I ettermiddag vendte jeg nesen mot Mo i Rana, hvor jeg skal holde kurs i morgen. Deltakerne er bedrifter som ønsker å lære mer om smart bruk av nett og sosiale medier. Jeg gleder meg masse! Kurs er gøy.
Jobbreiser er fin-fint i moderate mengder. Så får man litt egotid også. Jeg har hørt på lydbok både på flyplassen og i lufta. Må innrømme at lydbok med bare plugger i ørene var sånn smått utfordrende om bord på Widerøe. Det raller godt i de motorene. Men det gikk bra, bare snakk om å skru lyden høyt nok. Å skru av var i alle fall ikke noe alternativ. Er i innspurten på «Sandmannen» av Lars Kepler. Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: Kepler er så bra!
Vel fremme i Mo i Rana måtte jeg ut på shopping. Presterte å reise fra overgangen fra Mac til prosjektor, og det må man nesten ha. Deretter ventet middag med hyggelige kursarrangører. Nå har jeg inntatt hotellrommet, og sitter altså med Mac-en i fanget og koser meg med å skrive dette blogginnlegget. Men som bildet viser, det er med en viss skepsis jeg sitter her. Jeg elsker å bo på hotell – når mannen er med. Å bo på hotell alene? Nja. Jeg er ei pingle. Innbiller meg at det plutselig kan ramle folk inn midt på natta for eksempel. Eller at alle mulige skumle ting kan skje. Alene på hotell begynner jeg alltid å mane frem bilder i hodet fra de skumleste filmene jeg har sett. Den jeg alltid vender tilbake til er «Den sjette sjansen». Himmel, den er så ekkel! Utrolig bra – men ufattelig ekkel. «I see dead people». Skjønner du? Nå tror jeg ikke på sånt da. Men likevel, bildene fra «Den sjette sjansen» vil man ikke ha i hodet når man legger seg alene på et fremmed sted.
For å gjøre det litt mindre skummelt pleier jeg å ha døra til badet åpen, og lyset på der inne. Ja, jeg er skada. Nå har jeg TV-en på i bakgrunnen, for å skape en illusjon av liv i rommet. Og så legger jeg meg sent. Sånn at jeg er stupings og sovner fort.
Ja ja, jeg overlever nok denne gangen også. Og i morgen venter hotellfrokost. Det er digg, det!