Jeg døde. Nesten

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

Har du fått med deg NRKs koselige serie om Linus og vennene (og uvennene) hans i Svingen? «Linus i Svingen» og «Jul i Svingen» er kjempepopulære serier her i huset. Både store og små lar seg begeistre. Blant de mange fascinerende karakterene i Svingen finner vi Nure Bergum og moren hans Grete. Grete er pysete. På sin sønns vegne. For å holde Nure unna livsfarlige aktiviteter (som å spille fotball, vasse i bekken, sykle og lignende) forteller hun titt og ofte overdrevne historier om andre barn som regelrett døde av nevnte aktivitet. Eller de døde ikke. Men nesten.

Sånn var det her i huset tirsdag kveld. Jeg døde. Nesten. Av hva? Så klart. Omgangssjuka fra helvete. Sorry altså. Jeg vet at det blir mye spy i bloggen om dagen. Men det er liksom det som preger hverdagen vår for tida.

Det var i 19.30-tida tirsdag kveld at jeg kjente det komme. Og det kom så vanvittig fort. Vi var på trivelig barselbesøk på ettermiddagen. Fikk servert sjokoladekake og is, strøk og snuste på baby, skravlet og lo. I det vi skulle dra kjente jeg at et eller annet murret. Men jeg tok det ikke helt inn over meg. Ikke før vi kom hjem. Da var det bare snakk om et øyeblikk før jeg lå som et slakt over toalettskåla. Himmel og hav. Omgangssjuka er pyton. Mens jeg ligger der har jeg bare én tanke i hodet: gi meg en pistol, så jeg kan gjøre slutt på mine lidelser! Når alle sluser åpner seg og man ikke helt vet om man skal ligge over eller sette seg på doskåla, da er det ille! Ekle detaljer, syns du? Vel, hvem har tvunget deg til å lese helt hit da? Er jo ingen som holder en pistol mot skallen din, er det vel?

Mens jeg var opptatt med å dø tok mannen seg av de søte små. Han fikk i dem kveldsmat, og skysset dem i seng. Da kvelden kom la han seg på gjesterommet i 3. etasje. Han tok babyalarmen, for å ta seg av eventuell klaging fra 1-åringen i løpet av natta. Jeg fikk ha soverommet i 1. etasje for meg selv, med fri bane til toalettet.

Men hva skjer? Du ser hvor dette bærer? Jo. Kl. 1.30 om natta, mens jeg lå i het omfavnelse med toalettet for n-te gang, tikket det en SMS inn på telefonen min. Jeg skjønte med én gang hva det var. Joda. SMS fra mannen. «Nå er jeg også i gang». Da var gode råd dyre. Jeg vurderte alle alternativer. Kunne jeg ringe mamma og be henne hoppe på hurtigbåten på morgenen? Kunne jeg få en stakkars nabo til å komme hit på morgenen og få ungene i barnehagen? På kort sikt ble løsningen at gubben fortsatt skulle ha alarmen (ingen av oss orket tanken på å gå verken opp eller ned trapper). Siden jeg lå seks timer foran mannen i løypa var nok jeg den som var mest levende av oss på dette tidspunkt. Så jeg ba han om å ringe dersom snuppa slo inn på alarmen.

Minstetøtta sov heldigvis som en engel hele natta. Først 6.20 ringte mannen for å fortelle at hun var våken. Jeg hadde da ikke jeg kastet opp på nesten fem timer. Jeg kunne bevege meg over gulvet uten å krepere. Så jeg hentet lillemor og tok henne ned til meg. Heldigvis sovnet hun igjen, og sammen sov vi til 7.15. Da knødde vi oss opp. Jeg var så definitivt på bedringens vei. Man kan trygt si at jeg hadde stått opp fra de døde. Jeg kjørte ungene i barnehagen, og la også inn et stopp på vei tilbake. På butikken. Der kjøpte jeg Cola, Farris og eplejuice. Vel hjemme igjen forsynte både jeg og mannen oss med drikke. Jeg testet blandingen Farris og eplejuice (skal vel egentlig være eplemost, men det hadde de ikke), og syns det var vel så bra som Cola. Anbefales.

Heldigvis varte min nær døden-opplevelse ikke så lenge. Knapt et døgn. Jeg sov leeenge dagen derpå. Det ble ikke mye søvn over doskåla nemlig. Men utover ettermiddagen handlet det om å ta til seg litt næring. En banan. En skive med salami. Og vips, nå i dag har både jeg og mannen vært på jobb. Andre i vår nærmeste omgangskrets har derimot flatet ut. Sorry…

14 Comments
Previous Post
Next Post