Kontantstøtte og valgfrihet

Regjeringen har besluttet å fjerne kontantstøtten for toåringene. Samtidig øker de satsene for barn mellom ett og halvannet år med 1700 kroner til 5000 kroner i måneden. Fantastisk, spør du meg! Likevel mangler det ikke på kritikk fra de borgerlige, som skriker opp om at man nå tar valgfriheten fra norske småbarnsfamilier. Det er på sin plass å gjengi en tweet fra @HvaHunSa:

Nå er det jammen på tide at opposisjonen slutter å snakke om kontantstøtte og valgfrihet som om det er to sider av samme sak. Det er ingen som tar bort valgfriheten. Det blir ikke plutselig forbudt ved lov å være hjemme med toåringene. Jeg syns Audun Lysbakken svarte godt da han fikk spørsmål om dette under mandagens nettmøte.

Jeg er skjønt enig med Lysbakken i at det er viktigere å fokusere på foreldrepermisjonen, enn å legge til rette for at et mindretall av norske foreldre skal kunne være hjemme med kontantstøtten. Foreldrepermisjonen nyter alle småbarnsforeldre godt av. Antall kontantstøttemottakere derimot synker stadig. Ifølge tall fra NAV mottok 35 629 personer kontantstøtte i mars 2011, en nedgang på 6,0 prosent sammenlignet med samme tidspunkt i 2010. Tyder ikke dette på at regjeringens satsing på barnehager, både utbygging og makspris, samsvarer med norske foreldres behov? Et stort flertall ønsker seg barnehageplass til de håpefulle? Mange skulle kanskje ønsket at man kunne ha vært litt lenger hjemme. Med en utvidelse av permisjonen kan alle nettopp det, være litt lenger hjemme.

Jeg skjønner at kontantstøtten er viktig for dem som velger å benytte seg av den. Men la oss være ærlig. Tror vi virkelig at kontantstøtten bidrar til at flere kan være hjemme med barna sine, eller er den et kjærkomment økonomisk tilskudd for familier hvor mor uansett hadde valgt hjemmetilværelsen? Og er det egentlig hjemmetilværelsen som er målet? Her blir liksom ikke politikerne helt enig med seg selv. Av de som er for kontantstøtten mener noen at den skal tilrettelegge for at foreldre skal kunne tilbringe mer tid sammen med barna. Javel? Hvorfor får man da kontantstøtte selv om begge foreldrene går tilbake i jobb og man har barnet hos dagmamma? Her kommer argumentet om subsidiering av barnehagene inn. Man skal av en eller annen uforståelig grunn få betalt for ikke å benytte seg av et offentlig tjenestetilbud. Hvor er logikken i det?

Nei, jeg har til gode å forstå meg på kontantstøtten, og stiller meg positiv til en eliminering av hele ordningen. Når regjeringen likevel velger å øke beløpet for barn mellom ett og halvannet år kan jeg gå med på at det er fornuftig all den tid barn født etter 1. september ikke har krav på barnehageplass. Foreldre som blir stående uten tilbud om plass kan trenge en økonomisk håndstrekning i en overgangsfase.

Hva syns du om at regjeringen fjerner kontantstøtten for toåringene, samtidig som de øker beløpet for de minste barna?

14 Comments
Previous Post
Next Post