Kontantstøtte og valgfrihet

Kontantstøtte og valgfrihet

Regjeringen har besluttet å fjerne kontantstøtten for toåringene. Samtidig øker de satsene for barn mellom ett og halvannet år med 1700 kroner til 5000 kroner i måneden. Fantastisk, spør du meg! Likevel mangler det ikke på kritikk fra de borgerlige, som skriker opp om at man nå tar valgfriheten fra norske småbarnsfamilier. Det er på sin plass å gjengi en tweet fra @HvaHunSa:

Nå er det jammen på tide at opposisjonen slutter å snakke om kontantstøtte og valgfrihet som om det er to sider av samme sak. Det er ingen som tar bort valgfriheten. Det blir ikke plutselig forbudt ved lov å være hjemme med toåringene. Jeg syns Audun Lysbakken svarte godt da han fikk spørsmål om dette under mandagens nettmøte.

Jeg er skjønt enig med Lysbakken i at det er viktigere å fokusere på foreldrepermisjonen, enn å legge til rette for at et mindretall av norske foreldre skal kunne være hjemme med kontantstøtten. Foreldrepermisjonen nyter alle småbarnsforeldre godt av. Antall kontantstøttemottakere derimot synker stadig. Ifølge tall fra NAV mottok 35 629 personer kontantstøtte i mars 2011, en nedgang på 6,0 prosent sammenlignet med samme tidspunkt i 2010. Tyder ikke dette på at regjeringens satsing på barnehager, både utbygging og makspris, samsvarer med norske foreldres behov? Et stort flertall ønsker seg barnehageplass til de håpefulle? Mange skulle kanskje ønsket at man kunne ha vært litt lenger hjemme. Med en utvidelse av permisjonen kan alle nettopp det, være litt lenger hjemme.

Jeg skjønner at kontantstøtten er viktig for dem som velger å benytte seg av den. Men la oss være ærlig. Tror vi virkelig at kontantstøtten bidrar til at flere kan være hjemme med barna sine, eller er den et kjærkomment økonomisk tilskudd for familier hvor mor uansett hadde valgt hjemmetilværelsen? Og er det egentlig hjemmetilværelsen som er målet? Her blir liksom ikke politikerne helt enig med seg selv. Av de som er for kontantstøtten mener noen at den skal tilrettelegge for at foreldre skal kunne tilbringe mer tid sammen med barna. Javel? Hvorfor får man da kontantstøtte selv om begge foreldrene går tilbake i jobb og man har barnet hos dagmamma? Her kommer argumentet om subsidiering av barnehagene inn. Man skal av en eller annen uforståelig grunn få betalt for ikke å benytte seg av et offentlig tjenestetilbud. Hvor er logikken i det?

Nei, jeg har til gode å forstå meg på kontantstøtten, og stiller meg positiv til en eliminering av hele ordningen. Når regjeringen likevel velger å øke beløpet for barn mellom ett og halvannet år kan jeg gå med på at det er fornuftig all den tid barn født etter 1. september ikke har krav på barnehageplass. Foreldre som blir stående uten tilbud om plass kan trenge en økonomisk håndstrekning i en overgangsfase.

Hva syns du om at regjeringen fjerner kontantstøtten for toåringene, samtidig som de øker beløpet for de minste barna?

Legg igjen en kommentar

14 comments
  • Jeg er hjertens enig med deg, Liv-Inger. Fjerner valgfriheten? Som om 3300,- i måneden gir frihet til å være hjemme?? Vis meg de som kan leve på usle 3300,-. Det er i såfall de som uansett har planer om å være hjemme, som du sier. Kontantstøtten pr. i dag er latterlig, den fungerer overhodet ikke som planen var. Skal kontantstøtta gi frihet til å være hjemme bør den økes betraktelig. 5000,- til de under 2 år er en fin start, men slik jeg ser det er det fremdeles et stykke på vei før det kan kalles et reelt økonomisk alternativ til jobb.

  • Bra at kontanstøtten for toåringene fjernes, og jeg er positiv til at den opprettholdes for ettåringer som uansett ikke får barnehageplass siden de er født på feil tid på året. Jeg har alltid lurt på hvem som har råd til å være hjemme for 3300 kroner måneden (som den var på), og etter min erfaring har kontantstøtten vært brukt til å betale dagmamma som mystisk nok akkurat tok 3300 kroner måneden. Jeg spår renessanse for svart dagmamma, tro om de kommer til å ta 5000 kroner nå? Markedet for dagmammer har vel ikke kommet seg opp igjen etter den massive barnehageutbyggingen, men nå er det plutselig desperate foreldre som banker på døra igjen. Jeg synes det er fint at kvinner kommer seg ut i arbeidslivet igjen etter et år hjemme, kanskje mannen kunne oppfordres til å benytte seg av den såkalte valgfriheten og ta imot kontantstøtten utover permisjonen? Har ikke sett så mange kommentarer på det. Lurer på om det er det KrF ser for seg.

  • Dersom jeg putter en pistol mot ditt hode og ber deg gjøre som jeg sier, så har du fortsatt valgfrihet. Eller hva?

    Det mange ikke forstår er at frihet ikke er enten/eller, men kommer i grader.

    Regjeringen mener at den ha rett til å regulere våre private familieliv med økonomiske insentiver. Vi som snakker om valgfrihet mener at denne formen for innblanding er uetisk og utidig. Dere som mener dette er helt OK viser en prinsippløshet i forhold til dette spørsmålet. For dere er det tydeligvis helt OK at staten skal blande seg inn i den enkelte private familie.

    Enten det, eller/også så skjønner dere ikke at det er det dette handler om.

  • Og til Arctic Mum, svaret på spørsmålet du alltid har lurt på er at kontantstøtte ikke er ment å være noen fullfinansiering.

    Kontantstøtte skal gi økt frihet for den enkelte familie, og ikke noe mer enn det. Hva man gjør med de økte mulighetene er opp til den enkelte.

  • Ukorrigert: Jovisst har jeg valgfrihet hvis du setter en pistol mot hodet mitt og ber meg gjøre som du sier. Jeg kan velge å gjøre som du sier eller jeg kan bli skutt. Men hvordan er dette et relevant poeng i denne diskusjonen? Selv om regjeringen fjerner kontantstøtten har norske småbarnsforeldre fortsatt valgfrihet. Foreldrene til norske toåringer kan fortsatt velge mellom å bli hjemme med ungene, eller å sende dem i barnehage, til dagmamma, få besteforeldre til å passe eller hva som helst. Valgfriheten er fortsatt der. At opposisjonen prøver å påstå noe annet blir for dumt. Det er et litt skittent retorisk grep, rett og slett. Men ja, valget blir selvsagt vanskeligere å ta for mange, gitt at man mister de 3300 kronene kontantstøtten ga.

    Hvordan blander regjeringen seg inn i det private familieliv med å fjerne kontantstøtten? Er endringer i alle trygdeytelser å blande seg kanskje? Eller refererer du kanskje til debatten om fedrekvoten nå? At staten blander seg med å bestemme at x antall uker skal forbeholdes far? Jeg ser ikke problemet. Både kontantstøtten og permisjonspenger kommer fra fellesskapets midler. Gjennom deltakelse i fellesskapet har man krav på ytelser, blant annet foreldrepenger. At fellesskapet (representert med de politikerne flertallet har valg til å styre for oss) legger føringer for ytelsene er helt greit. Det er faktisk å forvente. Og igjen har familien valg. Man kan velge å benytte seg av fedrekvoten, eller man kan si den fra seg.

    Til det du skriver til Arctic Mum har jeg bare lyst til å si at javel, greit at det ikke skal være en fullfinansiering, men noe som gir økte muligheter for den enkelte. Men det må da være greit å være uenig i at dette er god forvaltning av fellesskapets midler? At et mindretall skal betales for selv å velge å stå utenfor arbeidslivet? Eller at de skal få penger fra staten for å lønne dagmamma?

  • Jeg for min del er 6-barnsfar med en hjemmeværende kone, og ja, hun er hjemmeværende av fri vilje da vi føler godt for at barna skal få være hjemme med den tryggheten og kjærligheten som råder der, frem til de tidsnok "sosialiseres" og alt annet som brukes som argumentasjon for at barnehage er det eneste riktige.

    Jeg har to jobber for å få dette til å gå rundt, og spør du meg om vi kan leve på 3.300 kr i måneden er svaret naturligvis nei. Spør du meg om jeg synes det er rettferdig og ikke minst kjærkomment at vi som ønsker å gjøre den største jobben i oppdragelsen selv samt gi barna den oppmerksomheten og kjærligheten en mor kan gi, hele dagen, får nesten like mye i måneden fra staten enn de som velger å ha barna i subsidierte barnehageplasser, er svaret mitt ubetinget ja.

    Ja, jeg er helt sikker på at jeg vil få kommentarer på dette innlegget som at jeg gir et totalt unyansert bilde av barn hjemme vs. barn i barnehage, men so be it. Hvorvidt man velger å ha barna hjemme eller i barnehage er etter min mening et verdispørsmål som jeg mener vi i Norge er utrolige heldige å kunne velge mellom, bl.a. takket være kontantstøtten. Klart 3.300 kr i måneden er kjærkomment!

    En annen ting jeg ikke helt forstår i din argumentasjon er at du nevner at stadig færre mottar kontantstøtte og at det dermed er et grunnlag for å fjerne den! Motstandere av kontantstøtten må vel bare være glade for at det stadig blir færre mottakere, da jeg antar prisen for ordningen er hovedargumentet mot denne – men hvorfor ekskludere denne ytelsen for de som velger å benytte seg av den nettopp på grunn sine livsverdier?

    Det er mange aspekter som kan diskuteres og blir diskutert rundt denne problemstillingen som f.eks. bruk av dagmamma. Hvorvidt flesteparten av de som mottar kontantstøtte bruker dagmamma kan jeg ikke uttale meg om – men jeg tviler helt ærlig på det.

  • Hei Dan R. Og takk for kommentar. Det setter jeg pris på. 🙂

    Spennende å høre argumentene til en som har tatt et helt annet valg enn det jeg selv har gjort. Jeg må innrømme at jeg sliter med å forstå enkelte aspekter ved valget du og din familie har gjort. Men mennesker er forskjellig og tar ulike valg, sånn er det bare. Jeg for eksempel syns ikke det høres så stas ut at mor er hjemme og gir omsorg, trygghet og kjærlighet, når det samtidig krever at far jobber dobbelt for å få økonomien til å gå opp. Blir ikke far veldig fraværende i familielivet da? Men igjen, dere står selvsagt fritt til å velge det som passer for dere. Det vi først og fremst diskuterer er jo hvorvidt staten skal finansiere mors hjemmetilværelse gjennom kontantstøtten.

    Jeg får også piggene litt ut når du snakker om verdispørsmål. Om at tryggheten og kjærligheten råder hjemme sammen med mor. Barna mine opplever trygghet i barnehagen. De tar del i et fellesskap. Og de knytter seg til omsorgspersonene der. Mors (og fars) kjærlighet opplever de naturlig nok ikke mellom 8 og 16 når vi er på jobb. Men vi har rikelig å gi av utenom barnehagedagen og i helgene. Barn som går i barnehagen blir ikke snytt for verken trygghet eller kjærlighet. Jeg skjønne hva du mener når du sier at det er et verdispørsmål. Samtidig føler jeg at du og andre som bruker samme retorikken antyder at vi som sender barna i barnehage representerer de dårlige verdiene, og det er ikke riktig. Vi har bare andre verdier og tar andre valg. Vårt valg er ikke dårligere enn deres.

    Når det gjelder å gi et beløp til foreldre som ikke bruker barnehage fordi barnehagene subisidieres av staten er vi veldig uenig. Hvorfor skal man få betalt for ikke å bruke et tjenestetilbud? De som bruker barnehage er dessuten som regel i jobb og bidrar på den måten til den økonomiske verdiskapningen i samfunnet. De bidrar til felleskassa. Da skulle det bare mangle at staten legger til rette med et godt utbygd barnehagetilbud.

    At antall kontantstøttemottakere synker er relevant da det viser at flertallet av norske foreldre ønsker seg barnehageplass til en gunstig penge. Antall kontantstøttemottakere har nemlig sunket parallelt med barnehageutbygginga. At man fortsatt skal bruke store summer på å betale norske mødre for å stå utenfor arbeidslivet henger ikke på greip. Disse midlene kunne vært forvaltet på en bedre måte, for eksempel gjennom utvidet permisjon for alle, i stedet for å finansiere et mindretalls ønske om å være hjemme eller bruke dagmamma.

    Igjen, vi er uenig. Veldig uenig. Men jeg setter stor pris på kommentaren din. Lærerikt. 🙂

  • Jeg skjønner at du, og evt. også andre, føler at det kan virke som om jeg mener at de som velger bhg. velger feile verdier – og på sett og vis kanskje jeg mener det også, til en viss grad. Jeg påstår på INGEN måte at du ikke er glad i dine barn – så langt derifra, jeg påstår bare at du prioriterer annerledes enn meg. På samme måte kan jeg snu hele argumentasjonen å si at jeg føler at de som benytter seg av bhg, som altså er sterkt subsidierte fra staten sin side mener de velger riktige verdier siden det valget gjør en verdig til å motta direkte "statsstøtte" mens man ikke mener at de som er hjemme med sine barn er verdige den samme ytelsen. Dette ER et verdispørsmål nettopp av den grunn at samfunnet ikke ser verdien i det arbeidet en heldagsmor gjør!

    Jeg forstår at alle ikke er like heldige som meg som kan ha en ekstrajobb jeg kan gjøre hjemmefra, men nettopp derfor kan vi organisere oss på denne måten som vi har gjort, med en hjemmeværende mor og også en tilstedeværende far når jeg ikke er på min dagjobb, vel og merke.

    Fra ditt ståsted har jeg ingen problemer med å se at noe av min retorikk kan virke merkelig – men tro meg – det er gjensidig. For jeg kan fra mitt ståsted ikke forstå argumentasjonen om at "fordi staten bruker penger på å bygge barnehager så er det naturlig at staten også betaler brukerne for å bruke de"?

    Jeg på min side argumenter ikke for og mener heller ikke at de som benytter seg av bhg ikke skal få lov til å ha subsidierte bhg-plasser – men fra din side så er det visst ikke ålreit at de som er hjemme skal få samme ytelse, eller faktisk antagelig litt mindre. Ellers mener jeg at å si at mødre som velger å gå ut i jobb og dermed har barna i bhg yter mer for samfunnet bare fordi de betaler skatt, blir for meg så fjernt fra mine verdier at det blir vanskelig å i det hele tatt diskutere det, men det er vel kanskje sånn da at cash realy IS the king!?!?

  • For staten er det viktigere at forledre kan kombinere arbeid og barn. Altså at de legger til rette for at barna kan være andre steder mens foreldrene kan jobbe. Det er viktig for staten at foreldrene er i arbeid. Begge to. DET er det Audun lysbakken sier.

    Selvfølgelig har vi lov til å stelle oss opp og si NEI, vi vil ikke kombinere jobb og barn. Vi vil stille opp for barna våre først og fremst så lenge de er små. Vi vil se barna våre og kjenne dem mens vi har muligheten til det. Vi vil ikke overlate oppdragelsen av våre barn til noen andre, bare fordi det blir tilrettelagt av staten slik at vi kan gjøre det.

    Og vi kan ikke kreve å få noe betalt, men hvorfor skal vi belønnes for å gi fra oss oppdragelsen ved å få lønn fra arbeidsplassen? Hvorfor skal det lønne seg å være i jobb fremfor å gjøre en god jobb i verdens viktigste yrke, nemlig det å være foreldre? Barnehagetanter får betalt for å passe våre unger fra staten, hvorfor kan ikke vi heller få de pengene hvis vi gjør jobben selv?

    Er ikke vi foreldre kompetente nok til å være foreldre lenger? Er det derfor staten mener at barna har det best hos noen andre enn oss??

  • //Men hvordan er dette et relevant poeng i denne diskusjonen?//

    Det skrev jeg: Valgfrihet kommer i grader og ikke i enten/eller. Kontantstøtte øker valgfriheten. Dens fravær reduserer valgfriheten.

    At du snakker om at man enten har den eller ikke, det er det som ikke er relevant.

    //Hvordan blander regjeringen seg inn i det private familieliv med å fjerne kontantstøtten? //

    Det skrev jeg også. De bruker økonomiske insentiver for å pressen den enkelte familie til å håndtere barna slik regjeringen mener er best.

    Først er valget: Betal skatt eller gå i fengsel.
    Deretter er valget: Bruk barnehage og bli støttet med subsidier, eller gå glipp av mange tusen kroner og ta alt ansvaret selv.

    //At fellesskapet (representert med de politikerne flertallet har valg til å styre for oss) legger føringer for ytelsene er helt greit.//

    Det er en subjektiv vurdering. Jeg synes ikke det er greit at fellesskapet leggerføringer på hvordan familier skal organisere privatlivet sitt, inkludert barnepass. Jeg synes dette er noe fellesskapet skal ligge langt unna.

    Men dette går på verdier og prinsipper. Du synes det er greit at staten bruker økonomisk makt for å presse folk til å leve familielivet sitt i tråd med statens ønsker. Jeg synes det er forkastelig, uetisk og respektløst i forhold til grunnleggende menneskerettigheter som frihet og integritet.

    //Men det må da være greit å være uenig i at dette er god forvaltning av fellesskapets midler?//

    Det er kunnskapsløst. Det er langt dyrere å subsidiere barnehager enn å gi kontantstøtte. Så det å fjerne kontantstøtte er ikke lønnsomt og dermed ikke god forvaltning av fellesskapets midler.

    // At et mindretall skal betales for selv å velge å stå utenfor arbeidslivet? Eller at de skal få penger fra staten for å lønne dagmamma?//

    Velferdstilbudet i dette ligger at det gir økt valgfrihet for den enkelte familie. Det er ikke alle barn som trives i barnehage. Det er ikke alle familier der barnehagens åpningstid passer inn. Og det kan finnes andre grunner. Hva med å ofre disse en tanke?

    Og hvor ligger rettferdigheten i at bare noen mennesker skal ha rett på støtte, mens andre må gå uten?

    Å fjerne kontantstøtte er ulønnsomt for fellesskapet, uetisk fordi staten blander seg inn i privatlivet, usolidarisk fordi det rammer mennesker med andre behov enn gjennomsnittet og urettferdig fordi man nekter enkelte den støtten som de fleste andre får.

  • Kontantstøtten betydde veldig mye for oss. Mannen tok ut permisjonen sin over lang tid med 2 dager pr uke. Dette betydde at jeg kunne jobbe redusert (jeg jobbet 2 dager og 1 kveld i uka) i denne perioden slik at at vi begge fikk lang tid hjemme med Ingrid. Uten kontantstøtten hadde vi faktisk ikke hatt den muligheten og måtte ha sendt Ingrid i barnehage som 1 åring. Noe jeg personlig syns er altfor tidlig. De 3300 kronene ekstra i måneden betydde enormt mye for vår famile.

  • Mange motstridende meninger. Men sånn må det være.

    Dan R., jeg sier ikke at den jobben en hjemmeværende mor gjør er verdiløs. Men verdi er så mangt. Spørsmålet er hvor staten skal stille opp med økonomisk støtte. Hvordan fellesskapets midler skal forvaltes. Vi gjør alle ting som har stor verdi både for oss selv og våre barn, uten at vi mottar penger fra det offentlige for det.

    Ukorrigert, valgfrihet kommer ikke i grader. Enten har man et valg eller man har det ikke. Men muligheten til å velge varierer. Å si at valgfriheten fjernes er veldig feil! Et feigt retorisk grep! Valgfriheten fjernes ikke. Valgmuligheten reduseres.

    Din argumentasjon om at det er urettferdig at noen skal nektes støtte andre får skjønner jeg bare ikke. Hvis man ikke selv velger arbeidslivet har man faktisk ikke behov for barnehage. Hvorfor skal man da få økonomisk støtte fra staten? Min bestemor er frisk og har ikke behov for sykehjemsplass. Hun belaster altså ikke samfunnet med den kostnaden. Bør hun få penger fra staten da? Skal det samme gjelde andre fellesskapsløsninger? Skal de som ikke bruker bibliotekene våre for eksempel få penger for det? Bruker du ikke den kommunale svømmehallen kan du få utbetalt det de som velger å benytte seg av tilbudet indirekte får i subsidier fra staten? Jeg skjønner ikke logikken.

    Dere som er for kontantstøtten, hva tenker dere om at den gjelder bare frem til barnet blir tre år? Den argumentasjonen dere bruker kan jo like godt brukes helt frem til skolealder. Hvorfor skal ikke en mor få betalt for å være hjemme med 5-åringen? Og hvis det er så galt at staten skal legge føringer på familielivet som ukorrigert sier, hvorfor skal staten kunne påtvinge foreldre å sende barna på skolen når de når skolepliktig alder?

    Igjen, all ære til dem som velger å være hjemme. Vi er alle forskjellig og tar ulike valg for oss selv og være nærmeste. Men alle valg kan ikke kvalifisere til økonomisk støtte fra det offentlige.

  • Jeg bor på bygda, med to mil til kommunesenter der man kan få seg jobb, eventuellt. Jeg har ikke kjørekort. Jeg har tre barn, de minste er 2.5 og 8 mnd. jeg har ikke barnehageplass til toåringen, og uansett har vi ikke hatt råd til det. Samboer jobber som lakseslakter og tjener ml 22-25 000 i mnd. jeg får inn barnetrygd for tre, samt kontanstøtte for en foreløbig og stønad fra far til eldste barn på ca 1000 kr mnd. Jeg er nesten ferdig utdannet sosionom, men pga av barnefødsler har jeg enda to eksamener igjen. Hverdagen har siden nummer to kom, vært en kamp, bacheloroppgaven skrev jeg foreks to uker etter fødsel, skrev og ammet. Vi har ikke fått noe hjelp annet enn det vi har krav på, som kontantstøtta. Den har redda oss. Mitt poeng: Ikke alle trenger kontantstøtta, men noen gjør, og at den taes bort rammer bare de i samfunnet som har minst. Jeg skal være ærlig å si ar jeg har sterke holdinger mot at barn skal dyttes inn i barnehagekaos før de hvreken kan gå eller snakke,jeg syns to år er minimums alder, kan ikke fatte at noen velger å overlate små babyer til det kaos og stress og kjærlighetsløse miljøet som jeg mener råder i de fleste barnehager. Moderne barnemishandling kaller jeg det for. Dernest er det enda noen som bor i grisgrendte strøk, der det i praksis er nærmest umulig å få seg jobb og balansere dette med barn – når man ikke har muligheten til å kjøre bil. dette ble ett langt sutrebrev, det er så, men konklusjon, kontantstøtta burde være mer fleksibel i forhold til at de som virkelig trenger den burde få den. Bedre enn å bli tvunget til å gå på sosialstønad. Altså, mennesker er individer, vi er ikke alle like og vi bør ikke behandles som vi er det, altså en svær saueflokk. Folk er forskjellig og bør i et velstandssamfunn få muligheten til å være det, uten at det betyr at man er det fordi man vil snylte på staten.

  • Vet du, dette innlegget mistet all saklighet i det øyeblikk du kalte det moderne barnemishandling å sende barn under 2 år i barnehage. Du snakker varmt om at mennesker er ulike og derfor ikke skal behandles som om de er like, mens du i samme øyeblikk slenger dritt om foreldre som velger annerledes enn deg? Kom tilbake når du klarer å argumentere saklig, uten å dømme andre foreldre nord og ned.

Følg @livinger

Instagram has returned empty data. Please authorize your Instagram account in the plugin settings .

Meny

Om meg

Liv-Inger heter jeg. Jeg er blitt 46 (!) år gammel, og bor sammen med familien min i Tromsø. Jeg er gift med gymnaskjæresten min, og sammen har vi tre herlige jenter!

I bloggen min skriver jeg om det som opptar meg, enten det er politikk, sosiale medier, eller et småironisk blikk på egen hverdag.

Her kan du lese mer om meg