Hva skal du bli når du blir stor?

Hva skal du bli når du blir stor?

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

Som ung spirrevipp var mitt største ønske å bli flyvertinne. Det hørtes unektelig eksotisk ut å fly hit og dit og overalt, og attpåtil få betalt for det. Jeg så frem til en hverdag fylt av kjekke flykapteiner og ikke minst spennende reisemål. Jeg glemte opplagt å ta inn over meg at flyvertinnene først og fremst ser innsiden av et fly, hvor de går rundt og skjenker kaffe og te og hjelper kravstore og til tider urimelige flypassasjerer. Ikke noe for meg. Jeg vurderte så å lete etter jobb i reiselivsbransjen. Eller å bli lærer, med fokus på språk. Sånn ble det ikke.

I dag har jeg fokus på Internett i jobben min. Hvem hadde trodd det? Ikke jeg i alle fall. Internett eksisterte jo ikke en gang i min barndom. Faktisk husker jeg ennå fascinasjonen over å surfe på nett da jeg som 19-åring tilbragte sommeren som Au Pair i USA. Det var liksom helt utrolig å ramle over en fra hjemkommunen her nord som hadde e-post! Så utrolig var det at jeg måtte sende en e-post til vedkommende bare for å si «hei, jeg har også e-post, så kule vi er, vi som kan kommunisere elektronisk på tvers av Atlanteren».

Da jeg vel hjemme fra Junaiten tok fatt på utdannelsen min ved Universitetet i Tromsø begynte vi sånn smått å knytte bekjentskap med den store verdensveven også her hjemme. Som student fikk jeg e-post og nettilgang på PC-stuene på campus. Og hjemme i 2-romsleiligheta fikk vi oss modem («vi» er da meg og mannen, vi var kjærester allerede den gang). Husker du lyden når modemet koblet seg opp? Those were the days altså. Det tok vinter og vår å laste en nettside. Og det var om å gjøre å kjappe seg, for det kostet jo penger å surre rundt på det store Internettet, må vite!

Tidene forandrer seg. I et rasende tempo. Da jeg for ti år siden ble ansatt som webredaktør i bank her nord, var nettambisjonene så der. Det skal vel strengt tatt jeg være glad for, ellers hadde jeg aldri fått jobb. Det var om å gjøre å ha en nettside, uten at man nødvendigvis hadde tenkt så nøye gjennom hva man skulle med den sånn egentlig. Nå er det helt annerledes. Hvem kan tenke seg en bank uten selvbetjening på nett? Nå vil vi utføre en betaling med så få tastetrykk som mulig. Vi vil til og med snakke med banken på Facebook!

Med dette som utgangspunkt tar jeg meg selv i spørre: hva i all verden jobber jeg med om 5 år? 10 år? I dag jobber jeg mye med sosiale medier. Hvem svarte hadde hørt om Facebook for 5 år siden? Joda, nettstedet eksisterte. Men at Facebook spesielt og sosiale medier generelt skulle endre kommunikasjonsbransjen så radikalt, var det vel ingen som så for seg. I dag ble det kjent at Geelmuyden.Kiese oppretter en spesialenhet på sosiale medier. Ifølge GK-sjef Andreas Wabø blir 2012 året da sosiale medier blir et lederansvar. Tiden er inne for å integrere sosiale medier i alle deler av forretningsvirksomheten. Det betyr nye muligheter, ikke bare for kommunikatører og markedsførere, men for et stort antall norske arbeidstakere og virksomhetene de representerer.

Det er den raske endringen som gjør det så spennende å jobbe med Internett, enten det er snakk om salg, relasjonsbygging, innovasjon eller hva. Men jeg er en utålmodig og nysgjerrig sjel, med et stort ønske om å vite hva som venter rundt neste sving. Og nå lurer jeg altså fryktelig på hva jeg jobber med for eksempel når jeg runder 40 (selv om det er leeenge til altså!). Jobber jeg med Internett? Og i så fall, med hvilket fokus? Eller har jeg valgt en helt annen retning? Kanskje har jeg rykket tilbake til utgangspunktet og tatt fatt på en karriere som lærer?

Plager du deg selv med tanker av denne typen? Eller er du helt rolig, tar en dag av gangen og driter i å bruke energi på å lure på hva du skal bli når du blir stor?

Legg igjen en kommentar til Liv-Inger Avbryt svar

10 comments
  • Jeg lurer virkelig hva jeg skal bli når jeg blir stor… Det eneste jeg vet er at jeg ikke skal studere mer. Jeg skal ikke ha eksamenslesing hengende over meg, slikt er jeg ferdig med. Men bortsett fra det, lurer jeg daglig på hva jeg skal bruke resten av livet mitt på. Arbeide skal jeg, såpass skylder jeg samfunnet som har kostet på meg utdannelser. Men konkret hva man skal bruke tida si på…? Veien blir til mens man går. GOD HELG!

  • Artig historisk gjennomgang på hvor fort vi beveger oss. Sånn Internet-teknologisk iallefall.Jeg husker lyden av modem oppkoplingen.
    Siden min karriere tok slutt før den fikk begynt…har jeg lært at uansett må man ta det som det kommer.
    God helg

  • Når jeg blir stor vet jeg ikke helt hva jeg skal. Det er vel sånn at de aller fleste som er lærere også vil bytte arbeidsplass. Hadde jeg ikke vært så fornuftig hadde jeg sikkert jobba mindre, satsa mer på kreative ting eller i det minste lært mer om det. Så når jeg blir stor håper jeg at jeg kan jobbe 80 og ha en kreativdag. Også skal noen folk (uvisst hvem) snuble over meg og si at "dette Silje, dette er akkurat hva vi trenger".

  • Klart det er noen der ute som trenger akkurat det du har å tilby, Silje! Det er bare om å gjøre å finne dem! Vi jenter er nok litt redde sånn. For å satse. Vi er langt mer opptatt av trygge rammer. Av å få penger inn på konto hver måned. Men Norge trenger flere kvinnelige gründere. Go Silje! 🙂

  • Utviklingen på data, internett og mobilfronten er imponerende. Jeg husker godt da vi som unge studenter investerte i vår første mobiltelefon (dette var i 94-95). Det var en Motorola med klapplokk til pratedelen, uttrekkbar antenne, tjukk og tung som fy. Det var så dyrt å ringe, at mobilen kun ble brukt for å være tilgjengelige for våre foreldre. De ringte oss, vi sa hei -la på og gikk ut i gata til telefonkiosken for å bli oppringt på nytt av foreldrene våre. Det var tider det!

    Hva skal jeg bli når jeg blir stor da? Jeg har alltid misunt dem som har visst hva de ville bli, og hatt et mål langt der fremme i utdannings- og karrierestigen. Jeg har vinglet bestandig. Og ikke var jeg slik at jeg var veldig flink i noen fag, og veldig dårlig i andre fag. Jeg var jevnt litt over snitt flink i det meste på skolen. Så hvorfor ble jeg Siviløkonom? Det kan jeg skylde? eller takke? min kjæreste (nå ektemann) for. Han er en av dem som visste hva han ville bli. Og da ble det det. Jeg bare fulgte etter, hadde lyst å flytte sammen med ham -og heiv meg på det samme studiet…for jeg likte jo å arbeide med tall! Så ble vi Siviløkonomer begge to.

    Men etter 10 år i spennende jobber i det private næringsliv, var det på tide å prøve noe nytt. Så ble jeg lærer på videregående, og måtte ta praktisk ped. Var artig å studere i voksen alder, men litt slitsomt også.

    Jeg synes det er artig å jobbe som lærer, og kommer til å fortsette med det så lenge jeg synes det er artig. Jeg vet absolutt ikke hva jeg gjør om 10 år fra nå. Og jeg er kommet dit at det er helt greit å ikke vite hva jeg vil bli når jeg blir stor.

  • Ja, du sier noe. De første mobiltelefonene var ikke særlig mobile. Mer som slagvåpen å regne. 😉

    Det valget du har tatt syns jeg det står så enormt respekt av! Du har virkelig skiftet beite, samtidig som du drar nytte av de erfaringer du har opparbeide deg både gjennom utdanning og ikke minst jobb. Du kan virkelig slå deg på brystet og si at du tok et valg, og fikk for det! Med nebb og klør. Og se nå bare så bra du har det nå! Luv it! Akkurat her er du et godt forbilde! Jo, på flere områder også, en du skjønner hva jeg mener. 😉

    Jeg syns ikke det er så enkelt å ikke vite hva jeg skal bli når jeg blir stor. Men jeg har innsett at man aldri helt kan vite. Når er vi store liksom? Det er jo fantastisk å tenke på at selv om vi ikke er unge, potensielle heltidsstudenter lenger, så er vi da ikke fanget i tiden heller. Det ligger et hav av mulihgeter foran oss!

  • Når jeg var liten ville jeg bli politimann. Det største problemet var at jeg ikke var gutt, men jente. En stund ville jeg bli fotballproff, men jeg var ikke noe god i fotball. Fokuset endret seg når jeg ble litt eldre, og jeg ville hjelpe mennesker. Det er det jeg gjør nå (håper jeg!). Det er det jeg kommer til å gjøre til jeg blir pensjonist. På en eller annen måte. Det er et yrke som ikke blir borte, eller som blir overflødig. Og det gir mer enn det tar. Den tekniske hverdagen går kjemperaskt. Jeg vet ikke om jeg hadde orket det. Men jeg skulle ønske at det var internett når jeg var barn. Wow!

  • Da jeg var 10 år skulle jeg bli fisker, så klart! Og det fikk jeg jammen meg oppslag i Nordlys på også… Men hva ellers kunne man bli for å ikke måtte flytte? Men nå har kaia gått i havet og så sjøsyk som jeg er hadde jeg nok mest matet fisken enn å fått den i en båt. Da jeg gikk ut av ungdomsskolen skulle jeg bli journalist. Det nærmeste jeg kommer det er nok redaktør for egen blogg.

Følg @livinger

Instagram has returned empty data. Please authorize your Instagram account in the plugin settings .

Meny

Om meg

Liv-Inger heter jeg. Jeg er blitt 46 (!) år gammel, og bor sammen med familien min i Tromsø. Jeg er gift med gymnaskjæresten min, og sammen har vi tre herlige jenter!

I bloggen min skriver jeg om det som opptar meg, enten det er politikk, sosiale medier, eller et småironisk blikk på egen hverdag.

Her kan du lese mer om meg