Mamma Mia, så forutsigbart – og gøy!

Mamma Mia: Here We Go Again

Mamma Mia-oppfølgeren får hard medfart av anmelderne – som ventet. Likevel gikk jeg ut av kinosalen med godfølelsen intakt.

Magien er borte, skriver Aftenposten i sin anmeldelse. Alle pinligheters mor, mener Dagbladet. Tja, jeg vet da søren. Vi snakker riktignok om en syltynn historie iscenesatt av kjente og mindre kjente skuespillere som til tross for en heller beskjeden stemmeprakt bryter ut i sang i tide og utide – og hvis eneste motivasjon er money, money, money. Men det er da helt som forventet, og i tråd med originalen, som ikke akkurat kan omtales som filmhistoriens stolteste øyeblikk den heller? Jeg fikk i alle fall akkurat det jeg betalte for – og jeg storkoste meg.

Nå tror du sikkert at jeg er blodfan, som har sett Mamma Mia: Here We Go Again allerede på premieredagen. På ingen måte. Men jeg er mor, i feriemodus. Så da mellomstedattera foreslo at familien skulle dra på kino sammen, var jeg ikke tung å be. Vi bestilte billetter til hele bøtteballetten, som vil si undertegnede, min bedre (?) halvdel, og døtre på 8, 13 og 16. Yngste hadde ikke sett originalen, så den har ljomet i stua her de siste par dagene. Og jeg har fått bange anelser, for jammen er karakterene intense. Amanda Seyfried spesielt, hvis toneleie i den første filmen ligger så høyt at bare hundene kan høre dialogen – nesten. I oppfølgeren er hun til å holde ut, på grensen til kjedelig. Men det passer meg perfekt, og det stemmer med plottet. Donna er død, Sophie reåpner hotellet i hennes navn. Jeg vrir meg i stolen av det underliggende budskapet, at dattera må realisere mammaens drøm. Men hei, det er bare film, jeg orker ikke å hisse meg så voldsomt opp.

Filmen viser to parallelle plot. Ett i nåtid, om Sophie og hennes gjøren og laden etter Donnas død. Et annen i fortid, om Donna og hennes møte med de tre herrene Sam, Harry og Bill. Visste er det snodig å lage familieunderholdning av en historie om ei ungjente som har seg med tre menn på kort tid, blir gravid og lever lykkelig uvitende om hvem faren til barnet er. Men der har du Mamma Mia i et nøtteskall. Ta det for det det er. Skal du stille spørsmål ved historien, etterprøve logikken, da har du tapt. Her er det bare å la seg rive med. Musikken til ABBA er magisk, det kan ingen ta fra dem. At Hollywood absolutt skal presse ikke bare én, men nå to tynne historier ut av sangtekstene, får så være. Og når du tror historien ikke kan bli mer tynnslitt, dukker Cher – selveste Cher – opp som troll i eske. Det er komisk – og fantastisk! Helt i Mamma Mias ånd.

Likte du Mamma Mia, kommer du til å like også oppfølgeren – med mindre du inntar kinosalen med en forventning om at dette, det blir kvalitetsfilm. Her kokes det suppe på spiker – igjen. Verken mer eller mindre. Men jeg gråt. Og jeg lo. Dessuten er det aldri feil å hvile øynene på Colin Firth – syns jeg.

Kos deg med Mamma Mia: Here We Go Again. Eller la vær, hvis du syns konseptet er teit. Det er ditt valg.

0 Comments
Previous Post
Scene fra "Faren" ved Hålogaland Teater.