klumpen i halsen her nå. Du vet hva det har betydd for meg å få lov til å jobbe sammen med deg de siste to årene. Det har vært en fryd og et privilegium! Kommer til å savne deg maks! Når man først skal stirre en kollega inn i hvitøyet hver gang man kaster et blikk opp fra dataskjermen, kunne jeg ikke ha fått en bedre kollega enn deg å glo på! 😉 Du er min sjelevenn i arbeidslivet, verken mer eller mindre. Men vi holder kontakten, både offline og online! 🙂

  • Og der var Pia også. Tusen takk for gratulasjonen! Og du, uavhengig av alderen på dine elever/studenter, du er uansett et strålende forbilde på opptreden i sosiale medier! Og på skrivekunst! 🙂

  • Var mange fine ord her Liv-Inger som jeg også kan identifisere deg med.
    Du fremstår som ei fornuftig og engasjert dame med enormt mye kunnskap om MYE. Det er langt fra noen ulempe for dine nye medarbeidere.

    Jeg er nok en type person som ofte sjekker på nett om jeg finner noe om ukjente personer som jeg i en eller annen forestående sammenheng kommer til å treffe for første gang. Men må ærlig innrømme at jeg føler meg litt ubekvem når jeg sitter der og spiller overrasket når Hans forteller at han er broren til Jens og jobber i Statoil og har en gordon setter som heter Fia. Ja jøss sier du det?!?!:)
    Samtidig kan det jo også være litt trygt å se at en person man snart skal møte på er et helt normalt dødelig vesen. Har ei bløtfylle eller ti på samvittigheten, går på turer i skog og mark, engasjerer seg i norsk fiskeripolitikk. Osv osv..:)

    Syns du er tøff som skifter beite og prøver noe nytt, samtidig som jeg mener at mange flere burde gjøre det samme. Det er på ingen måte usundt spør du meg. Masse lykke til!

  • Gratulerer med ny jobb!!

    Joda, har tenkt flere ganger på hva som kommer opp når jeg blir googlet. For den første tingen som kommer opp på google er "Derfor, har jeg, Guro S, støttet opp om korrupsjonen i Ghana. Jeg betalte 300 000 …"
    Fantastisk å ha dette som nr 1 på søkelista liksom. Enda jeg har ikke skrevet etternavnet mitt i blogginnlegget!!…

    Jaja, får håpe fremtidige arbeidsgivere tolker det dit hen at jeg har lett for å tilpasse meg ulike kulturer/omstiller meg lett osv. (isteden for å tro at jeg var en teit hviting som ikke visste hva jeg drev med…:) Kremt.

  • Takk for trivelige tilbakemeldinger, Gunn Bodil og Guro! Jeg tenker som deg, Gunn Bodil, at det kan være sunt å skifte beite. Tror det blir lærerikt på veldig mange måter. 🙂 Hihi, skjønner bekymringen din for den googlinga av navnet ditt ja, Guro. 😉

Følg @livinger

Instagram has returned empty data. Please authorize your Instagram account in the plugin settings .

Meny

Om meg

Liv-Inger heter jeg. Jeg er blitt 46 (!) år gammel, og bor sammen med familien min i Tromsø. Jeg er gift med gymnaskjæresten min, og sammen har vi tre herlige jenter!

I bloggen min skriver jeg om det som opptar meg, enten det er politikk, sosiale medier, eller et småironisk blikk på egen hverdag.

Her kan du lese mer om meg