IKEA-jubel. Og minner fra en laaang biltur

IKEA-jubel. Og minner fra en laaang biltur

Folkens, det er en gledens dag for nordlendinger som vet å sette pris på vettuge møbler til en fornuftig pris. Ja, og telys og kopper og kar og annen moro. Blomster og metervare og jeg vet ikke hva. For i dag annonserte selveste IKEA at de omsider har bestemt seg for å etablere business nord for polarsirkelen. Og tenk, de kommer til Tromsø. Nyheten ble annonsert med selveste statsministeren til stede. Bare rett og rimelig, spør du meg. For dette er en festdag! Nå kan jeg i en ikke så altfor fjern fremtid ramle innom IKEA når jeg måtte ønske!

Hva er greia liksom, spør du kanskje deg selv? I så fall er du enten 1) mann eller 2) bosatt sørpå. Et alternativ 3) dum orker vi ikke å nevne en gang. Men altså, er du klar over hvor langt det er til Trondheim og nærmeste IKEA her til lands? Det er langt og lenger enn langt. Så langt faktisk at det for oss tromsøværinger er betydelig kortere å kjøre til IKEA i Haparanda for å shoppe det vi trenger (og ikke trenger, men bare har sinnsykt lyst på). Og det gjorde jeg og en god venninne i fjor sommer. Det ble en strabasiøs tur. Jeg tenkte å fortelle litt fra den, bare for å forklare hvorfor vi nå blir så hoppende glad over nyheten om IKEA-etablering i byen vår. Når du har lest min beretning kommer du til å nikke ettertenksomt mens du sier noe ala «stakkars mennesker, det var da jammen på tide at denne møbelsjappa forbarmet seg over dem».

1. juli i fjor satte jeg og min gode venninne kursen mot IKEA-mekkaet i Nord-Sverige. Vi måtte selvsagt sikre oss maksimal kapasitet og leide oss derfor en Statoil-henger med lokk (eller kapell som de sier på fagspråket), til tross for at ingen av oss noen gang hadde kjørt med sånt før. Vi forhørte oss med kjentfolk, og fikk forsikringer om at man fint kan kjøre tur-retur Tromsø-Haparanda uten å måtte rygge en eneste gang. Man svinger bare inn den ene avkjørselen på bensinstasjonene og ut den andre. Og på parkeringsplassen på IKEA sikrer man seg en dobbeltplass. No sweat! Som sagt, så gjort. Vi startet kl. 5 om morgenen. Turen gjennom Nord-Finland tok 8 timer. Vi ble bittelitt bekymret da vi nærmet oss destinasjonen og ikke så et eneste skilt som sa verken Haparanda eller IKEA, men finnene er kanskje lunkne til å reklamere for møbelgiganten som ligger plassert like over grensen til nabolandet. Var vi på rett vei? Joda. Vi var det. Vi fant frem, og min venninne gjorde en kongeparkering av bil og henger! Og så, så begynte vi å shoppe.

Og som vi shoppet! I timesvis. Hvor mange timer ble det egentlig? 6? 7? Vi var der til de stengte. Deretter brukte vi en time på å laste fangsten pent og pyntelig i hengere. Noe småbøll underveis, blant annet måtte vi ha brukerstøtte på lastestropper per telefon (det fine med sånn brukerstøtte med ektefeller i den andre enden er at det er gratis). Ja, og så veltet jeg en zillion Antonius-kurver i den eneste søledammen på mils omkrets. Men pyttsann, vi var snart klar for returen. Den skulle by på utfordringer vi ikke var helt forberedt på.

Først klarte vi (ok da, jeg) å ta feil avkjørsel ut av en eller annen rundkjøring. Dermed havnet vi på motorveien som slett ikke gikk mot Tromsø. Det var bare å finne en avkjørsel og prøve å finne veien tilbake, helst uten å måtte rygge. Fartsgrensen var 120 km/t. Jeg var sånn passe svett. Men det gikk! Vi kom oss tilbake. Og fant riktig vei. Hjemturen var i gang! Etterhvert gikk det opp for oss at bilen var tørst. Diesel måtte vi ha. Det var lettere sagt enn gjort. For det var kveld. Stasjonene var stengt. Vi fant riktignok sikkert 15 stasjoner med kortautomater tilgjengelig. Men ikke en automat aksepterte kortene våre. Verken Mastercard eller ordinært Visa-kort funka. I ettertid har vi fått vite at Finland er u-land når det kommer til cashless betaling. Men etterpåklokskap hjelper fint lite når man står der som noen idioter og drar det ene kortet etter det andre. Vi hadde med oss 40 euro i kontanter (automatene tok kontanter), men den ene var for krøllete til at den ble akseptert og det viste seg at 20 euro slett ikke får deg de nødvendige mil fra Haparanda til Tromsø.

Etter mye om og men kom vi til slutt kom til Pello, et lite avhull midt i de finske skoger. Men der var det et åpent gatekjøkken. Vi var berget! Der kunne vi jo ta ut kontanter. Trodde vi. Vi tok feil. Dama i kassa sa at det var helt umulig å ta ut penger. Vi prøvde teskje-metoden, og forklarte at vi kjøper en vare eller tre hos henne, hun slår inn et høyere beløp enn varen koster og gir oss det resterende i kontanter. Men no can do! Kasseapparatet var stappfullt av sedler, men ikke f**n at kjerringa lot oss få noen av dem. Et øyeblikk vurderte jeg å gjøre meg til tyv for noen skarve 20-eurosedler. Jeg lot heldigvis være.

Gubbens formaning før vi dro ringte i bakhodet. «Husk at dieselbiler ikke må kjøres helt tomme», hadde han sagt. Eh, vi kjørte rundt på dampen, ingen tvil om det. Derfor bestemte vi oss for å kjøre til nærmeste bensinstasjon og stille oss foran pumpa. Så forberedte vi oss på å overnatte i bilen. Søren tute som vi angret på at ingen av oss hadde kjøpt verken pledd eller dyner.

Men selv om det så mørkt ut hadde vi jo ikke lyst til å gi opp heller. Hengeren skulle tross alt leveres før kl. 6 neste morgen. Så jeg tuslet tilbake til gatekjøkkenet, mens min venninne passet kjerra. Nok en gang prøvde jeg å argumentere med kvinnemennesket bak kassa. Nei, fortsatt ingen hjelp å få. To unge karer (på vår alder, men vi sier at de var unge) blandet seg så inn i samtalen. De fortalte at det var en minibank litt lenger ned i byen. Jeg forklarte at min venninne allerede hadde prøvd den, under kyndig veiledning fra en finsk herremann. Det har jeg ikke fortalt, nei? Anyway, hun fikk skyss med en kar ned til minibanken, men den funket ikke. De unge herremenn på gatekjøkkenet forklarte at jo, den funker. Man må bare vite hvor man skal stikke kortet. Dermed var det plutselig min tur til å bli med en finsk kar på biltur mot det ukjente. Men det har vi skjønt. To slitne Tromsø-damer på 30+ er slett ikke av interesse for finske menn med skumle baktanker.

Jeg fikk tatt ut penger! Da jeg sto der med 90 euro mellom hendene var jeg overlykkelig! Vår finske helt kjørte meg tilbake til bilen. Der ble jeg tatt imot med stor jubel da jeg kunne vise frem kontantene. Den finske prinsen (som dere skjønner, vi lot oss lett begeistre) hjalp oss helt i mål. Han stappet inn tilstrekkelig med cash, fylte tanken og voila, så var vi på vei hjem! Med et svært hengerlass med møbler i lasten. O lykke!

Noen bilder fra turen:

Sjekk den fine parkeringa på parkeringsplassen utenfor
IKEA! Kred til min gode venninne, en utmerket sjåfør!
Bare vi sto igjen på parkeringsplassen en time etter
stengetid. Det krever sin kvinne å laste inn i hengeren!
Her står vi da, i fu**ings Pello!
Her er jeg foreviget sammen med mannen som sørget
for at vi kom oss hjem med møbelfangsten.

Skjønner dere nå hvorfor vi lar oss rive med av nyheten om at IKEA etablerer seg i byen? Eller vi, sier jeg. Mannen viser av en eller annen grunn lunken begeistring. Han ser vel for seg hvordan egen kontobeholdning sakte, men sikkert kommer til å tømmes til fordel for økt omsetning for den svenske møbelgiganten. Møblene er riktignok billige. Men vi må jo ha ny bolig, må vite! For å få plass til alt vi (les: jeg) skal shoppe! Jo, og så ser han mørkt på monteringen da. Men akkurat der skal han ikke klage. Fyren har ei kjerring som skrur fortere enn sin egen skygge!

Enn du da, hvilket forhold har du til IKEA?

Legg igjen en kommentar

12 comments
  • Dette unner jeg deg! Det blir et slags plaster på badelandsåret;) (Her får jeg nesten lyst til å dele opp ordet, men regner med du fatter at det er såret, ikke året) Ikea er bra!

  • Det var en super tur, Liv-Inger! Og følelsen av å springe rundt som ei hodeløs høns i folketomme gater i Pello på jakt etter en minibank, mens jeg prøvde å tyde skilt med helt ulogisk plassering av konsonanter og vokaler, glemmer jeg aldri. Og så næpskrellet i grillshappa, da… Men vi ble redda av Prinsen. Super tur, snart kan vi kanskje kjøre sammen til IKEA nearby. Og jeg skal med penger til både shoppinga og diesel! Hurra for IKEA-nyheten i dag!! 🙂

  • Hihi, orddeling er en fin ting, Pia. 🙂 Og takk takk forresten. Godt å vite at andre unner oss dette.

    Siw, det var turen sin, det! Fader altså. Men vet du, jeg syns vi var kanonflinke! Som faktisk kom oss både frem og tilbake med alle lemmer i behold, hengeren var i god stand, og masse møbler fikk vi med oss. At vi gikk på en smell på kortfronten får så være… Men nå er det altså problem solved! Fader, som vi skal shoppe når IKEA kommer hit!

  • Så flott at dere også får dere en helt egen Ikea! Må være vanvittig frustrerende å bo så langt unna en så praktisk "godtebutikk". Håper ikke de bruker for lang tid på å bygge den! Jeg har Ikea 20 minutter unna, og tar gjerne turen om det så bare er for servietter og telys. Kommer alltid ut med mer enn planlagt, tror faktisk det er beint umulig å kjøpe kun det man kom for.

  • Puh, strabasiøs tur! Godt dere kom dere hjem til slutt – og for at det fortsatt finnes helter i Finland! Blir deilig når giganten kommer til nærområdet 😀

  • hehehehe…for en beskrivelse av en tur som virkelig var strabasiøs 🙂
    Jeg har som Therese bare 20 min til IKEA og det er ganske behagelige egentlig så jeg skjønner godt at dere gleder dere!!

  • Ah, jeg gleder meg sååå til vi skal ha IKEA maks 20 minutter unna. Uansett hvor i Tromsø de etablerer seg, tipper jeg det ikke blir verre avstand enn det. Det blir så braaa! 🙂

  • Her i huset har vi et litt lunkent forhold til IKEA for tiden. Nytt hus krever nytt kjøkken, og vi slo til og kjøpte et ganske billig et fra de. Vi fikk noen til å montere det, men hva hjalp vel det når IKEA hadde sendt feil! Ja, ryktet stemmer. Hvordan klarer man å sende halve høyglans og halve matt? Det klarte de. Sambo måtte etter-montere, hvorav vi fikk en seanse ala den klasssikeren med mannen med vaskemaskinen. Var på nippet til å filme og legge ut på You Tube, men da ville vel både samlivet og ikke minst monteringen av kjøkkenet ryke. Han fikk ut sin frustrasjon på telefon med en svensk kundebehandler, som "undrades på om vi inte ville ha noen middagsbonger som kompansasjon" Sitat: VI VIL IKKJE HA NOEN JÆVLA MIDDAGSBONGA, VI BOR I TROMSØ" forts. "VI ER FERDIGE MED DET JÆVLA IKEA osv.

    Det blir altså ingen shopping på meg. Selv om jeg har utrolig lyst på en Expedit hylle.

  • Ooops, hørtes ikke bra ut, Arctic Mum. Du får trøste både deg og mannen med at Expedit er utrolig enkelt å montere! Vi har tre ulike varianter her i huset. Er jo så utrolig praktisk! 🙂

  • Ho ho ho, for en strabasiøs ferd. Ingen østlending hadde tatt seg bryet med å kjøre så langt. Vi er jo vant med å ha alt i nærleiken. Selv bor jeg 10 minutter unna Ikea, men er der overraskende sjelden. Og jeg unner dere virkelig dette, kanskje får dere McDonalds snart også?

  • I TOTALLY get you! Jeg mener selv at jeg ikke er Ikeagal. Men av en eller annen grunn har de rundt meg det inntrykket. Selv da vi var i Ghana i sommer og vi snakket med noen venner av Joe om butikker, så kom det "I heard that you loooooove Ikea". What?! Joe!!!!… 😉

Følg @livinger

Instagram has returned empty data. Please authorize your Instagram account in the plugin settings .

Meny

Om meg

Liv-Inger heter jeg. Jeg er blitt 46 (!) år gammel, og bor sammen med familien min i Tromsø. Jeg er gift med gymnaskjæresten min, og sammen har vi tre herlige jenter!

I bloggen min skriver jeg om det som opptar meg, enten det er politikk, sosiale medier, eller et småironisk blikk på egen hverdag.

Her kan du lese mer om meg