Når foreldre går selfie-bananas!

Her om dagen konfronterte 10-åringen meg med følgende: “Argh, du og pappa poster så mange rare bilder på Instagram”. Jeg tror det var etter at jeg, stolt som en hane, la ut bildet under at hjertesukket kom:

Liv-Inger på Buren

Jøss, tenkte jeg. Gjør vi det? Og så begynte jeg å bla. Joda, det dukket opp litt gull her og der. På min profil lå disse for eksempel:

Ikke akkurat mine stolteste øyeblikk. Kan skjønne at sånt er flaut for arvingene.

Jeg satte min lit til mannen. Kunne hans profil rette opp inntrykket? Jeg visste vel egentlig svaret:

I et lite sekund lurte jeg på om jeg burde revurdere min egen strategi i sosiale medier, og be mannen pent gjøre det samme. Den fasaden alle snakker om er nemlig fraværende på våre profiler. Eller helt fraværende er den så klart ikke. Alt egner seg tross alt ikke i det offentlige rom. Men likevel, det koster meg ikke en kalori å poste innlegg som disse (bildeteksten er vesentlig):

Treningsklærne var på, dørstokkmila tilsynelatende overvunnet. Men fire planlagte bakkedrag ble til ett. Gikk hjem og lagde vafler i stedet.
Treningsklærne var på, dørstokkmila tilsynelatende overvunnet. Men fire planlagte bakkedrag ble til ett. Gikk hjem og lagde vafler i stedet.

 

Det ser kanskje ikke sånn ut, men jeg rydder faktisk. Boden! Av HMS-hensyn burde jeg vel tatt på hjelm... #bakdasaden
Det ser kanskje ikke sånn ut, men jeg rydder faktisk.
Boden! Av HMS-hensyn burde jeg vel tatt på hjelm… #bakdasaden

Innlegg av denne typen har jeg et klart formål med. De er ment som en motvekt til denne fasaden aller snakker om. Ikke at fasaden nødvendigvis er et problem. Jeg syns stort sett at folk skal få poste det de selv ønsker i sosiale medier. Dessuten mener jeg bestemt at ikke alt egner seg for deling, noe jeg har skrevet om før, blant annet i innleggene “Falsk Facebook-lykke. Igjen” og “Facebook – et digitalt maskeradeball?”

Likevel, dagens unge omtales ofte som generasjon prestasjon. Ifølge mediene kjenner de på et umenneskelig press fra samfunnet rundt seg. Også fra foreldrene. Det presset har jeg slett ikke lyst til å bidra til. Visst poster også jeg skryteinnlegg på nett! På mine profiler finner du både løpebilder og bilder fra fjelltopper jeg har vært på. Skrytebilder fra gründerhverdagen og stemningsbilder med stearinlys og noe rødt i glasset. Men du finner også et bilde av meg i løpetights og med smågodtposen i fanget. Undertegnede med verdens trøtteste tryne etter en natt i telt. Jeg viser frem bakst som ble alt annet enn vellykket. Og Grandiosa-eskene etter middagen. Og jeg har tenkt til å fortsette med det.

Dessuten, jeg har lyst til å ufarliggjøre det å stikke seg litt frem. Jeg syns flere, og særlig jenter, skulle gjøre nettopp det. Nei, jeg drømmer ikke om at jentene mine skal bli duckface-dronninger eller trone øverst på rosablogg-toppen. Men jeg vil ikke at de skal være redd for å la seg avbilde heller. Og ikke bare i finstasen. Her om dagen fikk jeg et bilde med denne teksten opp i Instagram-feeden min:

I am so pro selfie. There are so many bigger problems in the world than girls who think they´re pretty. One of those problems is girls who don´t think they´re pretty. #takeaselfie

Hear hear!

Tenker du over hvordan du som mor eller far påvirker neste generasjon med din opptreden i sosiale medier?

1 Comment
Previous Post
klaudiussen-juni
Next Post
kvinnerinn_stemme