Logistikkutfordringer? Bring it on!

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: enhver flerbarnsforelder prekvalifiserer til en grad i logistikkk. To barn gir minst bachelor. Tre gir master. Og har du fire eller flere bør du snarest få doktograden godkjent. For jammen krever det sitt å få både store og små transportert til og fra barnehage, skole, jobb, og ikke minst x antall aktiviteter i løpet av en uke. Særlig når alt plutselig skal skje på en og samme dag.

Onsdag er en hektisk dag her i huset. Fryktelig hektisk. 7-åringen har svømmetrening fra 16.45 til 17.30. Og det sier seg selv. Skal vi rekke å være ferdigdusjet og anstendig antrukket i badedrakt (i tilfelle du lurte, far kjører badebukse, ingen badedrakt der i gården, selv om det unektelig hadde vært et komisk syn) og badehette (!!) til 16.45, krever det litt planlegging. For det første må vi kjøre to biler. Den av oss voksne som skal være på plass ved bassengkanten til 16.45 må så storme fra jobben helst før den ordinære arbeidsdagen er over (takk og lov for fleksitid). 7-åringen hentes på SFO. Badetøyet er da allerede på plass i bilen. Det samme er dagens middag: en matboks inneholdende to skiver med brunost. På vei til svømmehallen sluker 7-åringen dette kulinariske måltid i en faderlig fart. Hun kan jo ikke komme sulten til ettermiddagens treningsøkt, må vite!

De siste to onsdagene har jeg vært med 7-åringen på svømming. Jeg er sånn passelig happy med ordningen. Jeg kan nemlig på ingen måte skryte av å trives som fisken i vannet. Tvert imot. Jeg husker godt første gang jeg prøvde meg på 25-metersmerket. Jeg stoppet da jeg hadde tilbakelagt ca. 24 meter. Hvorfor jeg påtar meg å dra på svømming med mellomstejenta flere ganger på rad likevel? Jo, for da klarer vi å fikse logistikken dithen at jeg får med meg steptimen på treningssenteret 19.30, til tross for at 9-åringens svømmetime er ferdig akkurat litt for sent til at logistikken flyter sømløst.

Så, når 7-åringens svømmetime er over styrter vi to badenymfene inn i garderoben, dusjer av oss klorvannet, hopper i klærne, og kjører hjemover som noen olja lyn. Vel hjemme står 9-åringen og pappaen klar. Nå er det deres tur til å innta svømmehallen. Eller det vil si, 9-åringen svømmer. Pappaen er tilskuer. 9-åringen er nemlig som fisken i vannet, og trenger ikke bistand overhodet! For å si det sånn, hun har det ikke etter meg.

I mellomtiden gjør jeg en knalljobb på hjemmebane. 2-åringen fôres for kvelden, tørr bleie settes på, og hun iføres pysj. Over pysjen får hun ullklær, boblejakke og lue. Hun må nemlig være med meg på en aldri så liten bil- og barnoverlevering. For at jeg skal rekke steptimen må jeg starte hjemmefra 19.00. Funker ikke å vente til 9-åringen og pappaen er hjemme litt før 19.30. Så jeg slenger de to yngste i bilen (eventuelt går 7-åringen på besøk til ei venninne, hun kan styre sin begeistring for å være med på nevnte overlevering). Jeg møter pappaen på parkeringsplassen til svømmehallen, stikker i vei med lillebilen (i den grad den kan fortsatt kan kalles en bil, i så fall tror jeg vi må si skitbil), mens pappaen og en eller to av de yngste henger ut i den andre bilen (ja, en ordentlig bil) mens de venter på at 9-åringen skal komme seg ut av garderoben.

Som dere skjønner, hver onsdag setter jeg mer eller mindre himmel og jord i bevegelse for å komme meg på step. Flink, hva?? Men det er verdt det. Den steptimen er nemlig knallartig! Da får det heller være at hele familien involveres i logistikken. Men min bedre halvdel klager ikke. Han syns opplagt det er en knakende god (og særdeles nødvendig?) idé at kona får opp forbrenninga. Og siden han vet at nevnte kones motivasjon er avhengig av å få gå på morsomme timer, velger han klokelig å spille på lag! 

Hvordan er det hos dere? Strevsomt å få alle frem og tilbake til alt av aktiviteter i løpet av en uke?

24 Comments
Previous Post
Next Post