Guttene konkurrerer, jentene kosemoser

shutterstock_328218875-fotball-jente-gutt

Meningene om barneidrettsbestemmelsene er mange. At de må være lik for gutter og jenter kan vi vel likevel være enig om? Det er de ikke. 

Som fotballmamma har jeg engasjert meg i debatten om barne- og ungdomsidrettens retningslinjer og bestemmelser. Jeg har tro på differensiering som virkemiddel, i alle fall ved overgangen til ungdomsfotballen. På samme måte som skolen forventes å tilpasse opplæringen til den enkelte elev, bør fotballen kunne tilpasse trenings- og kamptilbudet for bedre å ivareta spillere med ulik motivasjon og ulikt mestringsnivå. Differensiering er ikke topping, noe doktorgradsstipendiat Hedda Berntsen ved Norges idrettshøgskole har skrevet oppklarende og godt om i innlegget Bredde er topp! Anbefalt lesing.

Siden to av de tre jentene mine spiller fotball, hilser jeg den siste tids fokus på nettopp fotballjenter velkommen. Jenter som kan og vil, må få de samme mulighetene som guttene til å utvikle seg og bli så gode spillere som mulig. Men selv om det er mye positivt på gang, har vi fortsatt en vei å gå. Enn så lenge finnes det ikke én nasjonal serie for norske fotballjenter. Guttene har tre. Eliteserieklubben her i byen har en egen utviklingsavdeling, men bare på guttesida. Ei jentesatsing er riktignok på plass, la oss håpe at det bare er første steg på veien mot større likebehandling.

De siste to årene har tilværelsen som fotballmamma fått et kjærkomment supplement. Jeg er blitt turnmamma! Yngstejenta fant ut at det fikk holde med to fotballjenter i husstanden, og har valgt bort fotballbanen til fordel for turnhallen og apparatturn. I år har hun deltatt i konkurranser for første gang, turnerne får lov til å konkurrere først det året de fyller 9. Her ble det avdekt store forskjeller i bestemmelsene for gutter og jenter. Som 9- og 10-åringer er de unge turnerne aspiranter. Jenteaspirantene får ikke karakterer, de blir vurdert etter skalaen bra, bedre, best. Guttene? De får karakterer. Under de to konkurransene vi har vært på, ble guttenes karakterer presentert på storskjerm i hallen. Jentenes liksom-karakterer ble holdt opp til turneren og publikum kun umiddelbart etter hver enkelt øvelse.

Kom ikke her og si at dette er greit! Vi kan godt diskutere hva som er beste praksis, men at den skal være ulik avhengig av kjønn er uakseptabelt. Forskjellen skyldes visstnok at det er ulike instanser som lager reglene for guttene og jentene. Jeg syns likevel dette viser med all tydelighet hvor livredd vi er for å innføre konkurranse på jentesida. Og så klager vi på at jentene når de blir voksne ikke tar stor nok plass verken i politikken eller i næringslivet? Kanskje ikke så rart, når vi gjennom hele oppveksten har fått janteloven kastet etter oss: Du må ikke tro at du er noe!

Illustrasjon: Shutterstock.com / Khakimullin Aleksandr

0 Comments
Previous Post
Mamma Mia: Here We Go Again