Internett – sosialt eller usosialt?

Internett – sosialt eller usosialt?

Dette møtet på Emmas Drømmekjøkken i Tromsø
hadde aldri funnet sted hvis ikke det var for
det sosiale nettet!
Fra venstre: meg, @AstridVU og
@mettedosvik. Foto: @GlennVU

Er sosiale medier virkelig sosiale? Eller er det å være sosial utelukkende forbeholdt møter i det virkelige liv? Jeg spør fordi jeg mer enn én gang har møtt hoderisting og oppgitte kommentarer når jeg snakker om det sosiale nettet. Å påstå at nettet er sosialt er i beste fall naivt, må vite! Men vet du, jeg kunne ikke ha vært mer uenig!

Jeg ble kjent med det sosiale nettet for litt over 10 år siden. Som vordende brud var jeg fast bruker på Kvinneguidens diskusjonsforum. Så ivrig bruker var jeg at da redaktøren etter hvert søkte etter moderatorer for å hjelpe til med å holde styr på forumet var jeg raskt ute med å melde meg. Moderatorrollen var ulønnet. Vi var en gjeng jenter som brukte fritida vår til å lese forumet med lupe. Var vi i tvil om et innlegg brøt reglene kunne vi snakke sammen på bakrommet før vi eventuelt slettet. Og på bakrommet dere, der lå gullet! Det var der vi moderatorer ble en sammensveiset gjeng. Vi skravlet om alt mulig, løste verdensproblemer, småkranglet litt og i det hele tatt. Så godt kjent ble vi at da redaktøren inviterte til moderatortreff en helg var det som å møte en gjeng gamle kjente!

Selv om diskusjonsforum stort sett er et tilbakelagt stadium i livet mitt, har jeg stadig den samme opplevelsen av nettet som sosial arena. Særlig er det bloggingen og Twitter jeg opplever som sosialt. Gjennom bloggingen har jeg blitt kjent med andre bloggere. Flotte bloggere. Med meningers mot, et ironisk blikk på hverdagen, og ikke minst et oppriktig ønske om å gi av seg selv. Også på Twitter treffer jeg disse menneskene. De rause. Morsomme. Dyktige. Som svarer hver gang jeg stiller et faglig spørsmål. Deler av sine erfaringer. Kommer med tips og råd. Støtte og heiarop. På Twitter følger man gjerne et høyt antall personer. Og det sier seg selv, du blir ikke blir like godt kjent med dem alle. Men så er det noen da, som treffer deg midt i hjertet! Og noen av disse er du så heldig å få møte også i det virkelige liv. Gleden er stor når du da oppdager at de er akkurat som du hadde forestilt deg! De faker ikke på nettet!

Den siste tida har jeg hatt gleden av å få hilse på flere fine folk fra nettet. For noen uker siden var Astrid med bloggen I just had to tell you so i Tromsø. Hun og mannen har eget firma med fokus på sosiale medier, og denne gangen skulle de arrangere workshop i byen. Astrid har jeg vært så heldig å treffe ved et par anledninger tidligere. Første gang på Webdagene i Oslo i fjor. Deretter på Social Media Days i februar i år. Mellom de fysiske møtene har vi holdt kontakten på nett. Så da Astrid hadde ærend i Nordens Paris tok hun kontakt. Og vips, fikk vi lagt inn tid til en trivelig lunsj! Jeg, Astrid, Glenn (mannen til Astrid), og to tidligere kollegaer av meg som også kjenner Astrid fra Twitter og bloggverdenen.

Konferanser, som tidligere nevnte Webdagene, er blitt myyye artigere etter Twitters inntog. Plutselig kjenner man jo igjen halvparten av konferansedeltakerne fra Twitter-bildene! Og er du riktig heldig treffer du tvitrere du kjenner litt fra før. Som i år, da jeg for andre gang hadde gleden av å hilse på dyktige CecilieTS. Og Øyvind, med kaffetweetene. Det var litt hans feil at jeg havnet i konferansierens søkelys under Webdagene i fjor da. Men pyttsann, sånt må man vel bare regne med når man stikker hodet frem. Og så møtte jeg Elin, den mest sprudlende Bodø-jenta du kan tenke deg. Hun stilte i samme burgunderfargede strømpebuksa som meg på festmiddagen torsdag. Match made in heaven!   

Hvem flere traff jeg på Webdagene i år? Jo, Frøken Makeløs stakk innom i en pause. Vi snakker om en av de tøffeste bloggedamene jeg kjenner! Og ja, jeg sier kjenner, selv om jeg vet at mange vil være uenig i definisjonen når kjennskapet begrenser seg til tvitring, kommentarer på hverandres blogger, og diskusjoner på Facebook. Vi er ikke like enig alltid, Frøken Makeløs og jeg. Men å gå i dialog med bloggere som har et annet syn på verden enn det man selv har er noe av det mest lærerike du kan tenke deg! Det utfordrer. Og gir deg ny kunnskap. Og før du vet ordet av det, en trivelig samtale over en kopp kaffe!

Jeg skal avslutte snart. Ser at dette begynner å bli langt. Men jeg må jo fortelle om de flotte Tromsø-damene jeg møtte for litt siden. For det er ikke bare sånne nasjonale profiler man har gleden av å bli kjent med på nett. Også lokalt knytter man bånd bak skjermene. For et par uker siden møtte jeg tre trivelige jenter til lunsj her i byen. Ei kjenner jeg godt fra før. Vi har jobbet sammen og er nå gode venninner. De to andre kjenner jeg godt fra en litt annen arena. Twitter. Men igjen, det var som å møte gamle kjente! Skravla gikk fra første sekund. For når du treffer folk du har pratet med på nett kan du liksom hoppe over den innledende, litt klønete fasen du vet. Man har allerede en del felles referanserammer å ta utgangspunkt i. Så trivelig var det å lunsje med disse damene at vi nå har blitt enig om å gjenta suksessen månedlig! Det gledes!

Så, visst er det viktig å ta vare på de sosiale relasjonen i det virkelige liv. Ingenting er som et møte over en kopp kaffe, at familie og venner samles, å prate med andre ansikt til ansikt. Men å avfeie nettet som usosialt, det er jeg ikke med på!

Opplever du nettet som sosialt?

Legg igjen en kommentar til Liv-Inger Avbryt svar

26 comments
  • Klart det er sosialt! For 10 år sida frekventerte jeg flittig et par forum på Dr.Online og chatta voldsomt før den biten ble lagt ned. Her ble jeg kjent med to jenter som jeg traff flere ganger og fortsatt har kontakt med.

    Bloggen er et stort og hyggelig kapittel for seg. Har møtt flere som jeg har blitt kjent med gjennom blogginga. Et par har blitt virkelig gode venner som resten av familien har blitt introdusert for. Neste uke skal jeg møte en annen blogger for andre gang. Vi har også kontakt via ulike spill – ja sosialt det også, og gleder meg stort. Selv om sistnevnte og jeg kun har møttes én gang før, føler jeg at vi kjenner hverandre godt. Vi vet at vi har sammenfallende humor for eksempel.

    Så ja, sosiale medier er gull, det utvider horisonten og vennekretsen.

  • Å så stas å lese! Jeg har hatt alle intensjoner om å blogge litt om møtet vårt jeg også, men ikke kommet så langt.

    Enig i at sosiale medier absolutt er sosiale. Men samtidig tenker jeg at du selv også må ta ære for at møtene ble så bra. Det er jo ikke slik at alle møter med noen man "kjenner" på Twitter er like vellykket. Å møte deg var virkelig som å møte en gammel venninne. Utrolig stas!

    Så her er moralen: Alle disse gode møtene har hatt en fellesnevner; deg. Sosiale medier var bare et verktøy 🙂

  • Jeg får jo mimreståpels av å tenke på KG og bakrommet. Mange fornuftige damer og menn å treffe på nett, og det er sosialt som bare det. Man kan være sosial uten å måtte være det, sosial alene i sin egen stue, uten å måtte "ta seg ut". Hva kan være mer perfekt enn det ? 🙂

  • Enig, sosiale medier er gull! Møtt ulike mennesker jeg vet med sikkerhet at jeg aldri hadde møtt hadde det ikke vært for nettet! Glemte jo å fortelle om barseltreffene i innlegget. Ikke gjennom helsestasjonen, men via forumene Snart mamma og deretter Nybakt mamma. Der ble jeg kjent med flotte jenter og babyene deres. Faktisk ble hun ene jeg traff der dagmamma for eldstejenta mi. Ei fantastisk dame! Vi var en liten gjeng som ble godt kjent da eldste ble født (10 år siden). Vi er ikke veldig flinke til å holde kontakten nå. Men felleskapet er der ennå.

  • Ja, det VAR som å møte en gammel venninne. Skravla gikk. 😉 Må definitivt gjentas!

    Jo atte litt kred kan jeg nok ta. Men jeg tror det handler mer om det å dele ønsket om nettopp å knyttet kontakt med nye mennesker. At man byr på seg selv. Og deler. Når man så møter denne typen mennesker, enten på nett eller i det virkelige liv, er liksom sannsynligheten mye større for at det er match enn om man møter mennesker som ikke er opptatt av det samme. Man kan være ulike på mange områder. Men akkurat på dette området har nok jeg og de nettmenneskene jeg har blitt kjent med mye til felles. 🙂

  • Klart det er sosialt! Det er en lettvint måte å være sosial på – når man ikke prioriterer å reise av gårde for å treffe ei venninne irl, så kan man heller kommunisere via blogging mm. Jeg har også møtt noen bloggere på ekte, og det har vært stas. Si fra neste gang du reiser til Oslo:)

  • Ja, veldig hyggelig å bli kjent med nye folk på nett. Jeg har fått mange bloggvenninner etterhvert, men de befinner seg stort sett i utlandet så litt vanskelig å treffes. Men det blir nok etterhvert når jeg får tid til å reise litt mer! Vi utveksler utrolig nok litt brev, kort og gaver (!), så det er en generøs verden vi lever it. Helt sant, og sagt helt uten ironi!

  • Blogging kan være sosialt, det, men jeg synes det har andre kvaliteter enn fysiske møter. Foretrekker fysiske møter.

    Likevel: Å treffe folk på nett gjør at man kan få kontakt med folk man ellers ikke hadde hatt mulighet for å møtes. Det er verdifullt i seg selv.

  • Hehe, jeg sitter her og ler og tenker litt igjennom det du har skrevet og delt med oss. For det er det vi gjør: Skriver og deler. Og leser. Og blir kjent på en ganske spesiell måte her inne på ulike forum på Moder Internett. Det er kanskje derfor vi er her inne? I 1994 var jeg 14 år og jeg sneik med på faren min sin jobb der alle datamaskinene var koblet opp på internett, eller eternet da som jeg ikke helt skjønte hva var…og at det ikke lagde sånn lyd som modemet hjemme der det også kosta penger – spesielt på dagtif. Så det var jo ikke fritt for at man satt og peip seg på hjemmekontoret utover nattetimene. Da var jeg 14, nå er jeg 32. Dengang snakket man mye med fremmede i ulike chattekanaler og all tekstformattering var mulig bare man visste å bruke litt hemmelige triks…eller html av god gammel type (les: font color = red). Jeg var hekta. Siden den gang har jeg laget sentrerte hjemmesider på svart bakgrunn for å showcase dagene på college (2002 cirka) og skryter no voldsomt av jeg er den aller første norske journalist som skrev om Twitter. I Dagbladet. Det var jo bare flaks, da, for jeg var hekta på facebook og annen moro på nett og var tlfeldigvis på South By Southwest der alle de kule internettguruene tøffer seg og er så veldig tilgjengelige for oss andre som bare måper av hva de lager for oss, medier vi blir kjent med andre ved å synse og mede og like og nudge og poke og kommentere. Og jeg var i Audtin og Dagbladet gadd å ta inn en sak om nerdeparadiset mitt. Humre, Men så til sak, de nevnte mediedagene ble en eneste lang parade av lokale og nasjonale kjente – irl. men de fleste kjente man jo fra Twitter, ikke fra gatebildet. Humre. Det er noe ubeskrivelig over det, for man har fulgt hverandre over tid og er uenig eller enig i det meste, og så vips så står man der og bare er og bare ser og synser videre. Fantastisk! Takk for at du blogger, at du synser og leser – det er gøy å følge deg!

  • Og selvsagt kommenterte jeg foran tven en fredagskveld. Så er det nevnt. Og det var webdagene og ikke mediedagene, sånn hvis du lurte 🙂

  • Min erfaring også. Noen nettvennskap utvikler seg til å bli vennskap også utenfor nettet. Mens andre nettvennskap utvikler seg år etter år, til tross for at man aldri møtes ansikt til ansikt.

  • Joda, det å være sosial på nett er noe annet enn fysiske møter. Men begge deler har stor verdi. Om jeg foretrekker det ene eller det andre? Vanskelig å si. Ja takk, begge deler, tenker jeg at jeg sier. Ville ikke vært verken det ene eller det andre foruten. 🙂

  • Mediedagene, webdagene. Er det så nøye da? 😉 Hehe, kjenner til det der med å lese og skrive mens man egentlig ser på TV. 🙂

    Slutten av 90-tallet, ja. Jeg var Au Pair i USA sommeren 1997. Vertsfamilien var på AOL (America Online). Og jeg elsket det! Husker det var helt magisk da jeg fant e-postadressen til en kar fra fotballaget hjemme via en eller annen nettside. Så magisk var det at jeg måtte sende e-post bare for å si "hei, jeg fant e-postadressen din på Internett", enda jeg knapt kjente fyren. Og de håpløse nettsidene man snekret sammen på begynnelsen av 2000-tallet. Jeg må le.

    Takk for positiv tilbakemelding på bloggingen! Stas! Og ikke minst, takk for lang og spennende kommentar! Setter jeg stor pris på!

    God helg til deg og dine, Marie! 🙂

  • Hei,

    interessant innlegg. Håper forøvrig vi får anledning til å møtes også, Liv-Inger:)

    Jeg tenker sosiale medier er absolutt sosialt, og uvurderlig i forhold til nettverksbygging. Men jeg tror at selv om sosiale emdier kan legge et godt grunnlag for kontakt gjennom mange bra dialoger og debatter (som står godt og er verdifule på egen bein), er det fortsatt veldig viktig å "fullføre" i virkelighetens verden for å virkelig å knytte sterke bånd.

    så igjen, møtes gjerne!

    Ha en fin lørdag fra Karianne

  • Hei Karianne! Og takk for god kommentar. Og ja, håper virkelig vi får muligheten til å treffes en dag! Som jeg har sagt før, du er en av de tøffeste nettdamene jeg kjenner! Uredd, grundig, og villig til å vise ulike sider av deg selv. Love it! Dessuten har jeg lært utrolig mye av deg. Både hva gjelder blogg som verktøy og i diskusjoner der vi ikke nødvendigvis er helt enig alltid. 🙂

    Du har helt rett i at de virkelig sterke båndene krever nok mer enn det en nettrelasjon kanskje kan gi. I en krise for eksempel er det nok de nærmeste i det virkelige liv som betyr mest. Samtidig vet vi at mange henter god støtte også fra nettet. Begge relasjoner gir verdi, men på ulik måte.

    Jeg glemte å fortelle om barselgruppene jeg var i da jeg gikk gravid med alle tre. Som førstegangsgravid var jeg veldig aktiv på Snart mamma. Der møtte jeg likesinnede, med termin samtidig som meg. Flere av disse var fra Tromsø. Vi møttes mye, både i graviditeten og etter at ungene var født. Uvurderlig! Det å kunne treffe andre som var i samme situasjon som meg gjennom nettet betydde mye. Og så tok vi relasjonen til et nytt nivå gjennom å møtes både på kafeer og hjemme hos hverandre. Vi ble en ordentlig sammensveiset gjeng.

    God helg til deg og dine, Karianne! 🙂

  • Kor arti å treffe folk du har skravla med så mykje.

    E har tenkt på det av og til, det hadde egentlig vært litt kult med et Tromsøbloggertreff. Må tenk på det litt til 😉

  • Denne bloggen likte jeg (og oppdaget den først i dag.. 🙂

    Tenker som flere at sosiale medier er utgangspunkt for bekjentskaper man ellers aldri ville fått – som kan dras med ut i det virkelige liv.

    For min del har nettverdenen tilbudt møter med mennesker som har hatt utfordringer jeg ikke har hatt noen å dele med i det virkelige liv, og dermed for meg vært utelukkende positivt!

    Da jeg og mannen i sin tid prøvde å bli gravide og det ikke akkurat gikk på første forsøk, var det tungt å føle at absolutt alle andre rundt oss fikk det til "på første forsøk".

    På nett traff jeg en hel verden av damer som slet som meg selv.. Jeg deltok i uendelig mange "testeklubber" og ble gravid omtrent samtidig med en av de andre i klubben som jeg fortsatte å skrive med gjennom hele svangerskapet.

    Da vi tilfeldigvis møttes på samme fødselsforberedende kurs og skulle føde på samme sykehus, var grunnlaget lagt for et virkelig vennskap som varer den dag i dag.

    Vi har nå tilsammen fem barn og de to eldste som bare var "spirer" da vi ble kjent på natt, har nettopp fyllt seks år og har allerede vært på utallige ferier og besøk hos hverandre.

    Så for meg: Sosiale medier; utgangspunkt for bekjentskaper og vennskap i det virkelige liv som jeg ellers aldri ville hatt. 🙂

Følg @livinger

Instagram has returned empty data. Please authorize your Instagram account in the plugin settings .

Meny

Om meg

Liv-Inger heter jeg. Jeg er blitt 46 (!) år gammel, og bor sammen med familien min i Tromsø. Jeg er gift med gymnaskjæresten min, og sammen har vi tre herlige jenter!

I bloggen min skriver jeg om det som opptar meg, enten det er politikk, sosiale medier, eller et småironisk blikk på egen hverdag.

Her kan du lese mer om meg