Hvem er du i sosiale medier?

Kommunikasjon er krevende. Både skriftlig og muntlig. Men mens man i muntlig kommunikasjon kan støtte seg på tilleggsinformasjon som blant annet mimikk og øvrig kroppsspråk, er man i skriftlig kommunikasjon overlatt til det skrevne ord. I sosiale medier bruker de fleste av oss skriftlig kommunikasjon (jeg har i alle fall til gode å følge veldig mange videoblogger). Vi skriver. Og vi gjør noen valg når vi skriver. Disse valgene er med på å forme folks oppfatning av oss.

Selv er jeg veldig klar over at bloggeren Liv-Inger ikke nødvendigvis er den samme som mammaen, kona, kollegaen og venninna Liv-Inger. Kollegaen Liv-Inger for eksempel er ikke den som uoppfordret ypper til verbal kamp om verken statskirka, nynorsken eller permisjonsordningene her til lands. Ikke fordi hun ikke mener noe om disse sakene. Det gjør hun i aller høyeste grad. Men kollegaen Liv-Inger er ikke så opptatt av å dytte meningene sine på folk. Med mindre de spør.

I bloggen min bruker jeg bevisst virkemidler som overdrivelse, sarkasme og ironi. Dette er kommunikative grep som egner seg heller dårlig i en debatt ansikt til ansikt, i alle fall hvis man har til hensikt å bli tatt noenlunde seriøst. Jeg har ikke for vane å sette ting på spissen alltid. Men i bloggen fungerer det. I alle fall for meg. Og jeg oppfatter at leserne mine forstår den linja jeg har lagt meg på. Heldigvis. Ellers hadde jeg hatt grunn til bekymring.

Også på Facebook bidrar det skrevne ord til at folk danner seg en oppfatning av personen bak statusoppdateringene. Og det handler ikke bare om hva du velger å skrive, men hvordan du velger å skrive det. Tar du deg tid til å reflektere i to sekunder over statusoppdateringen du har snekret sammen, eller sprer du den kjapt og ukritisk til nettverket ditt? Nå har jeg jobbet med skriftlig kommunikasjon i mange år, og er sikkert yrkesskadet på flere enn én måte. Men jeg prøver å se over før jeg deler. Jeg forsikrer meg om at ironien skinner gjennom i en flåsete oppdatering. Eller at jeg holder meg innenfor en viss grense når jeg inviterer til debatt. Kommer det reaksjoner på potensielt kontroversielle ytringer (for eksempel når jeg lenker til bloggen) prøver jeg å svare for meg som best jeg kan. Det hender jeg svarer i en skarp tone (litt avhengig av tonen og sakligheten i tilbakemeldingene), men jeg tror ikke jeg er ufin. Eller er jeg kanskje det?

Og nettopp her ligger utfordringen. Jeg tror ikke jeg er ufin. Men hva syns du? Det er dette som gjør skriftlig kommunikasjon så vanskelig. Meldingen skal nemlig dekodes. Det spiller ingen rolle hva du mente med statusoppdateringen din, hvis mottakeren leser den på en helt annen måte. Det språket du velger og de formgrep du benytter deg av har betydning, enten du vil eller ikke. På nett er det nå en gang sånn at BRUK AV STORE BOKSTAVER ER Å ROPE. Velger du å bruke store bokstaver, særlig i en kontroversiell ytring, sier det noe om budskapet ditt ut over det som ligger i selve meningsinnholdet. Det samme gjelder overdreven bruk av utropstegn. Jeg beklager, men jeg har problemer med å ta folk seriøst når de velger å slenge x antall utropstegn bak standpunktene sine. Det holder med ett. Og velger du åtte gjør det noe med brodden på det du lirer av deg.

Har du et bevisst forhold til hvordan du formulerer deg i sosiale medier? Eller syns du jeg gjør noe veldig enkelt unødvendig vanskelig?

12 Comments
Previous Post
Next Post