Når jobben går foran barna

Når jobben går foran barna

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

Jeg kjenner det ordentlig stikker i hjertet bare av å skrive tittelen på dette innlegget. Jeg er dødsnervøs for at jeg nå maler et horribelt bilde av meg selv som mor, som selveste Tårnfrid reinkarnert. Men faktum er at selv om jeg vet det er mest politisk korrekt å si at barna alltid går foran jobben, har jeg ved et par anledninger satt mitt eget ønske om å delta i jobbsammenheng foran behovene til de søte små. 

Senest i forrige uke valgte jeg å dra på en jobbreise, til tross for at jeg da gikk glipp av 8-årsdagen til min mellomste juvel. Uhørt? Mulig det. Og tro meg, jeg kjente den dårlige samvittigheten som en diger klump nederst i magen. Men den muligheten jeg fikk i begynnelsen av forrige uke var unik. Sammen med et knippe bedrifter her i byen hadde jeg nemlig gleden av å delta på en 2-dagers workshop på det europeiske hovedkvarteret til selveste Google! En digital entusiast som meg kan rett og slett ikke la en sådan anledning bare skli forbi. Det går ikke! Så mens pappaen og søstrene sang bursdagssang og overøste 8-åringen med gaver på den store dagen, var mor i Zürich for å lære. 
Og når jeg først er i gang har jeg enda en innrømmelse å komme med. Yngstejenta var bare fire måneder (!!) da hun ble overlatt i sin mormors varetekt et døgn, sånn at mor selv kunne være med avdelinga si på tur. Jeg pumpet som en gal før jeg dro, men det er ikke fritt for at minstemor måtte innta en sup morsmelkerstatning eller to i løpet av det døgnet jeg var borte. Utenkelig for mange, det vet jeg. Men for meg føltes det helt rett. Vi sto foran en omorganisering på jobben, og jeg visste at dette ville være den siste turen vi gjennomførte som avdeling. Og denne avdelinga har betydd mye for meg! Når jeg hadde muligheten var det lett å velge å bli med, til tross for at jeg fortsatt ammet. 
Har ungene så tatt skade av sin mors fravær ved disse anledningene? På ingen måte. Klart 8-åringen hadde foretrukket at jeg holdt meg hjemme. Men noen ganger kræsjer ting. Sånn er det bare. Bursdagen hennes skal vi feire til gagns nå i ettertid! Og yngste da? Overlevde hun det fryktelige døgnet da hennes primære omsorgsperson overlot henne i en annen omsorgspersons varetekt? Visst gjorde hun det! Hun fikk både mat, tørr bleie og kos herfra til evigheten, selv om mammaen var bortreist og pappaen var på jobb. 
Hva jeg vil med dette innlegget? Tja, sondere terrenget litt, tenker jeg. Jeg har mange gang inntrykk av at vi som foreldre aldri skal sette våre egne behov foran barnas. Det er egoistisk! Alltid! Hvorfor skal man dra på weekendtur for eksempel, hvis det betyr at ungene må overlates til andre fra fredag til søndag? Eller fredag til søndag, sier jeg. Nå kom jeg på én ting til. Høsten for halvannet år siden markerte jeg og mannen vår 10 års bryllupsdag ved å reise på egotur til Gran Canaria i en hel uke! En hel uke, mens småttingene bodde hos besteforeldre!
Så, give it to me! Er jeg en dårlig mor? Eller er det greit å prioritere voksenbehov innimellom? 
Legg igjen en kommentar til lammelaartanker Avbryt svar

13 comments
  • Alle tar sine valg i forhold til familiesituasjon, ønsker, drømmer, prioriteringer.
    Vi velger forskjellig, det du velger, øsnker ikke andre å gjøre, det jeg velger, passer ikke for deg – og andre.

    Og når man så velger, enten det er jobbkurs over en barnebursdag – eller noe annet, så må man stå for det.
    Du var der du ville være, da trenger du ikke ha dårlig samvittighet for å ikke være noe annet sted. Og du trenger ikke mitt eller noen andres bifall!

    Ok, ja, jeg vet bildet er mer nyansert enn som så… men jeg mener det. Vi kvinner må stå for våre valg – ikke fly sinna i forsvar hver gang noen andre mener noe annet – men gjøre våre valg og leve lykke med det.
    Å være halvt om halvt tilstede, fysisk her og psykisk her, må vi slutte med.

  • Jeg tenker at det er summen som teller. Det er helt nødvendig at noen ganger inngås kompromisser eller gjøres valg som for en eller annen liten eller stor i familien ideellt sett kunne vært annerledes. Sånn er livet – ingen av oss lever alene og ungene må også være en del av dette virkelige livet. I en familie med mange store og små så må det bli sånn i blant. Noen ganger fordi vi velger det og noen ganger fordi det bare blir sånn. Men en må se på helheten. Velger du alltid alltid jobben framfor barna? (Det tipper jeg jo ikke, ikke sant). Hvis en skal ha en jobb – så må den jo prioriteres, ikke bare tas når det passer for hele familien etter en grundig behovsanalyse….
    Det er vel hvis det blir helt skeivt over tid – at en aldri har tid til Luciafeiringer eller avslutninger eller fotballkamper, at en drar fra ungene hver kveld eller helg eller hva det er… – at en har et problem. Ellers må vi jo bare prøve å leve som best vi kan – med daglige kompromisser og valg. God samvittighetshilsen fra meg 🙂

  • Ah, veldig enig med deg, Siri! Og dette er noe av det bloggingen kanskje har lært meg mest om. Å stå for egne valg, men samtidig respektere andres. Ikke at jeg av den grunn ikke tillater meg å mene noe dersom noen spør eller inviterer til debatt. Det gjør jeg. Men jeg tror ikke jeg dømmer like lett som jeg gjorde før. For vi er ulike som mennesker og tar ulike valg. Vi har altfor lett til å mene noe om andres valg med utgangspunkt i egne erfaringer. Det blir helt feil!

  • Godt sagt, underveis. At det er helheten som teller. Og vet du, da har jeg faktisk ikke det minste dårlig samvittighet! Vi stiller på mer eller mindre alt av foreldrekaffer og møter og avslutninger og kamper og det som er. Mannen er trener på fotballaget til eldste og jeg satt i styret i turngruppa da jentene var med der. Så det er ikke det at vi ikke gidder. Tvert imot, vi strekker oss langt for å følge opp ungene i hverdagen! Så takk for god samvittighetshilsen! Den gjorde godt! 🙂

  • Vi gifta oss og dro på påfølgende bryllupsreise når Lillebøll var 6 Mnd. Var borte i tre netter. Med mennesker rundt henne som dulla og styra og stelte, gikk det så fint så. Selvfølgelig savner man og lurer på om det er riktig, men noen ganger må man bare tenke på seg selv og..

  • 🙂 Takk tilbake.
    Og så er jeg helt enig med Siri over her – at dette skal vi ikke trenge å spørre andre om. Samvittighet er egentlig greie saker – det er en indre målestokk på om ting er i orden i eget liv. Noen ganger har vi dårlig samvittighet – og da er det kanskje noe vi må ordne opp i, finne en løsning på, eller kanskje få hjelp til. Jeg har nok av dårlig samvittighet sjøl – men jeg prøver å unngå å skaffe meg mer ved å la andre lage målestokker for meg.

  • Det er som underveis skriver – at det er helheten som teller. Jeg har ikke dratt fra mine det første året, men gud hjelpe meg som jeg har gleda meg til første natt i fred.
    Jeg er vel ikke så veldig Tårnfrid, men kan fint trekke fram et par tårnfridtrekk – jeg (eller vi – vi er jo to foreldre)drar på jobb og lar mine (våre) syke (skole)barn være hjemme alene. Og jeg rekker ikke å ringe hjem en gang i løpet av arbeidsdagen.

  • Jeg tror kvinner generelt har lett for å kjenne på den samvittigheten, men det å være lov å ha et liv utenom barna også uten at det må være en motsetning til å være en god mor. Tror barn har gpdt av en engasjert mamma, som lever et liv selv og ikke bare gjennom barna. Om en manns jobbreise hadde sammenfalt med en bursdag tror jeg få ville reagert, eller hevdet han var en mindre god far enn han ellers kunne vært. Hvorfor skal det være noe annerledes for en kvinne – eller gjøre henne til en mindre bra mor.

  • Sitter og føler på samme følelse når Isa Veslevoksent sier "mamma, har du sånn vakt i kveld? Da kan det hende at du må reparere noen syke i stedet for å lese, men det går nok bra mamma" Så lurer man på om man velger helt, helt, helt feil.. men uten jobben min ville jeg ikke vært meg, og da ville jeg heller ikke vært mammaen de er så glad i.
    jeg har stort sett hatt med mine på det meste det første året. Men merker jo at emd nummer tre var det veldig godt med alenenatt på hotell når han var åtte måneder. Hadde ingen dårlig samvittighet. Vi var på julebord på hurtigruta i desember. Borte fra fredagsmorgen til søndag. Lillemann hadde det kjempefint hos bestemor og de to andre hos tante. Jeg tror barn har godt av å merke at de har det fint hos andre og at de har flere voksne som bryr seg om dem. Mine elsker rett og slett å overnatte hos mormor og morfar og bestemor og bestefar og tante og onkel. De kan ikke vente på at vi skal komme oss ut når vi leverer. Eir har vært på en ukes ferie alene med mormor og morfar da hun var tre. Hun koste seg glugg ihjel og vi snakka på Skype hver dag. Nei, som dere sier oppover her, det er totalen som teller og så må vi mammaer bli flinkere til å skru av dårlig samvittighet og kanskje heller åpne øynene for positive bieffekter av våre valg..

  • Menn har prioritert jobben i årtier, sikkert uten å få særlig dårlig samvittighet. Hvorfor skal dette være så annerledes for kvinner? Kanskje er vi bare så utrolig "flinke" på til å få samvittighetskvaler. Klart man må prioritere andre ting enn barna noen ganger.
    Jeg husker at jeg fikk spørsmål fra en godt voksen dame da jeg skulle på en ukes tur: "Men barna da? Hvem tar seg av dem?" – "De har da en far", svarte jeg; "En svært så kapabel far." Da ble hun litt stram rundt munnen og svarte: "Det er da ikke det samme!" 🙂
    Nei, dårlig samvittighet for å sette egne behov foran barna noen ganger skal man ikke ha, synes jeg. Vi lever vitterlig bare denne ene gangen.

  • Har du virkelig dårlig samvittighet for disse enkeltstående tilfellene? Altså, dersom barna dine var overlatt til seg selv mens du var borte eller babyen var alene med et eldre søsken – da kunne du kjent på dårlig samvittighet.

    En får nesten inntrykk av at noen tror det er skadelig for barn å ikke være klistret til foreldrene hele tiden, men det er jo ikke slik! Unger som blir ivaretatt har det bra. Det trenger ikke være foreldrene bestandig. Det er bare sunt å gjøre ting for seg selv og ikke være bare foreldre. Det er naturlig å ønske å gjøre ting for seg selv noen ganger.

  • Kanskje det er den dårlige samvittigheten som er "cluet" her? At du har dårlig samvittighet og faktisk strekker deg langt for at du ikke skal være nødt til å dra fra de? Balanse mellom familie og karriere er et tema vi aldri kommer til å bli ferdige med. Det er en vanskelig balanse!

  • Aw, this was a very good post. Taking a few minutes and
    actual effort to make a great article… but what can I say… I procrastinate a whole
    lot and don't manage to get anything done.

    Also visit my website :: pet care

Følg @livinger

Instagram has returned empty data. Please authorize your Instagram account in the plugin settings .

Meny

Om meg

Liv-Inger heter jeg. Jeg er blitt 46 (!) år gammel, og bor sammen med familien min i Tromsø. Jeg er gift med gymnaskjæresten min, og sammen har vi tre herlige jenter!

I bloggen min skriver jeg om det som opptar meg, enten det er politikk, sosiale medier, eller et småironisk blikk på egen hverdag.

Her kan du lese mer om meg