Lenge leve råttkjerringa!

Yikes, det har vært en hektisk dag! Mannen er bortreist i forbindelse med en begravelse, så jeg og jentene har vært alene hjemme. Og hva skjer når man er alene hjemme med de små? Jo, da skal plutselig alt skje samtidig. Først var det tenning av julegrana i barnehagen kl. 15.15. Deretter juleavslutning i klassen til eldstejenta. Undertegnede var i komiteen, og hadde oppmøte kl. 17. Da middagen var slukt (jeg serverte den kulinariske retten pølser med brød), var det bare å ta hele flokken under armen og komme seg avgårde.

Men flokken min var ikke det eneste jeg hadde med. Også bakverk var med på lasset. Og det er her råttkjerringa kommer inn. Har du hørt om råttkjerringkake? Det var en venninne av meg som gjorde meg kjent med begrepet. Vi snakket om disse bakeblandingene fra Toro og Møllerens. Og mens jeg la ut i det vide og det brede om hvor lettvint det er med sånne kaker og hvor gode de er, kunne hun fortelle at sånne kaker går under tilnavnet råttkjerringkaker. Hva??! Ikke nådegave-til-late-og-praktisk-orienterte-kvinner? «Nei, råttkjerringkaker», gjentok min venninne, med et smil om munnen og latter i blikket.

Vel, det er sikkert noe i det. At man er en råttkjerring som baker juksekaker i stedet for ordentlige kaker som som et minimum krever knusing av egg og sikting av mel. Men fy så glad jeg er for at de finnes. Jeg har stort sett alltid sånn muffinsblanding fra Toro i skuffen. Perfekt når man plutselig får gjester. Nå vil enhver husmor med respekt for seg selv protestere høylydt og påpeke at det jo er sååå lett å smelle sammen sin egen muffinsrøre heeelt fra bunnen av. Vel, det skiter jeg i! Kom ikke her og påstå at det er enklere å røre sammen x antall ingredienser enn det er å slenge noe pulver, litt olje og vann sammen og vips, så er røra klar?! Hvorfor skal jeg blande tørrvarene når Toro allerede har gjort det for meg liksom?

Anyway, det var altså Toro-muffins jeg tenkte å kline til med som mitt bidrag på bakefronten til dagens juleavslutning på skolen. Som sagt, så gjort. I 22-tiden i går satte jeg muffinsvidundrene i ovnen. Da klokka signaliserte at baksten straks var klar til å tas ut, viste det seg at baksten nok trengte et minutt eller to til. Men hva skjer? Jo, denne damen tuslet bort til datamaskinen for å sjekke e-posten i full fart mens hun ventet. Og så måtte hun bare innom Facebook. Og en blogg eller to. Og voila, sånn ble baksten:

Brent helt hinsides.

Her føler jeg at Toro har noe å jobbe med. Det er for dårlig at råttkjerringer som meg skal være avhengig av å stille inn klokka på ovnen selv for å bedømme når baksten er ferdig. Muffinsen burde gi lyd fra seg når de er gylne og fine og klar til å bli tatt ut av ovnen. Aller helst skulle de ha hoppet pent ut av ovnen selv, men det er kanskje å be om for mye?

Nuvel, jeg hadde heldigvis enda en Toro-pose i skuffen. Dermed slapp jeg å komme tomhendt til dagens juleavslutning. Avslutninga ble forresten en suksess. Klassen fremførte et teaterstykke i forbindelse med Den kulturelle skolesekken. Eldstejenta spilte piano. Og mor selv var så stolt at tårene rant over.

Hva syns du om bakeblandingene til Toro og Møllerens? Tull og tøys for late kjerringer? Eller gull verdt på ethvert moderne kjøkken? Kjør debatt!   

PS. Selv om jeg er råttkjerring og knapt nok kan kalle det baking når jeg disker opp med muffins, kaker eller brød, vet jeg at andre er ivrige med mel, egg og andre ingrdienser. Særlig cupcakes er i vinden. Derfor har jeg intet mindre enn en cupcake-bok som premie i min første giveaway.
Bli med i giveawayen her

13 Comments
Previous Post
Next Post