Kåseri fra treningsverdenen!

I går kveld gjorde jeg noe jeg aldri har gjort før og aldri hadde trodd at jeg noen gang skulle gjøre. Jeg fremførte et kåseri muntlig. Foran 80 personer! Anledningen var 3-årsdagen til treningssenteret jeg trener på (som er helt unikt forresten): Exolo. Med utgangspunkt i blogginnlegget En aerobicinstruktørs vokabular fra september i fjor, tok gründer Lill-Jorid kontakt og spurte om jeg kunne tenke meg å skrive et nytt kåseri til festen. Og siden jeg har bestemt meg for i større grad å følge leveregelen til den alltid så kloke Pippi: «Det har jeg aldri prøvd før, så det klarer jeg sikkert», var det ikke snakk om å si nei til utfordringen. Under bildet finner du kåseriet i sin helhet. 

Her er jeg in action. Smånervøs der jeg står med mikrofon og greier og senderen plassert i håndveska (tabbe å gå med kjole uten lommer). Foto: Veronica Evertsen

I september i fjor skrev jeg et blogginnlegg om aerobicinstruktører og alle de rare tingene de lirer av seg i løpet av ei treningsøkt. Innlegget gikk sin seiersgang både blant ansatte og medlemmer på treningssentre rundt om i landet. Eller seiersgang sier jeg. Alt er relativt. For en mammablogger fra det kalde nord var dette et innlegg å leve lenge på. Og da mener jeg ikke økonomisk. Det viser seg at det å skrive om vokabularet til dagens aerobicinstruktører er veldig lite inntektsbringende. Nei, skal man tjene penger må man vel begynne å skrive om fashion og makeup og sånt. Men hvem skal da ta ansvar for å holde aerobicinstruktørene i ørene? Spinningsinstruktørene? De personlige trenerne? I det hele tatt disse personlighetene som tjener til livets opphold ved å piske oss stakkars hobbymosjonister rundt samtidig som de fornedrer oss med retoriske spørsmål som “Kjenner dere dette?” når vi ligger der på en styrketime med ansiktet vridd i smerte og prøver å heve rompa opp og ned på en bosuball og enhver idiot burde skjønne at vi ikke bare kjenner det, vi holder regelrett på å stryke med der vi ligger!

Dette blogginnlegget er altså bakgrunnen for at jeg står her i kveld og skriver et nytt kapittel i serien “Liv-Inger gjør ting hun ikke kan”. Litt skummelt. Men først og fremst setter jeg utrolig stor pris på at Lill-Jorid tok kontakt og utfordret meg til å fremføre et ferskt kåseri når Exolo nå feirer sin 3-årsdag. For dette gir meg jo en ny mulighet til å ta en alvorsprat med de av dere som står på lønningslista her. For har det hjulpet å sette fokus på oppførselen deres så langt? Har det? På ingen måte!

I innlegget mitt tar jeg for eksempel opp dette med aerobicinstruktører og tallanalfabetisme. Kjære instruktører, et par betyr to! Som i et par sko. Én, to! Jeg mistenker at dere ikke akkurat er de skarpeste knivene i skuffen. For stadig vekk sier dere “kom igjen folkens, bare et par ganger til!”, men så kjører dere sånn cirka fem ganger til?! Syns dere det er greit? Her snakker vi iskald manipulering for å få oss arme sjeler til å hente ut krefter vi ikke har. Tro meg, jeg har mang en gang lyst til å gi dere denne (fingeren). Men jeg er knapt i stand til å huske hva jeg selv heter. Å bevege armen der jeg prøver å henge med på galskapen deres er rett og slett fysisk umulig! Og det stadige gnålet om at trinnene er akkurat de samme når dere i samme øyeblikk viser oss hvordan alt skal snus med 180 grader og vi plutselig skal ta mambo litt hit og chachacha dit. Så veldig mye bedre blir det ikke når dere skal forklare hvordan anatomien henger sammen. Når vi strekker ut for eksempel. “Dere, knær over tær!”. Ja, for det hadde jo vært litt dumt om knærne var under!

Og den energien? Hvor henter dere den fra? Sykkelinstruktører for eksempel snakker jo på innpust og utpust. Jeg er sikker på at de også topper statistikken når det kommer til å snakke i søvne! “Kom igjen nå, bare litt til, trø på så er dere snart på toppen!”. Hvilken topp? Hallooo, vi sitter på sykler som er boltet fast i underlaget, tråkker alt hva remmer og tøy kan holde og beveger oss – nowhere! Det er nesten så man kan stille spørsmål ved menneskeartens logiske sans når man ser voksne folk holde på sånn. I flokk!

At ansatte på treningssenter har fått utdelt hakket mer energi enn oss vanlig dødelige er hevet over enhver tvil. På Twitter tidligere denne uka spurte en medtvitrer om instruktørene tar med seg den overdrevne entusiasmen og ropingen (hans ord for øvrig) til helt dagligdagse gjøremål. Se for deg hvor gøy du selv syns det er å tømme oppvaskmaskinen for eksempel. Her kan vi sikkert lære en ting eller to av treningsfantastene. Aerobicinstruktørene svinser garantert rundt på kjøkkenet i takt med det hotteste hotte fra VG-lista og gauler “1-2-3-4, kopper hit og tallerkener dit!”. Og tenk for et mareritt å bo sammen med en personlig trener da! Du kommer småstressa hjem fra jobb og oppdager at du må tømme opvaskmaskinen før du kan sette i gang med middagen, og han bare “kom igjen nå, du klarer det, kom igjeeeen, ikke gi opp, bare et par repetisjoner igjen, ET PAR, jeg lover!”. Jiiiz! Og så kan du ta deg faen på at instruktørene benytter enhver anledning til å trene. Enhver! Dere har fått med dere at TV-kjendis Yngvar Andersen tar tåhev mens han pusser tennene? Tåhev?! Fyren har også fått ellers rasjonelle Tromsø-væringer (eller det er vel mer én Tromsø-væring da) til å stikke på butikken med trillebåra! Nå er trillebåra ganske radikal. Til og med instruktører har sine grenser – og dropper trillebåra for heller å gå “utfall” med tunge bæreposer hele veien hjem!

Vi som trener på treningssenter har jo gjerne våre favorittimer. Selv liker jeg best timene med snurr. Ikke fordi jeg er så skrekkelig koordinert av meg. Nei, det handler rett og slett om at den snurringa får meg til å glemme det største problemet med treningsøkta: at det er så satans tungt! I stedet for at hjernen skriker ”jeg dør, jeg dør, jeg dør” tvinges den på snurretimene til å prøve å huske neste trinn. Noen ganger gjør den det. Altfor ofte husker den feil, og man ender opp med å gi naboen en springskalle. Hvis jeg har skallet ned noen av dere som er til stede her i kveld, unnskyld. Det var ikke meningen!

Jeg har prøvd meg på zumba også. Det skal jo være så bra for forbrenningen. Og så er det jo både gøy og sensuelt. Rene kinderegget med andre ord. Zumba kan visstnok gjøre underverker for selvtilliten til selv den mest tidsklemmebefesta småbarnsmor, må vite. For det er ikke hver dag hun får anledning til å vrikke på hoftene og skyte frem puppestellet som på en zumbatime! Den selvtilliten får dessverre en alvorlig knekk i det øyeblikk man kaster et blikk i speilet. Mens man i eget hode fremstår som en sexgudinne av noe slag der man vrir og vrenger på seg, er virkeligheten et ganske annen.

Jeg har prøvd meg i tredjeetasjen her også. På apparatene. Den Wellness-nøkkelen er jo genial! Den forteller meg hvilket apparat jeg skal bruke, hvor tunge vekter jeg skal legge på og hvor mange ganger jeg skal gjenta øvelsen. Men ikke hvordan apparatet funker! Her for en tid tilbake var jeg overbevist om at det var noe feil med et av apparatene som trener biceps eller triceps eller armmuskler som jeg liker å kalle dem! Jeg klarte ikke å dytte den skiten oppover! Og riktignok har jeg fiskeboller til armmuskler, men til og med de kjipeste halvfabrikata av noen fiskeboller klarer vel for svarte å løfte 5 kilo! Etter mye om og men spurte jeg en av de personlige trenerne som tilfeldigvis var i rommet akkurat da om hjelp. Jeg bare “eh, dette apparatet funker jo ikke”? Jeg var på grensa til å hisse meg opp og illustrerte ivrig hvordan jeg dyttet og dytte oppover og ingenting skjedde. Og hun bare “denne skal fremover”. Er det rart jeg ikke takler apparattrening? Selvtilliten får seg alltid en solid knekk hver gang jeg prøver meg. Og det til tross for at jeg alltid passer på å flytte den pinnen som regulerer vektmengden fra sånn 10-15 kilo til en 40-50 før jeg forlater apparatet.

Avslutningsvis, jeg har litt dårlig samvittighet for å ha vært så streng med dere instruktører. For jammen er det grunn til å stille spørsmål ved oppførselen også til medlemmene på et gjennomsnittlig norsk treningssenter. Og da snakker jeg ikke først og fremst om Exolo, som jo er alt annet enn gjennomsnittlig. Men jeg har vært så heldig å få hjelp av tromsøblogger Moden, mørk og mystisk, eller May Liss som hun kaller seg i det sivile liv, til å se nærmere på de ulike typene du møter på en vanlig dag på treningssenteret.

Sjekkern for eksempel. Egentlig ikke så veldig opptatt av å trene. Men det er jo så mye pent å se på. Og hvem vet, kanskje er det mannen i mitt liv som spankulerer rundt i treningssalen. Det er jo viktig at han holder seg i form, så hvorfor ikke like gjerne finne han i sitt rette element? Jeg bruker god tid foran speilet i garderoben før jeg skrider elegant ut i salen. Må jo sikre at hår og sminke sitter som det skal, at kompresjonstightsen holder inn her og trenings-BH-en løfter frem mine fremste personlige egenskaper der. Hun blir aldri svett på trening (æsj liksom!), men henger rundt med noen enkle vekter samtidig som hun konstant scanner lokalet for å se om det er mulig å få øyekontakt med noen passende mannebein.

Og så har du høy på eget speilbilde: Dette er som regel en mann. Kledd i knetights og en vid singlet. Bulende overarmer og elsker å beundre seg selv i speilet. Egentlig ikke så opptatt av omgivelsene bortsett fra å finne en plass å trene som gir god utsikt til seg selv i speilet og helst fra så mange vinkler som mulig. Hvis de siste repetisjonene blir tunge kan en liten sniff av sin egen svette armhule gjøre underverker og han klarer tre til – minst. Du finner han aldri i en saltime eller på et treningsapparat for cardiotrening.

Den supereffektive: Som regel ei dame. Ei flerbarnsmor som sjonglerer familieliv og lederjobb med den største selvfølgelighet. Hun stormer inn på treningssenteret med én unge under hver arm like før timen starter. Hun slenger ungene inn på barneparkeringen, sluker en proteinbar hel mens hun tar to trinn i slengen opp trappa og styrter inn til saltimen (cardio express extreme edition eller lignende). Hun stiller seg alltid helt fremst. Hopper høyest og har de høyeste kneløftene, for her skal det jobbes. Mest mulig effekt på kortest mulig tid. Du vil aldri finne henne på en yoga- eller pilatestime. Hun er først ut av salen når timen er over, og før salen er tom har hun plukket opp ungene og forlatt åstedet.

Den sosiale: Det kan virke som de er oftere på treningssenteret enn de er hjemme. De kommer bestandig med en venn eller to og møter alltid på kjentfolk og slår av en prat med alle. Og selv om de er på treningssenteret ca. 8 timer i snitt hver uke, har de ikke forbrent mer enn jeg gjør på én bosupulstime. Men blid og hyggelig bestandig, og er så utrolig fornøyd med utbyttet de får igjen for medlemskontingenten.

Til slutt har du sånne som meg og medblogger May Liss og sikkert mange flere med oss. Vanlige familiefolk som klarer å karre oss på en trening et par-tre ganger i uka. Kanskje. Vi har våre favorittimer og favorittinstruktører og er egentlig ikke så interessert i å prøve så mye nytt. Tidsklemma er vel vanskelig nok fra før om vi ikke skal begynne å endre på treningsvanene våre også? Men det er kanskje sånne som oss som er mest fornøyd hver gang vi beseirer dørstokkmila og faktisk kommer oss på trening. Etter ei fullført treningsøkt kan vi jo dorge minst 4 timer i sofaen med verdens beste samvittighet, gjerne med en sjokolade i den ene hånda og et glass iskald Cola i den andre. Og så kreker vi oss på ei ny trening etter noen dager igjen. Kanskje.

Tusen takk for meg. Og ikke minst, gratulerer med dagen til alle de fantastiske menneskene på Exolo!

Kvelden ble avsluttet med tre fantastiske fremføringer fra Tromsøs egen Anneli Drecker. Her et lite utdrag fra «Send in the Clowns». 

9 Comments
Previous Post
Next Post