Dette innlegget leverte jeg til Uhørt-spalten i iTromsø lørdag 28. juni. Også denne gangen har selveste Odd Klaudiussen illustrert skribleriene mine. Det er så gøy!
Tidligere denne uka kom 4-åringen min hjem og fortalte at venninna i barnehagen skulle til Disneyland i sommerferien. “Kan ikke vi også dra dit?”, spurte hun. Øynene strålte. Forventningen om Disney-prinsesser herfra til evigheten lyste mot meg. Men hun godtok svaret. Som var nei. Selv fortsatte jeg med mitt, uten å kjenne så mye som et stikk av dårlig samvittighet. Visst hadde det vært stas for frøkna å komme tilbake til barnehagen etter ferien og fortalt om Disneyland. Men hun må nok nøye seg med andre historier i år.
VG satte tidligere i sommer fokus på at ferien kan være et sårt punkt i familier med svak økonomi. En anonym mor fortalte til avisa at hun så gjerne skulle ha gitt barna sine en ferie de kunne snakke om til vennene sine. Generalsekretær Åsne Havnelid i Norges Røde Kors fulgte opp, og uttalte at barn i familier som ikke kan reise på ferie kommer tilbake til skolebenken uten å kunne dele ferieminner med klassekameratene.
Saken har heldigvis møtt en del motbør i sosiale medier. For må vi virkelig ta barna med på flotte utenlandsturer for at de skal ha noe å fortelle vennene sine etter ferien? Og er det det som er målet? At barna skal ha noe å slå i bordet med? Eller er det ferieopplevelsen i seg selv? Fine opplevelser kan man vel ha enten man reiser på badeferie til Thailand, på shopping til London eller stikker en tur ut i marka?
Jeg skjønner at det kan være sårt å aldri ha råd til å slå på stortromma. Samtidig syns jeg det er drøyt å nesten pålegge lærere å ikke invitere til snakk om ferien når skolen starter igjen i august. For å unngå at barna skal kjenne på ulikhetene. Er det så farlig da? Ulikhetene er jo der. Er det ikke bedre å lære barna å takle misunnelsen når den kommer snikende? Til å akseptere at noen ferierer i utlandet, mens andre må finne på ting hjemme. At noen har råd til merkeklær, mens andre som regel må arve. Og viktigst av alt, bør ikke vi som voksne lære barna å respektere og støtte hverandre, uavhengig av ferieberetninger og merkelappen på klærne? Lettere sagt enn gjort, jeg vet. Men verdt å jobbe med likevel. For urettferdighet kommer vi ikke unna. Sånn er det bare.
Noen ganger blir jeg helt matt av dette snakket om at alt må være likt hele tida. Vi er liksom sånn skrudd sammen, vi nordmenn. At likhet er et mål i seg selv. Til tross for at barn er ulike skal alle gjennom den samme kverna, både på skolen og på fritida. Retten til tilpasset opplæring er riktignok nedfelt i opplæringsloven. Men er vi der? Og gjelder det i så fall både de svake og de sterke elevene?
Også i barneidretten er likhet mantraet som gjelder. Og kanskje særlig i fotballen, som var gjenstand for heftig debatt tidligere i år. Klart man skal være bevisst på å ikke holde barn utenfor. På å skape en trygg arena for alle, uavhengig av hvilket nivå man er på rent sportslig. For det sosiale er uten tvil en viktig del av motivasjonen. Men glemmer vi ikke litt for ofte de barna som ligger lengst fremme? De som brenner for idretten de har valgt og som opplever stor grad av mestring? Gir vi dem muligheten til å utvikle sitt fulle potensial? Eller er det ikke viktig å skape en arena med rom for utvikling for de antatt beste? Straks man begynner å snakke om å gi disse barna ekstra utfordringer kommer protestene. Man må jo ikke gjøre forskjell! Risikerer vi ikke da at det blir disse som faller fra? Som mister motivasjonen?
“Til lags åt alle kann ingjen gjera”, skrev Ivar Aasen. Det er så sant, så sant. Og tar vi utgangspunkt i at alt skal være likt alltid beveger vi oss milevis bort fra virkeligheten.
.. men jeg synes det er rart at hver gang det er snakk om at folk må lære seg å godta at folk er forskjellige, så er det de med dårligst råd som skal det. De som lyver seg vekk fra bursdagsfeiringer og som ikke har klær som holder dem varme om vinteren og tørre i regnvær; unger som ikke kan delta i fritidsaktiviteter fordi foreldrene ikke har råd, det er dem vi skal bry oss om. Det er dem som sliter mest. Ikke de fleste av oss som har valg og som har ressurser til å finne på ting med ungene i nærområdet, som har råd til parkmoro en dag og som kan kjøre til et sted de vil gå tur. Det er dem dette burde handle om, tenker jeg.
Så er jeg enig i at hver og en av oss ikke må legge lista høyt, men gjøre det normalt å ikke reise på utenlandsferie, for det er hver enkelt familie som skaper standarden, for hva som oppfattes som normalt og hva som gjør at noen faller utenfor. Det er en felles ansvar. Og akkurat det savner jeg fokus på.