Kick ass, damer!

Kick ass, damer!

I går hadde jeg en tekst på trykk i Uhørt-spalten i iTromsø. Stor stas! Aldri vært spaltist før, jeg. Og nå skal jeg altså være en av flere faste skribenter som veksler på å levere innhold til denne spalten fremover. Litt skummelt å plutselig skulle skrive i avisa. Nytt publikum. Men likevel, mest gøy! Min første spalte, som altså sto på trykk lørdag 29. juni, hadde tittelen Kick ass, damer!

Slik presenterer jeg meg i spalten. Artig å se det på
trykk, at jeg straks er i full drift i egen bedrift.
Reddi or not, here I come! 

Norske kvinner har hatt stemmerett i 100 år. Likevel er vi den dag i dag pinlig stemmeløse i den offentlige debatten. Fortsatt er 2 av 3 som uttaler seg i norske medier menn. Det er fristende å skylde på medienes manglende innsats for å finne kvinnelige kilder. Men sannheten er nok en ganske annen. I forbindelse med stemmerettsjubileet uttalte redaktør for tidsskriftet Samtiden, Cathrine Sandnes, til Aftenposten at hun ved å jobbe aktivt for å få tak i kvinnelige kilder kanskje kommer opp i en kvinneandel på 40 prosent. Uten noen ekstrainnsats overfor kvinnene dominerer menn med 80 prosent deltakelse. “Det virker som om menn har mye lavere terskel både for å henvende seg og for å si ja når de blir spurt”, sier Sandnes.

Også statsministerkandidat Erna Solberg er opptatt av at kvinner må bli flinkere til å si ja. I sin tale til norske kvinner etter at Kapital kåret henne til Norges mektigste kvinne inneværende år sa hun blant annet: “Mange sjanser kommer faktisk bare en gang. Og om du sier nei, finnes det alltid en annen, oftest en mann som sier ja”. Det går ikke alltid flere tog. Spørsmålet er om vi kvinner skal fortsette å slippe mannfolkene frem, mens vi selv står igjen på perrongen.

Hva er det som gjør at menn så uredd kaster seg ut i det store ukjente, mens kvinner tenker seg om både én og to ganger før de til slutt takker høflig nei til nye utfordringer? Ta nå jobbsøkerprosessen som et eksempel. Du leser stillingsannonsen for en jobb du har ordentlig lyst på. Ved kvalifikasjonskravene er det ulike mekanismer som slår inn, avhengig av om du er kvinne eller mann. Er du kvinne og oppfyller 4 av 5 krav, henger du deg med stor sannsynlighet opp i det ene punktet du ikke har helt kontroll på og lar vær å søke. Er du derimot mann og registrerer at du oppfyller 1 av 5 krav sender du fornøyd inn din søknad med den største selvfølgelighet! Og sånn forsterkes skjevhetene i arbeidslivet.

Under en konferanse ved Norges Handelshøyskole i mai i år rettet professor Bertil Tungodden søkelyset mot det kjønnssegregerte arbeidsmarkedet vi har her til lands. Han mener mangelen på kvinnelige toppledere innebærer et betydelig effektivitetstap for det norske samfunn. Til Dagens Næringsliv sier Tungodden at flere kvinner burde utfordre menn i søknadsbunkene. “Menn som egentlig burde vært i 4. divisjon får spille i 1. divisjon”, mener han. Hva er egentlig greia her, damer? Hvorfor tillater vi at middelmådige menn tar posisjoner som både kunne og kanskje burde ha tilfalt en bedre kvalifisert kvinne?

I 2008 kom regjeringen med en handlingsplan for å øke andelen kvinnelige gründere. Målet var at kvinner skulle stå for 40 prosent av bedriftsetableringene i 2013. Vel, kalenderen viser 2013. Vi kan trygt konstatere at målet var en utopi. Fortsatt er bare 1 av 4 gründere kvinner, viser tall fra SSB. Årsakene er mange og sammensatte. Jeg har likevel bitt meg merke i en av faktorene forskningen trekker frem. Kvinner har nemlig mindre tro på egne ideer og ferdigheter enn menn. Igjen, vi feiger ut mens menn gasser på! Jeg syns det er på tide med en snuoperasjon!

Kan vi ikke bli enige om å slå litt mer fra oss, damer? Si litt oftere ja, selv når hjertet hopper over noen slag og kaldsvetten melder sin ankomst? Selv var jeg nær ved å besvime da jeg ble spurt om å være Uhørt-spaltist for iTromsø fremover. Men her er jeg altså. Jeg klarte det! Så bli med! La oss ta flere sjanser! Om det er risiko involvert? Javisst! Men husk, du risikerer også å lykkes!

Legg igjen en kommentar til Liv-Inger Avbryt svar

16 comments
  • Det med jobbsøknader er en klassiker. Jeg har en kompis som slettes ikke er ingeniør, men som søkte en jobb hvor dette var et ønske/krav – og fikk den jobben! Jeg hadde absolutt ikke tenkt tanken å søke da….

    Jeg prøver å utfordre meg selv stadig vekk, men tanken på å mislykkes og drite seg ut sitter vel sterkere hos oss kvinner. Kanskje det henger sammen med at vi generelt er mer observante og detaljorienterte og dermed registrerer andres (negative) reaksjon, mens menn glatt overser dette eller bare ikke bryr seg?

    Vi liker å tro at det er personlighet som styrer disse tingene, om man er en vågal type osv, men statistikken taler jo for noe annet, dessverre.

  • Så bra at du tør! (For det er en kvinnegreie, det der, vi er liksom ikke flinke nok, tenk alt som kan gå galt, blablabla. Mens mindre kompetente menn hopper i det. Og fikser det.
    Du er jo flink og skriver bra, så dette fikser du! Og bildet/presentasjonen av deg så da riktig så flott ut! Lykke til med Reddi – jeg heier på deg!

  • Kjempebra, Liv Inger – interessant og velskrevet! Vi damer må bli flinkere til å si ja, og ta sjanser. Vi kommer ingen steder om vi står på perrongen og venter iallfall. Heia!

  • Det med at menn ikke registrerer andres negative reaksjon har jeg også tenkt på. Eller er det det at de regelrett driter i det? Jeg vet jammen ikke. Men det fascinerende hvordan ulike situasjoner oppfattes og håndteres av de to kjønnene. Og det er jo ikke bare det at kvinner må tørre mer. Enkelte menn hadde hatt godt av litt bedre selvinnsikt, spør du meg. 😉

  • Ja, hvorfor visualiserer vi kvinner alltid alt som kan gå til helvete?? I stedet for å visualisere en dundrende suksess? Vi må ta oss sammen der.

    Haha, bildet ja. Man føler seg jo sååå teit når man står der og poserer. Måtte spørre fotografen om han var god i Photoshop. Og han bare: "Hvorfor spør damer alltid om det?". Eh, gjett at jeg følte meg truffet av min egen tekst…

  • Supert Liv Inger, bravo sier jeg. Og lykke til med gründerarbeidet. Forresten ikke alltid man skal si ja, ihvertfall ikke når noen prøver å drible over oppgaver som de selv har fått utlevert. Og som de ikke selv vil utføre av en eller annen grunn. Men ellers, utfordringer vokser man på. Det er helt klart. Jeg trenger et spark i rompa for å bli tøffere..

  • Gratulerer som spaltist! Godt at du valgte å stå i utfordringen!
    For meg er nettopp dette noe av essensen, det at vi har valg. Mange kvinner velger verdibasert, det er en helhetsvurdering der karrierejag og topplederstillinger har for høy kostnad. Skal vi ha flere kvinner i toppstillinger må forholdene legges til rette på en helt annen måte enn i dag, – fordi kvinner rett og slett velger annerledes enn menn.
    Jeg er gründer og har jobbet med både kvinner og menn i ledelse i mange år. Jeg ser ofte at et stort flertall kvinner har velger å takke for seg og gå over i stillinger som gir større fleksibilitet enn topplederstillingene. De velger stillinger der de opplever at de får utvikle seg mer og de får en bedre balanse mellom jobb og privatliv. I min erfaring er det ikke fordi de ikke våger, men rett og slett fordi det ikke er interessant nok eller den personlige og private kostnaden er for stor!
    Når det er sagt er det fremdeles mange som ikke våger og der har vi et ansvar som medsøstre. Vi kan støtte, hjelpe, sparre og motivere langt mer enn det vi gjør i dag!
    En del av mitt nettverk strekker seg til Sør-Amerika der vi finner langt flere kvinner i toppledelsen og i styrerommene. Suksess kriteriet deres er at de har hjelp. Hjelp til barn og hus. Her skal vi klare alt til krampen tar oss. Og være stolt på toppen. Det er en lederegenskap å be om og ta imot hjelp. La oss bli flinkere til å hjelpe hverandre slik at de som vil opp i topplederstillinger får det nødvendige «sparket bak» for å klare det om det er motet det skorter på.
    Til slutt en liten oppfordring: La oss se hva VI kan gjøre istedenfor å lure på hvorfor menn er så mye bedre på å være uredd. Ta en sjanse, gjør noe annerledes, bygg mestringsplattform og husk å feire! Går det «på trynet» så finner du ut at du overlever likevel!

  • Takk! Så hyggelig å høre at du setter pris på bloggen min. Ikke vært så ivrig på å blogge i det siste. Etablererfasen er intens altså. Tar mye tid. Men satser på å komme sterkere tilbake! 🙂

  • Veldig enig med deg, Gro. Apekatter skal man ikke ukritisk si ja til. Lett å bli stuck med pjesk andre burde ha fikset selv. Og når du har fiksa det, ja hvem er det så som tar æren? Grrr, annoying! Men utfordringer vokser man på. Så jeg holder på at vi jenter har godt av å tøffe oss litt opp! 🙂

  • Veldig godt innspill! Og jeg er enig. Det er ikke det at alle unge jenter nå MÅ snaske seg ut og bli ledere. Eller gründere. Men de skal vite at de har valget. Og at de er like godt egnet som menn til å ta disse valgene!

    Det med å be om hjelp er viktig. For ingen klarer alt! Og ikke minst, dette med å tørre å feile. Ok da, muligens går det til helv*** innimellom. Hva så? Børst det av deg og gå videre! Verden går ikke under, selv om det er pyton der og da.

  • Det er trist at det ikke er flere kvinner som tør å satse høyt i arbeidslivet. Det er faktisk mulig å kombinere yrkeskarriere og familie, også for en kvinne. Menn har gjort det i årevis og det har ikke nødvendigvis gjort dem til verken, dårligere ektemenn eller fedre av den grunn. Jeg tenker at mye handler om prioritering og organisering. Selv har jeg store deler av livet vært alenemor, uten at det har stoppet meg fra noe som helst. Jeg startet på jusstudiet, få måneder etter at mitt 5 barn ble født, i en alder av 36 år. Jeg studerer fortsatt, samtidig som jeg har åpnet min egen språkskole både i Spania og i Norge.
    Jeg tror at alt er mulig, man må bare ha bein i nesa og ikke gi opp selv om man møter litt motgang!

    P.S. Mange fine og interessante innlegg!!

Følg @livinger

Instagram has returned empty data. Please authorize your Instagram account in the plugin settings .

Meny

Om meg

Liv-Inger heter jeg. Jeg er blitt 46 (!) år gammel, og bor sammen med familien min i Tromsø. Jeg er gift med gymnaskjæresten min, og sammen har vi tre herlige jenter!

I bloggen min skriver jeg om det som opptar meg, enten det er politikk, sosiale medier, eller et småironisk blikk på egen hverdag.

Her kan du lese mer om meg