Men skavankene mine får du aldri!

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

All ære til kulturjournalist i NRK, Helle Vaagland, som poserte med både valker og cellulitter på Twitter torsdag ettermiddag. Bildet ble plukket opp av tabloidpressen, og i går prydet Vaagland forsiden av landets største avis, VG.

Det Vaagland har gjort er modig. Det har signaleffekt. Og ikke minst skaper det debatt. Norske kjendiskvinner støtter NRK-profilen. Shabana Rehman går så langt som å oppfordre norske kvinner til å legge ut undertøysbilder av seg selv på Twitter. Så da er det bare å vente da. På at den ene norske småbarnsmoren etter den andre skal brette ut både åreknuter, strekkmerker og hengemager på det populære nettstedet.

Vi bloggere burde jo føle oss truffet. Jeg mener, vi er tross alt såpass frigjorte og ekshibisjonistiske (og selvopptatte?) at vi dytter tankene våre over på Gud og hvermann med jevne mellomrom. Da er det vel uproblematisk å legge ut et aldri så lite bilde av skrotten vår bare tildekket av en litt sliten bomullstruse fra H&M og en BH som en gang rommet betydelig mer enn den gjør nå (jeg innbiller meg i alle fall at den gjorde det)?

Men jeg kjenner at det sitter langt inne. Her om dagen leste jeg et eller annet sted at kvinner stresser for mye med å bli kvitt de ekstra kiloene etter en fødsel. Man burde gi seg selv minst et år på å komme seg på plass igjen. Et år? Hallo??! Yngstejenta fyller året om nøyaktig en uke. Og jeg, jeg kjenner at jeg trenger noen måneder ekstra. Et bittelite år holder ikke. Kan vi ikke si halvannet år i det minste?

Jeg har vel for lengst innsett at skrotten min slik den var før tre barnefødseler er tapt. For alltid. Ikke at den var så mye å skryte av i utgangspunktet heller. Men dog. Da hadde jeg i alle fall to legger som var omtrent lik i omkrets. I dag er venstreleggen minst et par centimeter tykkere enn den høyre. Skoshopping er en utfordring, for å si det sånn. Helst skulle jeg hatt en størrelse større på venstrefoten. Men det går jo ikke. Skoindustrien er dårlig tilrettelagt for en «freak like me», for å sitere en kjent sangtittel fra Sugababes.

Så jeg velger å la Shabana Rehmans oppfordring forbigå i stillhet (sett bort fra dette blogginnlegget da). For jeg kjenner at behovet for å blottelegge skavankene mine for all verden er totalt fraværende. En ting er å skape et mentalt bilde av venstreleggen fra helvete, «love handles» som har dukket opp som fra intet, og puppestell som vel strengt tatt har sett bedre dager. En ganske annen er det å avfotografere herligheten (?) og publisere den på Twitter. Der må denne damen sette grensen.

Hvordan er det med deg? Føler du deg kallet av Rehmans oppfordring? Eller er du litt feig, som meg?

12 Comments
Previous Post
Next Post