Lakenskrekk og spysjuka

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

Dere kjenner Albert Åberg? Denne gutten som aldri kommer når han skal? «Jeg skal bare», sier Albert Åberg hver gang pappaen ber han om et eller annet. Albert utsetter.

Jeg har noen søte små som utsetter på den samme måten. Særlig rundt leggetid. Da er det ikke måte på alt de bare skal før de kommer. Før de kan bli med opp på badet og ta kveldsstellet skal de bare spise litt til. For de er jo sååå sultne! Og så skal de bare drikke et glass melk (5-åringen, 8-åringen påstår at hun ikke liker melk). Når de først har kommet seg opp badet skal de bare hente pysjen i skapet nede. Den må nemlig tas på oppe på badet, ikke nede på rommet. Og så skal de bare se om katta har mat. Og og og. Man kan bli gal av mindre, særlig hvis man stilte langt bak i køen da tålmodighetsgenet ble delt ut.

Men nå slo det meg akkurat at jeg er ikke det spor bedre selv! Her sitter jeg. Klokka er midnatt. Og har jeg lagt meg? Nei. Når begynte jeg å tenke at jeg skulle legge meg? Jo, for 50 minutter siden. Men så skulle jeg jo bare sjekke Facebook i full fart. Sjekke e-posten. Lese noen blogger. Sjekke Facebook en gang til. Kommentere litt. Se over utkastet til julekort. Og ikke minst, spise litt til. Jeg var jo ikke sulten. Men mannen hadde smelt sammen noen pølser med brød (rester etter helga, det er et mareritt). Så nå sitter jeg her, med maskinen i fanget og gjør fint lite egentlig. Eller jo, jeg blogger jo. Men det er bare for at jeg skal slippe å legge meg.

For all del, jeg skal gå og legge meg. Men før jeg går skal jeg bare (??!) kort oppsummere denne første søndagen i advent her i huset. Den gikk ikke helt etter planen. Eller den startet bra. Mens minstetøtta sov luren sin fikk jeg og mannen gjort litt i huset. Så nå er vi i adventstemning her. Etterpå hev jeg meg i bakinga, siden brødrene mine skulle komme på gløgg og bakst i ettermiddag. Jeg bakte skoleboller og kanelsnurrer. Og dere, de ble gode! Ingen negerboller denne gangen, nei!

Da vi hadde inntatt en enkel middag (pannekaker, sånt må lages om søndagene, rekker jo ikke å lage det i hverdagen) gjorde vi oss klar til å dra til byen hvor vi skulle være med på tenning av julegrana. Vi kledde på oss. Og det er ikke bare-bare. Vi er fem stykker. Det er bikkjekaldt ute. Det betyr x antall lag med klær. Men vi kom oss i bilen. Eldstejenta nevnte sånn smått at hun kjente seg litt ugg. Hmmm, vi ante at her var det noe på gang, siden to av venninnene nettopp har hatt spysjuka. Men hun insisterte på at det ikke var ille. Hun skulle være med. Så vi dro. Men vi tok med oss et par handleposer, just in case.

Og de handleposene kom godt med. For midt i tunnelanlegget på Tromsøya hører vi at eldstesnuppa begynner å puste tungt. Joda, hun sier at hun kommer til å spy. Sjåføren (les: gemalen) tar en runde i ene rundkjøringa og begynner på returen. Vi håper å kunne komme oss ut av tunnelen før det står til. Men nei. Jenta må ty til posen. Men det gikk så bra, så. Heldigvis. Etter et stopp for å tørke, ordne, trøst litt, kjørte vi hjemover. SMS-er med kansellering av ettermiddagsbesøk blir sendt. Vi skjønner at alle planer utgår.

Vel hjemme drar jeg frem et ess fra ermet. Det må til. Eldstejenta er lei seg for at hun spyr. Mellomste er lei seg for at hun ikke får med seg julegrantenninga. «Det skulle jo skje masse artig i dag», sa hun, og henviste til både julegrantenning og besøk. Så mor i huset skjønner at hun må frem med en film hun opprinnelig hadde tenkt å legge i kalenderen. «Julenatt i Blåfjell». Da ble jentene fornøyde. Heldigvis.

Nå sover jentene søtt. Yngste i sprinkelsenga si. Mellomste i nederste køya på køyesenga. Og eldste på en madrass på gulvet. Hun kunne jo ikke godt ligge øverst, i tilfelle flere spyrunder. Så det ble gulvet, med en bøtte ved sin side. Og mor i huset? Ja, hun sitter henslengt i sofaen, hun. Med maskinen på fanget. Og slik sitter hun så altfor lenge hver eneste kveld.

Har du vett til å snaske deg i seng til et vettugt tidspunkt om kvelden? Eller har du som meg alt mulig rart du bare må gjøre før du går og legger deg?

Jøss. I kveld har jeg utsatt på høyt nivå altså. Jeg hadde jo ingenting å skrive om. Likevel ble det et langt innlegg. Om ingenting. Er det det man kaller å koke suppe på spiker?